Vestibylen

Menneskeliggjøringen av Mikael

2010-08-19T11:36:00.001+02:00

– Mikael er verdens peneste unge, mener mamma Lill Anita Hansen. Sammen med mange babyer med såpeskum i håret er den multifunksjonshemmede femåringen påmeldt til konkurransen om å bli Lano-ungen 2010.

Lilleborg er overrasket, ifølge NRK. De hadde kanskje tenkt at de skulle velge og vrake blant bilder av funksjonsfriske idealbabyer. Ifølge ubekreftede rykter – også dem på NRKs nettsider – skal antallet stemmer til Micael på uforklarlig vis ha blitt satt ned fra om lag 60.000 til 17.000.

Saken dirrer av følelser og holdninger som er litt vanskelige å sette ord på. T0 verdener står mot hverandre. På den ene siden reklamens retusjerte glansbilde – det noen vil ha oss til å drømme om. På den andre siden den virkeligheten som møter oss mandag morgen. Lilleborgs ønske om å tjene penger mot kravet fra Micaels mamma om at barnet hennes blir sett og tatt på alvor.

Hva definerer egentlig det skjønne? Mange av ungene som er lagt ut på Lanos nettsider er langt unna glansbildet. Det er neppe familiene enig i. De står nærmere ungene sine. Det er mye vakkert du bare ser hvis du står nært nok.

I Mikaels tilfelle er avstanden til idealet enda større. På noen måter er barn som ham uønskede: Hvis skadene deres blir oppdaget tidlig nok i svangerskapet ender det ofte med abort. Senere erfarer mange foreldre at samfunnets syn på menneskeverdet til funksjonshemmede har sine grenser. Beløpsgrenser, rett og slett.

I noen samfunn blir slike barn gjemt bort. Det er for ubehagelig å forholde seg til dem, derfor tyr man til dehumanisering. Noen folkegrupper har opplevd dehumaniseringen i ekstrem grad. Jøder og sigøynere var lett å forfølge – de var nemlig først karikert som monstre. Å bare skjule dem man ikke liker er en mildere form for dehumanisering. Men prinsippet er det samme: Det er lettere å avvise noen som bare er “noe”.

For Lill Anita Hansen er Mikael et verdifullt menneske – hun står jo tett på. Ved å melde ham på konkurransen har hun tvunget flere til å komme nær, forholde seg til ham som et menneske. Det har fått mange til å stemme på ham.

Jeg håper han vinner.

Kidnappet av aliens

2010-08-09T14:19:00.001+02:00

Jeg møtte ham første gang i fjor høst. Han forsøkte å overbevise meg om at han hadde blitt hentet opp av en ufo. Detaljene i historien hans var fascinerende, men minnet sterkt om enkelte filmer jeg har sett.

– Jaja, tenkte jeg. – Folk opplever så mye rart. Hvorfor ikke sette de ordene på det. Da har han i hvert fall et spennende liv.

Senere så jeg ham ganske ofte i kirken. Han var alltid framme til nattverd.

– Jaja, tenkte jeg. – Man må da få tro på Jesus selv om man har vært kidnappet av aliens. Jesus sa jo ingen ting om at de var utelukket. På ingen måte.

Utenfor den samme kirken har en tigger fra Romania fast plass hver søndag formiddag. Hun sitter på trappa. Noen ganger er hun inne og får seg noen kaker fra kirkekaffebordet.

Det hender tiggeren må svelge noen foraktende kommentarer fra kirkegjengerne. Jeg har hørt det selv. De er ikke snaue, enkelte av dem, selv om de kommer rett fra nattverdsbordet. Det er ikke bare det som sies, men måten det sies på.

Men i dag hørte jeg et gledesrop fra tiggeren. Hun hadde sett ham på lang avstand – min venn med ufo-opplevelsene. Han strålte av varme og hun strålte av glede. Han tok henne i begge hender. Velsignet henne og ga henne en mynt.

Hun lo, jublet og kysset hendene hans. Og det var tydelig at det ikke var mynten hans hun satte pris på, det var ham. Varmen fra en som var like god som henne.

Jeg begynner å få respekt for folk som har vært kidnappet av aliens.

Egoåndelighet

2009-11-07T13:46:00.001+01:00

Prinsesse Märtha Louise har holdt foredrag for nær tusen tilhørere på alternativmessen. Torsdag denne uken fikk organisasjonen Areopagos toppoppslaget med et tungt apropos til prinsessens pastellengler og fokuset i alternativmiljøene. – Bildet av det såkalte “holistiske mennesket” viser unge, pene, velstående, velskapte og balanserte mennesker. Hvor er de mislykkede og nedbrutte? spør professor Notto R. Thelle, som er provosert av glansbildet.

Jeg har ikke vært på alternativmessen i år, men flere ganger tidligere. Det egosentriske fokuset har alltid vært en tankevekker. Det handler om egen selvutvikling, egne åndelige opplevelser, eget velvære. Og hvis alle er opptatt av dette, blir verden god og harmonisk.

Jeg tror ikke på det. Selvsagt må må et hvert engasjement for andre mennesker være forankret i en trygg selvbevissthet og en omsorg for egne behov. Men verden blir et dårligere sted av at jeg kretser rundt meg selv. Den blir bedre av at jeg ser menneskene rundt meg: De som lider, føler seg mislykkede og nedbrutte. Og heller ikke glemmer at jeg selv fort kan bli en av dem.

Den alternative bevegelsen er ikke alene om å fokusere på egosentrisk åndelighet. Jeg har bakgrunn i en kristen sammenheng, svært marginal, riktignok, men likevel kristen. Vi var opptatt av helliggjørelse – for vår egen del. Vi skulle bli gode og åndelige fordi det var best for oss selv. Gode gjerninger mot vår neste var snarere et middel enn et mål.

Lederne i mitt kirkesamfunn var blant annet inspirert av katolsk mystikk og den anglokristne hellighetsbevegelsen (som igjen mottok sine betydeligste impulser fra den lutherske pietismen). Senere har jeg innsett at den samme påvirkningen og det egosentriske fokuset langt på vei preger hele det lavkirkelige Norge. Mye handler om meg, min glede, min tro, min trygghet, min hvile, mine åndelige opplevelser. Heldigvis har misjonstanken i noen grad fått en til å se utover, men misjonsforkynnelsen befinner seg ofte i et eget rom, litt atskilt fra det rent oppbyggelige.

Mulig det egosentriske fokuset var nødvendig i tider da overlevelse var hovedoppgave nummer én, og der åndelig liv handlet om å finne mening og styrke i dette. Men i dagens velstandsnorge har den åndelige egoismen sine problematiske sider. Og den er et stykke unna den Jesus vi møter i evangeliene, og urkirkens fokus på de fattige.

En lusing til

2009-10-17T21:45:00.001+02:00

At Martin Schanke kunne bli så hissig at han ga sin meddebattant en lusing, var ikke voldsomt overraskende da det skjedde i 2003. At en av Norges mer interessante samfunnsdebattanter gjør det, var ikke akkurat det vi hadde regnet med. Forfatteren Alsak Nore ble så provosert av journalisten Simen Sætre under en debatt på litteraturhuset at han gjøv løs på ham for åpen scene da mikrofonene var slått av.

Veldig uheldig for Nore, dette her. Slaget på Litteraturhuset vil henge ved ham i mange år framover. Du blir ikke tatt fullt så seriøst når du slår.

Men det var veldig uheldig for Simen Sætre også. Morgenbladet-lesere kjenner ham som en kunnskaprrik og velformulert journalist. Et av avisens beste kort, etter mitt skjønn. Jeg lurer på om han kom enda dårligere fra hendelsen enn Nore. Og da tenker jeg ikke på blåmerket han muligens fikk, men på inntrykket han ga under debatten. Sætre framsto som temmelig arrogant på lydopptaket – ikke bare ovenfor Nore, men ovenfor alle som opplever at sistnevnte er en viktig stemme. Og er det noe vi liker enda dårligere enn unge menn som lar gemyttene løpe avsted med seg, så er det unge, arrogante menn.

Du ser slike menn (og noen ganger kvinner) over alt, i politikken, media og kirkenorge. Jeg synes alltid det er interessant å stille spørsmålet om hva som ligger bak, i dette tilfellet bak både provokasjonen og utslaget av manglende selvkontroll. Ærgjerrighet? Prestasjonsangst? En sterk, men ikke fullt så trygg selvfølelse?

Alle har denne typen motivasjon i sitt mindre bevisste jeg. Men virkelig godt kommuniserer man først når man i en relativt stor grad har funnet roen og er trygg på seg selv. Det handler om at samtalen og budskapet må være litt viktigere som den som formidler det.

Vegetarmandag

2009-10-12T20:57:00.001+02:00

Kjøttforbruket i Vesten er en stor trussel mot både klimaet og mot verdens fattigste. For det første gir kjøttproduksjon store utslipp av klimagasser (hele 18 prosent av det totale utslippet, ifølge etiskforbruk.no). For det andre legger dyreforproduksjon beslag på svære arealer som kunne vært brukt til menneskemat.

Hvis alle skulle spist like mye kjøtt som oss nordmenn, 71 kilo kjøtt i året (!), ville det ikke vært nok mat til alle i verden. For oss har det blitt det et tankekors. Vi har ikke gjort dramatiske endringer i spisevanene, men hver mandag har vi sluttet helt med kjøtt. Da er det vegetardag i Bergstien. Det løser ingen klimaproblemer i seg selv, men skaper holdninger hos barna. På sikt bør vi kanskje til gjøre enda en dag til vegetardag.

I begynnelsen slet vi med å finne gode erstatninger. Nå har vi ikke det problemet lenger. Slik løser vi det:

1) Guttene våre er skikkelige kjøttspisere, og var i utgangspunktet skeptiske til hele vegetarprosjektet. “Vegetarkjøtt” av soyabønner løser dette. En 400-gramspakke med vegetarkjøttdeig er dyrere enn vanlig kjøttdeig, men har også større volum. Derfor er en pakke som oftest nok. Vi lager stroganoff og bolognese, og alle andre gryteretter med den kjøttdeigen. Kjøttstimler av soyakjøtt brukes til lapskaus og indiske retter. Ungene reagerte litt i starten, men ble fort tilvent. Nå glemmer de at soyakjøtt ikke er “ekte” kjøtt.

2) Mange retter fungerer vel så godt uten kjøtt. Det finnes mange bra og mettende vegetaroppskrifter på nettet der proteinrike grønnsaker som linser, kikerter og diverse belgfrukter er hovedingrediens. Hos oss er indisk og pakistansk mat veldig populært (vi har pakistanske venner som er kjempeflinke med mat). Vegetarlapskaus er også godt, og gratinerte grønnsaker med ris eller poteter. Og vegetarpizza er en slager! Noen ganger med bare ost, løk og tomatsaus, men sopp funker veldig godt hvis man vil ha et fyll med konsistens. Ikke like næringsrikt som de andre alternativene, men desto mer populært en gang i blant.

3) Noen ganger gjør vi det veldig enkelt. Etter en mektig søndagsmiddag med koteletter eller fårikål kan det være deilig med bare en tomatsuppe/grønnsakssuppe, eventuelt sammen med pannekaker, og vi får en dag med både enkel og god mat.

Mat er mer enn mat. For oss handler dette om at vi ikke har lov til å være likegyldig. Om at situasjonen krever handling. Vi vet at vegetarmandager i Bergstien ikke gjør noen stor forskjell for jordkloden. Men for oss betyr det noe å ha lagt livet om i en litt mer klimavennlig retning.

Tyskerjentene

2009-10-11T20:44:00.001+02:00

Jeg tror på menneskets ansvar for å velge det rette. Og på muligheten for å gjøre det. Derfor tror jeg også at det i én forstand finnes gode og dårlige mennesker. Likevel reagerer jeg når noen blir for ivrige etter å dømme og frikjenne.

I dag kom jeg over noen sterke meninger om de såkalte tyskerjentene i Aftenposten. Lege og forfatter May B. Lund kritiserer forsøkene på å gi dem oppreisning. Hun sier at ingen av kvinnene i Helle Aarnes’ bok Tyskerjentene viser anger eller avstandtagen. Lund fokuserer på at disse jentene faktisk valgte nazismens side. “Alle untatt ofrene hadde et valg. Alle andre måtte velge side. Og det fantes bare to. (…) Å undra seg kunnskap fritar ikke for ansvar. 17-18-åringer måtte velge. Og alle visste noe”, skriver hun.

Lund har rett når hun snakker om plikten til å velge. Samtidig tar hun forferdelig feil når hun fordømmer en bestemt gruppering. Hvilke nordmenn valgte egentlig rett under krigen? Var ikke de som skamklipte og stigmatiserte tyskerjentene de samme som indirekte hjalp tyskerne med å frakte norske jøder til fangeskipet Donau? May B. Lund har gode forutsetninger for å kjenne til også andre sider av norsk krigshistorie. Hun har studert holocaust, og har antakelig også besøkt HL-senteret på Villa Grande på Bygdøy. Der formidles ganske grelle fakta om utbredte antisemittiske tendenser i det norske folk. Slike holdninger gjorde det mulig for tyskerne å ta livet av halvparten av alle jøder i Norge. Norske jøder. Våre egne landsmenn.

Den norske behandlingen av tyskerjentene var verst i Europa. Var det antisemittiske grumset og fordømmelsen av tyskerjentene to sider av samme sak?

Hvem kan frikjennes for å ha valgt feil? Eller for å ha latt være å velge? Det er gradsforskjeller og nyanser. Men hvis May B. Lund mener at det var moralsk ansvarsfølelse som fikk norske jenter flest til å holde seg unna unge tyske menn under krigen, har hun et særdeles overflatisk syn på den moralske beskaffenheten til det norske folk. Og til mennesket generelt.

Når noen feller dommer over andre, kan man alltid spørre seg hva de selv ville gjort i samme situasjon. Eller hva de gjør i andre valgsituasjoner. Den som dømmer andre, fordømmer alltid seg selv.

64 prosents oppslutning …

2009-10-05T20:36:00.001+02:00

Kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen forsvarer seg med nebb og klør mot dem som mener 12 prosents deltakelse i menighetsrådsvalget var for dårlig. Han er fornøyd med å ha tredoblet velgeroppslutningen. Trond Giske er derimot ikke fornøyd, men det sier seg selv i og med at demokratiseringen ikke ser ut til å ha gitt resultater i form av økt liberalisering.

Jeg kikket litt på tallene, og kom til at deltakelsen var fabelaktig! Se bare her:

Det var cirka 3,2 millioner stemmeberettigede ved valget. Av disse stemte cirka 12 prosent i menighetsrådsvalget.

Hvis vi tar bort de 25 prosentene som ikke dukket opp i stemmelokalet overhodet, sitter vi igjen med en deltakelse på 16 prosent.

Dessuten er det tvilsomt om vi kan forvente engasjement fra de cirka 16 prosentene av kirkens medlemmer som er uten gudstro. Fjerner vi dem i tillegg, sitter vi igjen med en deltakelse på 19 prosent.

Det er vel forsåvidt også et spørsmål om vi bør regne med de av kirkens medlemmer som ikke tror på et liv etter døden. Fjerner vi dem, sitter vi igjen med en deltakelse på oppunder 31 prosent.

Slik kan vi fortsette å leke med tall fra Stiftelsen Kirkeforskning. Kan vi for eksempel regne med engasjement fra dem i kirken som ikke ber ukentlig? Hvis ikke kan vi kun forvente deltakelse fra 25 prosent av de stemmeberettigede, noe som gir en fabelaktig oppslutning på 64 prosent. Vi nærmer oss faktisk stortingsvalget…

Det siste avsnittet var mest en spøk. Men det er en selvsagt sammenheng mellom lav oppslutning i kirkevalget og den tilsvarende lave oppslutningen om kristne trosforestillinger i det norske folk. Den kommer ikke Trond Giske forbi.

Slåsskamp på avansert nivå

2009-09-30T19:32:00.001+02:00

Når man slåss mot feieren, blir man svart. Når to feiere slåss mot hverandre er kanskje ikke det noe problem, da gjelder det bare å holde seg unna selv.

Nina Karin Monsen er en sånn feier. Ikke for det, hun har sagt mye tankevekkende. Men jamen har hun slengt dritt også, blant annet da hun anklaget Kronprins Haakon Magnus og prinsesse Märtha Louise for å ha valgt ektefeller på laveste hylle.

Tre av de fire som ble gjenstand for denne fornærmelsen holdt seg for gode til å kommentere den offentlig. Den fjerde kaller seg selv “opprørsk til det infantile” noe han ikke har noen problemer med å bevise. Når han sleiver tilbake mot Monsen er han under førskolenivå: Han angrer på at han ikke kjørte henne ned – “for da ville hun vært steindød”. Det ville ikke vært ham imot.

Så er det noen av oss som tenker at infantile utfall tar man for det det er. Men ikke Monsen. Hun tar ham på ramme alvor. – I den rollen han har har han en plikt til å ikke hisse opp til bildrap, sier hun. Riktignok føler hun seg ikke truet, men det er fordi hun bor i Bergen. – Men han virker veldig ubalansert, så egentlig burde man ikke si noe om ham i det hele tatt, avslutter hun.

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg ville reagert i Behns og Monsens sted. Men jeg har veldig sans for den tanken at det ligger storhet i å heve seg over bunnivået. Nå regnes den holdningen kanskje for å være litt arrogant, men jeg tror ærlig talt ikke Jesus ville vært helt Jesus om han hadde kjeftet tilbake da han møtte usakligheter i rettsalen.

KrF under sperregrensen?

2009-09-25T21:42:00.001+02:00

Før valget irriterte Vetle Lid Larsen seg i A-magasinet over at han selv og vennene hans endte opp med Kristelig folkeparti i partitestene. Han lurte på om testen var fikset. Akkurat det mente han selvfølgelig ikke, men artikkelen er et godt utgangspunkt for en refleksjon om spriket mellom programmet og profilen til Kristelig folkeparti.

Vi snakker om et partiprogram som apellerer til store deler av landets befolkning. Et program som kombinerer det beste fra begge fløyer i politikken. Et program som tar på alvor venstresidens syn for soldiaritet og kollektiv forpliktelse, men også høyresidens respekt for enkeltmenneskets frihet og ansvar. Et program som tar utgangspunkt i et verdigrunnlag store deler av befolkningen ønsker, men som også er raust og inkluderende i forhold til vårt kulturelle mangfold. Programmet til KrF er programmet til et folkeparti.

Profilen, derimot.

Den interne debatten handler om perifere ting som angår et fåtall av befolkningen. Det skal ikke mer til enn at Knut Arild Hareide ber om en viss høflighet og anstendighet overfor medmennesker, før fløyer i partiet skriker opp. “Grunnfjellet” i partiet krever et overordnet fokus på prinsipper som vel er viktige, men som handler mer om protest enn om politikk. Og bekjennelsesplikten stiller høyere krav til medlemmer med verv enn de fleste kristne menigheter gjør ved nattverdsbordet.

Kjell Magne Bondevik løftet partiet til 13,7 prosent i 1997 og 12,4 i 2001. Det var ikke fordi han kompromisset med partiets grunnlag.

Nå nærmer det seg sperregrensen. Det er heller ikke fordi man kompromisser med partiets grunnlag. Men fordi man sliter med å forstå hvordan de viktige sakene i programmet skal formidles for andre enn de mest aktive kirke- og bedehusgjengerne.

KrF fikk 5,5 prosent i år. Kristent Samlingsparti fikk to promille – en sterk økning fra forrige stortingsvalg. Disse stemmene kan meget gjerne deles litt mer likt, mener antakelig Jan Aage Torp, som maner til samarbeid på Facebook. Han kan lett få rett.

KrF har i realiteten valget mellom å sloss med Torp om stemmene til “grunnfjellet”, eller ta signalene til Inger Lise Hansen i Dagbladet og Vårt Land på alvor. Da vil kanskje Torp få flere hundre stemmer til. Men for KrF kan det stå om å være en kuriositet eller et parti med reell innflytelse.

Ingen grunn til panikk

2009-09-24T10:36:00.001+02:00

Karsten Ødegård i Ås Filmklubb har vist Knerten-filmen for 200 unger. Hvordan ungene likte den, har han ikke sagt noe om, men for ham ble det litt for mye sex. – Filmen er slitsom, masete og oversexfiksert. En fornærmelse mot Anne-Cath. Vestlys åndsverk, sier han til NRK.

Jeg så filmen for en god stund siden – og anbefaler den for de åtte-ti tusen leserne av julenummeret til barnebladet Superblink. Ikke fordi den er perfekt, men fordi jeg tror mange unger vil like den, fordi den formidler gode verdier, og fordi jeg ikke synes det er grunn til panikk om moren og faren til Lillebror tuller litt med undertøyet faren selger.

Jeg vet ikke om Karsten Ødegård har unger selv. Jeg har fire. Som barnebladredaktør har jeg dessuten mottatt flere tusen tusen spørsmål fra leserne – mange av dem om seksualitet. Min erfaring med unger i målgruppen for Knerten, er at de ikke er like raske til å tenke erotikk når de ser en underbukse som Karsten Ødegård. Jovisst har barn seksualitet, men definisjonene er langt mer uklare enn i de voksnes verden. De opplever ikke underbukse på hodet som en sexlek. De oppfatter det som en lek med det plagget de må ta av for å gå på do. Litt sånn “ææææsj!”, men ganske morsomt.

– Kasting av dukker med struttende overdeler i fanget på barn? Flørting og seksualisering fjennom hele filmen? Beklager, Ødegård. Jeg tror ikke det. Ikke mer sex her enn i et vanlig barns hverdag.

Akkurat det er et viktig poeng: Også seksualitet preger hverdagen. Alle småsøsken er øyevitner til storesøsknenes seksuelle oppvåkning, på godt og vondt. De fleste (i hvert fall de heldige) opplever at foreldrene flørter. Det skulle bare mangle at en film om et barns hverdag styrte unna slike ting. Troverdige skildringer av barns liv er helt i Anne-Cath. Vestlys ånd.

Voksne gjør en tabbe når de bruker sine egne referanser som definisjonsramme for barnas seksualitet.

Om samme tema: Rare Jolver

Krenkelsesargumentet

2009-09-20T17:41:00.001+02:00

Anne Holt har reagert kraftig på Nina Karin Monsens uttalelser om at barn av homofile foreldre har et handikap. Det går an å forstå hvis man ser på formuleringen isolert. Modifiserende presiseringer i ettertid retter bare delvis opp inntrykket som begrepet “handikappet” etterlater seg. Dessuten støtter jeg Holt fullt ut når hun ber useriøse bloggere og debattanter på nettet om å skjerpe seg.

Men Holt kunne valgt å imøtegå meningsmotstandere med motargumenter. Hun kunne for eksempel hevdet at at disse barnas behov for farskjærlighet kan bli dekket på andre måter. Eller at svært mange barn ikke opplever far som en positiv faktor i livet – kan man kalle alle disse for handikappet? (Og de handikappede kunne spurt: Hva er så stigmatiserende ved å være handikappet?)

Istedet bruker hun krenkelsesargumentet: Dine synspunkter krenker oss, derfor er de ikke legitime. Nå ber hun om at temaet barn holdes utenfor debatten om homofile ekteskap.

Krenkelsesargumentet er ganske vanlig i denne debatten. Da Espen Ottosens bok Mine homofile venner kom ut, ble den samme argumentasjonen straks tatt i bruk – av begge sider. Synspunktene til Ottosens intervjuobjekter var krenkende og farlige, og jamen måtte ikke homobevegelsen også passe seg, for deres uttalelser kunne være det samme for homofile som ikke ønsket å leve ut sin legning.

Jeg prøver å lære mine unger at de vil møte mange mennesker gjennom livet som er dypt uenige med både deres livssyn og livsstil. Det er utfordrende, men ikke krenkende. Dessuten er det lærerikt, og en forutsetning for demokratiet. Tema som unndras debatt svekker et av de største privilegier vi har i den vestlige verden: Tankens og talens frihet.

Kristenrasisme

2009-09-18T22:26:00.001+02:00

KrF-førstekandidat i Buskerud, Eva Høili, har drevet valgkamp i Buskerud. Nå reagerer hun sterkt på holdningene hun møtte hos deler av kristenfolket. Hun forteller at mange av hennes egne velgere uttrykte sterke, rasistiske meninger om at innvandrere er «late og lager unger for å få kontantstøtte» og at «muslimene bare vil overta landet vårt».

Jeg antar at mange kristne kan bekrefte opplevelsen hennes. Det er utvilsomt diskriminerende holdninger mot innvandrere blant kristne – særlig mot muslimer. Det verserer konspirasjonsteorier inne i de kristne møtelokalene om muslimske strategier for å ta over verden som går Sions vises protokoller en høy gang. Ofte henger dette sammen med en forkynnelse om Israel som ignorerer både menneskerettigheter og demokratiske prinsipper.

Hva er problemet? Kanskje først og fremst en manglende forståelse for hva alminnelig høflighet innebærer. Man tillater seg andre grenser overfor det man opplever som ideologiske fiender, enn overfor “likemenn”.

Dessuten må vi spørre om kristen forkynnelse er klar nok. Noen forkynnere nører utvilsomt opp under slike holdninger, og en del forbigår dem i taushet. Man gir generelle oppfordringer til å være vennlig mot alle, også “våre nye landsmenn”, først og fremst for å vinne dem for kristendommen. Men det er for diffust til at noen føler seg truffet. Forkynnelse om kristen etikk handler sjelden om grunnleggende respekt for medmennesker, inkludert deres tro, kultur og livsførsel. Like sjelden kan man høre noen utøve treffende selvkritikk på vegne av egen kultur eller trosutøvelse.

Jesu forkynnelse inneholdt en oppsiktsvekkende myndig kritikk av religiøs og etnisk selvgodhet i kulturen han var en del av. Jeg har stor respekt for at Eva Høili våget å utfordre egne velgere på det samme temaet (og hadde hatt enda større respekt hvis hun gjorde det før valget). Men det er litt flaut at det var en politiker som satte fokus på det – og ikke en av dem som skal formidle Jesu egen undervisning.

Kirkekrig neste gang?

2009-09-13T23:59:00.001+02:00

I dag gjorde jeg min borgerplikt. Først stortingsvalget, så kirkevalget. Sistnevnte var en suksess, ifølge valgpersonalet – cirka hundre hadde stemt i dag. Kanskje så mange som ti prosent av de stemmeberettigede i Mjøndalen menighet vil ha stemt på kandidatene til menighets- og bispedømmeråd når lokalene stenger i morgen. Det vil være langt flere enn normalt.

Jeg fikk en mail for noen dager siden, med henvisning til en liste over teologisk konservative kandidater til bispedømmerådene. Noen uker tidligere fikk jeg forresten en telefon også, med beskjed om at jeg burde jobbe for at denne listen ble brukt. Det må jeg medgi at jeg ikke gjorde, selv om jeg har stor sans for prinsippet at folk skal få vite hva kandidatene står for. Derimot har de konservative organisasjonene, deriblant min egen arbeidsgiver, oppfordret sine medlemmer til å mobilisere i dette valget.

Det kan godt hende kirkemøtet får konservativt flertall de første årene som en følge av denne kampanjen. Men så er jeg spent på hva som skjer. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg at de homofiles organisasjoner vil unnlate å mobilisere kraftig til neste kirkevalg, sammen med andre grupperinger som deler deres syn. Neste kirkevalg vil antakelig i langt større grad enn årets bli et valg der viktige spørsmål blir avgjort av stemmene til folk flest, ansporet av sterke avisoppslag om strenge mørke prestemenn som prøver å hindre kjærlighetens frie utfoldelse.

Da kan kirkekrigen være i gang på en måte vi ikke har sett til nå. Mobiliseringskampanjene fra konservativt hold kan bli puslete i møte med massive framstøt fra motsatt hold.

Det eneste de konservative kan håpe på, er at fremtidige kirkevalg drukner fullstendig i den politiske valgkampen, slik dette valget gjorde. Kombinasjonen kirkevalg/stortingsvalg var kanskje ikke Giskes glupeste trekk likevel.

Sin egen lille boble

2009-08-22T13:05:00.001+02:00

Den politiske påvirkningsaksjonen “Kristenfolket” har fått uendelig mye mer oppmerksomhet enn de fortjener. Mens de i virkeligheten består av marginale, til dels ekstreme representanter for det kristne Norge, gir det verbale innholdet i navnet inntrykk av at de samler kristne generelt. Det er lenge siden et “kristent” initiativ har provosert så mange kristne.

Aksjonsgruppen selv anser muligens navnevalget som noe av det mest geniale de har gjort hittil. På grunn av det, har oppmerksomheten rundt initiativet – og om sakene de kjemper for – vært større enn de kunne drømme om. Samtidig er ikke all oppmerksomhet god. Folk kan ikke ha unngått å få med seg at de fleste kristne synes å ta avstand fra både navnet og enkelte av sakene. Dermed er det lettere for motstanderne å marginalisere initiativet og plassere det i båsen for ekstremiteter.

Jeg skjønner at kristne reagerer, men vil minne om at det er lange tradisjoner i kirkenorge for at grupperinger og fraksjoner bruker pretensiøse betegnelser på seg selv. Jeg er vokst opp i Den kristelige menighet, og er nå innmeldt i Den norske kirke. I sistnevnte organisasjon erkjenner man heldigvis at navnet er misvisende. Videre kjenner jeg lavkirkeligheten godt nok til å kunne bevitne at jo lenger ut på den konservative fløyen man kommer, jo snevrere blir rammene for “den sanne kirken”. Kan hende er det ekstremt, men det er ikke uvanlig.

Personlig vil jeg heller tipse om hvor dårlig navnet kommuniserer. Selv om en del kristenledere ga uttrykk overfor Vårt Land for at de anså seg selv som en del av kristenfolket, er det tretti år siden den typen betegnelser var vanlige. Ikke mange kristne under femti går rundt og opplever seg som en del av et “folk”. Nå gir navnet asossiasjoner til en liten sekt som reiser rundt i campingvogner og holder rare møter. Derfor forteller det kanskje også om aksjonsledere som ikke har klart å følge med i tiden men istedet lever i sin egen lille boble?

Kunne noen fortalt dem det?

Det verste er kvinnesynet

2009-08-21T12:18:00.001+02:00

– Det verste er kvinnesynet, sa en venn av meg for et par dager siden. Hun siktet til bestemte grupper i samfunnet uten lang opprinnelse i Norge. Jeg var helt enig, men benyttet anledningen til å fortelle om holdningene jeg opplevde i militæret. Soldatene på brakka snakket pent om kjæresten og kvinner i familien. Men for skremmende mange var kvinner for øvrig kjøttstykker som kunne brukes.

Hvor mye de la i det, kan nok diskuteres. Likevel var det tydeligvis mange som slet med respekten for kvinner.

I dag forteller VG og Dagbladet om politikvinnen som ble sextrakkasert av sin overordnede. Hvor dypt kvinneforakten stikker hos mange, ble tydelig etterpå. Selv om episoden fikk de helt naturlige konsekvensene for lederen, var det offeret som fikk svi mest. Hun ble frosset ut av arbeidsmiljøet.

Det er ikke bare nye landsmenn som har en jobb å gjøre med holdningene til kvinner. Skremmende nok synes de å være ganske jevnt fordelt i de fleste grupperinger og sosiale lag.

Seierherrens maktdemonstrasjon

2009-08-11T13:51:00.001+02:00

Det er seierherrens privilegium å vise nåde. Derfor er fengselsdommen mot Burmas frihetskjemper Aung San Suu Kyi og juntaens omgjøring til 18-måneders fortsatt husarrest – med mulighet for å ombestemme seg, en dobbelt provokasjon og matktdemonstrasjon.

Alle som har vært utsatt for urettferdighet fra mennesker med makt, kan forstå den følelsen av maktesløst raseri som Suu Kyi og hennes støttespillere må ha. Thailand-ambassadør Merete Fjeld Brattested var tilstede under domsavsigelsen, og karakteriserte forestillingen som absurd. Også vestlige ledere, deriblant Støre, fordømmer dommen.

Aung San Suu Kyi har en viktig faktor på sin side: tiden. Alle maktregimer faller, før eller senere. Da blir historien redefinert og de som tiltvang seg respekt blir sittende igjen med skammen. Kanskje får hun ikke oppleve det personlig, men det er ikke nødvendigvis det viktigste for en som kjemper for rettferdighet. Å stå i kampen har verdi i seg selv.

Dessuten har denne typen kamp for rettferdighet alltid en utvidet betydning: inspirasjonen. Mahatma Gandhi var et stort forbilde for Aung San Suu Kyi. Hun har igjen blitt forbilde for mennesker over hele verden. Som igjen kan bli forbilder hvis de lar seg prege av de samme verdiene.

Noen ganger vinner kjærligheten

2009-08-10T13:06:00.001+02:00

250 fanger er skadet, og fengselet ramponert, etter uroligheter blant innsatte i Chino, California. Bakgrunnen for opprøret ble oppgitt å være “rasespenninger mellom afroamerikanere og latinamerikanere”. Tidligere har man forsøkt å segregere fanger etter etnisitet, men det er nå erklært grunnlovsstridig.

I Norge kan du lokke med åpne soningsforhold og tidlig løslatelse for å motivere sinte kriminelle til å være snille med hverandre. Der borte er den typen virkemidler ganske begrenset. USA er det landet i verden med størst andel av befolkningen i fengsel – de slipper jo ikke ut igjen. Hva gjør du da? Arrangerer seminar om toleranse og likeverd og håper at den gode lunsjen skal skape positiv stemning?

Da jeg leste saken kom jeg på en artikkel jeg skrev i magasinet Yapa for fire år siden om Sierra-fengelet i Jamestown, California. Den handlet om hundrevis av fanger som nå hadde begynt å ta av seg skoene når de var sammen. Skoene er eneste våpen man kan ha i slike fengsler – de kan man nemlig sparke med. Dermed er du ganske naken uten sko.

Hva hadde skjedd? Jo, noen hadde tatt initiativ til et Celebrate Recovery-program i fengslet. Det er et kristent opplegg som tar spesielt hensyn til den bakgrunnen kriminelle og rusmisbrukere bærer med seg. Opplegget er startet av John Baker, visstnok USAs svar på Ludvig Karlsen. Dette kurset hadde fengslet de innsatte og skapt et mye mer tolerant miljø blant fangene. De hadde blant annet startet det første multietniske fotballaget i amerikansk fengselshistorie.

Jeg tror ikke på lettvinte løsninger, og er skeptisk til solskinnshistorier. Men det gjør alltid inntrykk å høre om tilfeller der kjærligheten på uforståelig vis vinner over hatet.

Er misjon samfunnsnyttig?

2009-08-08T17:03:00.001+02:00

– Ka går det til? spurte folk da jeg solgte lodd på dørene i barndommen. Da var det viktig å kunne fortelle at inntektene gikk til en “god sak”. Når vinnersjansene er små, er loddkjøp først og fremst en almisse. Man gir selvfølgelig ikke almisser til hva som helst. Derfor har Lotteritilsynet en viktig oppgave.

Nå har tilsynet ifølge Vårt Land avslått Frikirkens søknad om å få arrangere misjonslotteri. Begrunnelsen er at misjon verken er samfunnsnyttig eller humanitært.

KrFs Dagrun Eriksen kaller avslaget historieløst. Men dersom Lotteritilsynet kategorisk avviser lotteri til misjon, viser dette snarere et behov for kunnskap om hva misjon innebærer i dag. Samtidig vet vi ikke om Frikirken har prøvd å dokumentere at misjonsarbeid faktisk er samfunnsnyttig. Det faktum at tilsynet har bedt om dokumentasjon, gjør dette til et åpent spørsmål. Av og til synes jeg kristne organisasjoner er litt raskt ute med å tolke motvilje til kristendom inn i ulike sammenhenger.

Det burde uansett være en enkel jobb for Frikirken å dokumentere den samfunnsnyttige betydningen av misjonsarbeidet. Man kan for eksempel henvise til Norad som er helt klar på at det er umulig å drive langsiktig samfunnsbyggende arbeid uten lokal forankring. Og mange steder er den eneste livskraftige lokale organisasjonen religiøs, nemlig kirken eller moskéen. Det er i stor grad slike institusjoner som eier sykehus og skoler, driver ungdomstilbud og gir folkeopplysning.

Misjonsarbeidet til norske kirker og misjonsorganisasjoner handler om å styrke kirken som institusjon. Man hjelper den å utbre seg, man bidrar med sunne teologiske impulser som tar menneskers verdi og rettigheter på alvor, og man hjelper den å organisere virksomheten på en måte som gjør at menighetene makter å fylle sine mangfoldige funksjoner i lokalsamfunnet. Jeg tror ikke noen som har sett dette i praksis vil være uenig i at det er særdeles samfunnsnyttig.

Hvis Lotteritilsynet mangler kunnskap om dette, trenger de et kurs om samfunnsbygging i andre deler av verden. Det burde forresten vært unødvendig å si. Norske kirker og misjonsorganisasjoner er ikke akkurat nykomlinger på lotterimarkedet.

Hvorfor ikke redde kylling?

2009-08-05T16:46:00.001+02:00

– Vi skal kanskje vaske en grågås i dag, sier Karen Tvedt fra SWAN, til Dagbladet i dag. Gåsa har forresten fått kallenavnet Gullgåsa, og har vært “innlagt” til rehabilitering i mer enn 48 timer. Dersom blodverdien ser bra ut i dag, er den klar til å vaskes.

Det handler selvsagt om opprydningen etter oljesølet i farvannet rundt Langesund. Om fuglevaskingen handler om naturvern, er en helt annen sak. I Aftenposten i går satte lederen i Norsk ornitologisk forening, Alv Ottar Folkestad, mer eller mindre bevisst ord på hva deler av dette engasjementet handler om. Han kritiserer det han kaller “machokultur” hos dem som vil avlive fuglen og sier at forskerne kun er opptatt av bestandsstatistikk. – Folk flest møter natur som individer, ikke som bestander, sier han.

Vasking av fugler handler altså mer om følelsene til mennesker enn om bestandsstatistikk. Sånn sett kunne engasjementet like gjerne vært rettet mot kyllingene vi spiser til daglig. Og det er like lite rasjonelt at man ikke engasjerer seg for de samme sjøfuglene når jakta på dem starter om vel en måned.

Jeg er enig i at Kurt Oddekalv står for en macho-linje når han anbefaler at fuglen fluksens sendes til de evige jaktmarker. Det er macho å avlive en ødelagt fugl hvis vi kommer over den på skogsturen også. Men noen ganger får empati og etisk bevissthet fram barskheten i oss. Det gjelder selv om minstemann i familien helst vil ta den halvdøde fuglen med seg hjem til rommet i en eske.

Myndighetenes oppgave er å tenke prinsipielt og gjøre overordnede prioriteringer. I dette tilfellet handler det om nær en million skattekroner kunne vært brukt på viktigere vernetiltak. Istedet legger man en fin sak i hendene på Frp – som garantert kommer til å latterliggjøre sløsing av penger på meningsløse symbolsaker, og dermed samle ytterligere støtte til sin ytterst diskutable miljøpolitikk.

Den religionen …

2009-08-02T23:01:00.001+02:00

Kristen aktivist dreper abortlege i Kansas, USA. Muslimske fanatikere brenner et barn, fire kvinner og en mann til døde i Punjab, Pakistan. En svartkledd (muligens religiøs) fantatiker skyter vilt rundt seg i en homseklubb i Tel Aviv.

– Det er ekstremistiske handlinger som dette, som gjør religion så vanskelig å forstå, twitrer den relativt anerkjente bloggeren Knut Johannessen, alias Vox Populi, med henvisning til brenningen i Pakistan. Jeg har bare litt forståelse for sukket. For hvilke konklusjoner skal man da trekke av at så godt som alle kristne tar avstand fra drap på abortleger? Eller at Pakistan er rystet over fanatikernes handlinger? Eller at “hele” Israel, inkludert statsministeren, sørger over og fordømmer terroren i homseklubben? Det må jo bli at slike reaksjoner jamen gjør religionen sympatisk og lett å forstå.

Og hvorfor skulle ikke jeg si: “Det er Stalins 20 millioner ofre som gjør ateismen så vanskelig å forstå.” Eller: “Mangel på religion er årsaken til alt ondt i verden. Se bare på Pol Pots to millioner drepte landsmenn!” Antakelig er det mange som har brukt disse faktaene som argument mot ateismen og kommunismen.

Årsaken til menneskets råskap ligger nok dypere enn i ideologier og trosbekjennelser. Derimot er det tankevekkende at ideologi og moralske bud i seg selv ikke er nok til å styre mennesket. Og ikke mindre interessant at Bibelen faktisk påpeker akkurat det.

Klart de feiger ut

2009-08-01T21:21:00.001+02:00

Det er oppskrytt å være frihetskjemper. For hver av dem som blir kjent, er det millioner som råtner i fengsel eller blir henrettet uten at verden får høre om dem. Hvor mange av de cirka 20 millioner oposisjonelle som satt i fengsel for sin motstand mot nazi-regimet vet vi navnet på? Halvparten av dem døde. Eller hvem av de 30 millioner politiske fangene i tidligere Sovjetunionen fikk vi noen gang høre om? Noen få, og de har vi glemt.

Noen opplevde at regimet de kjempet mot falt. Bare unntaksvis på grunn av deres innsats, men likevel. Ufattelig mange opplevde det aldri. Utallige ofret livet for en tapt sak.

Det er forståelig at aktivister kan feige ut. Noen av de oposisjonelle i Iran har gjort det. VG og Dagbladet melder om fanger som legger seg langflate. En av dem, tidligere visepresident Mohammad Ali Abtahi, var kledd i fangedrakt og hadde tatt av 18 kilo ut da han møtte i retten. Nå siterte han regimets versjon av det som skjedde.

Klart jeg forstår det. Frihetskjempere har ikke fremtiden med seg. Den aller heldigste promillen får jobb som toalettevasker etter at de har klart å flykte til et annet land. Hva er det som betyr noe, når det kommer til stykket? Er ikke meningen med livet egentlig å ha det godt sammen med kona og barna? Hvorfor betale dyrt uten å vinne noe?

Utallige gjør det likevel. De ofrer alt uten noen annen grunn enn at de tror det er rett og sant. Jeg vet ikke hvordan biologene forklarer det. Jeg finner ikke noe annet svar enn at mennesket bærer Skaperens fingeravtrykk.

Mer om Iran:
Neda og løgnene
Over for denne gang

Å reise seg igjen

2009-08-01T13:23:00.001+02:00

Motgang gjør sterk, melder A-magasinet. Beviset er Monica Kristensen Solås, som vokste på å ikke nå Sydpolen, og enda mer på å bli vraket som generalsekretær i Redningsselskapet. Nå skriver hun visst ganske gode romaner. Et annet er Idar Vollvik, som i det minste har bestemt seg for å ikke gi opp etter at han rotet bort et par milliarder på børsen.

Jeg vet ikke. A-magasinet hadde ett bevis til, og det får jeg lyst til å ta av hatten for: Toppskårer Tommy Nilsen i Lyn fikk karrieren ødelagt da han vred kneet, men ble forelsket i en jente fra Brasil. Nå følger han opp guttene på slum-fotballaget Karanba, både i idrett, skole og familieliv.

Du knekker sammen av motgang, forteller Vårt Land i dag (ingen av sakene er på nettet). Riktignok bruker man ikke de ordene, men det var en av følelsene jeg fikk da jeg leste om Rune Edvard Nilsen etter at jeg hadde gjort meg ferdig med A-magasinet. Rune Edvard var selvstendig næringsdrivende. 17. mai 1999 stod han på Karl Johan og ventet på kona og de to barna som skulle ta bussen fra Grorud. De kom aldri fram. En fyllekjører hadde meid dem ned i et gangfelt. Rune kom seg aldri bort fra Karl Johan. Han knakk sammen og er en av gutta på Plata fortsatt.

Det er ikke alles privilegium å reise seg. “Mennesket vokser i livets strid, heter det velberget blant dem som har striden bak seg. Je veit itte om je er enig. Sjøl syns je heller at je har minka. Snart er je så liten at je kan se opp på himmelen gjennom lissehøla i skoa mine”, sier Hans Børli.

Jeg får lyst til å reise meg i respekt for Rune Edvard. Og for troen han har beholdt. Og så får jeg lyst til å bli sittende når jeg møter vellykkede mennesker som tror de har vært sin egen lykkes smed.

Men aller mest vil jeg bøye hodet ved tanken på at jeg selv ofte unnviker blikket til Rune Edvard og de andre på Plata som fremdeles er i knestående.

Tungt for Frp i UL-debatt

2009-07-30T14:01:00.001+02:00

I natt kom jeg hjem fra UL – NLMs årlige ungdomsarrangement. Var der for å lede den politiske debatten sammen med Øystein Sunde Pedersen, leder for NLM Ung.

Dette var første året med politisk tilstedeværelse på UL. Jeg tror det forteller om en endring i virkelighetsoppfatningen til bedehusbevegelsen. Tidligere var man opptatt av å beskytte mot ideologisk påvirkning som man ikke kunne stå inne for. Nå ser man at forsøk på å styre informasjon og påvirkning i beste fall oppfattes som usympatisk og belærende, i verste fall som totalitært.

Ikke desto mindre var Øystein og jeg klare på hvilke temaer som var viktige for oss personlig. Hovedtemaene var klima og fattigdomsbekjempelse globalt, toleranse og mobbing, og livsvern og menneskeverd. Debattantene var Audun Lysbakken (SV), Hadia Tajik (Ap), Kjell Ingolf Ropstad (KrF, innbytter for Knut Arild Hareide som prioriterte TV2 ), Torbjørn Røe Isaksen (H) og Solveig Horne (Frp, innbytter for Kjetil Solsvik-Olsen, som trakk seg av ukjente årsaker).

Vi ville at alle skulle få si sitt, og passet på at partiene kom omtrent like mye til orde. Likevel utmerket Høyres Isaksen seg med ideologisk gjennomreflekterte standpunkter. Overraskende at en politiker som snakket såpass “vanskelig” fikk så mye applaus. Ropstad var på hjemmebane. Han har bakgrunn fra en NLM-skole, i likhet med svært mange av tilhørerne, og snakket deres språk. Så mange heiarop fikk han fra salen, at han tillot seg å holde en sluttappell med sterkt religiøse overtoner. Ropstad er flink, men her gikk han ut av politikerrollen, etter mitt skjønn. Hvis Krf vil bli større, må de slutte å oppføre seg som noe annet enn et politisk parti.

Arbeiderpartiet og SV burde fått mer applaus, argumentasjonen og sakene tatt i betraktning. Når de ikke fikk det, er nok årsaken at det fremdeles ikke er god tone å sympatisere med venstresiden. Jeg tror dette er holdninger som vil forsvinne mer og mer. Trenden er på vei bort fra båstenkning. Dessuten har den nye abortdebatten (se tidligere innlegg) preget venstresiden også. Jeg synes jeg – i hvert fall i retorikken – ser en større respekt for det ufødte livet nå enn tidligere, særlig hos yngre politikere. Lysbakken var for eksempel både ærlig og ydmyk da han snakket om SVs rolle i Mehmet-saken.

Fremskrittspartiet hadde den tyngste jobben. Temaene som var valgt ut, var i utgangspunktet dårlige saker for partiet. Til tross for at Horne en veldig sympatisk og folkelig politiker, tror jeg ikke det satt mange Frp-sympatisører igjen i salen da debatten var over.

(Les også hva Torbjørn Røe Isaksen skriver om debatten)

En mening med det?

2009-07-27T14:40:00.001+02:00

Lørdag kveld mistet Yusuf sin kone og fem døtre i en tragisk brann i Stockholm. Like etter ulykken ble han intervjuet av svensk presse. Han hadde naturlig nok problemer med å fatte hva som hadde skjedd, men ga uttrykk for at han fant styrke i troen.

- Jeg har innsett at det ikke er mer jeg kan gjøre nå. Det er min tro som gjør at jeg orker. Gud ga meg min familie, og nå har han tatt den bort, sier han.

Det som skjedde med Yusuf er ekstremt, men ikke uvanlig. Under krig og katastrofer har mennesker blitt påført ufattelig smerte. Mange har grepet tak i det eneste som kunne gi en slags trøst: “Det er en mening med det.”

I kristen pastoralteologi er man blitt mer forsiktig med å hevde at Gud står bak, eller at han har en mening med alt. Det reiser nemlig problemstillinger som ikke går opp: Hvordan kan en god Gud stå bak det som er vondt – særlig når Bibelen gir uttrykk for at han ønsker det motsatte? Samtidig ønsker man å si at Gud ikke har sluppet kontrollen fra seg. En dag skal han si at “nok er nok”.

Det viktigste er ofte å understreke at Gud er tilstede i det vonde. Han identifiserer seg med den som lider. Han har selv vært på jorden i mennesket Jesus Kristus, og har bokstavelig talt opplevd smerten på kroppen. Derfor vet han bedre enn noen hvordan vi har det.

Men slike ord kan lett bli tomme hvis de som representerer ham på jorden ikke bryr seg. Det store spørsmålet i møte med Yusuf og alle andre som lider i verden blir derfor: Hvordan viser vi at Kristus identifiserer seg med den lidende?

Denne gangen var det Yusuf i Stockholm. Neste gang kan det være min egen nabo.

Når misjon blir farlig

2009-07-18T14:23:00.001+02:00

Tre utenlandske hjelpearbeidere er forsvunnet i den nordkenyanske byen Mandera. Ifølge en somalisk tjenestemann skal de være drept. Det melder VG-nett og Dagbladet i dag.

Sannsynligheten er stor for at vi snakker om kristne hjelpearbeidere som også har drevet dialog- og relasjonsbasert formidling av sin tro. De visste i så fall at dette var et risikabelt arbeid. Utlendinger har vært upopulære i Mandera lenge. Få etniske grupper har et så anstrengt forhold til misjon som somalifolket.

I noen muslimske områder ser man på kristen trosformidling som noe av det samme som muhammedkarrikaturene representerer – en nedvurdering av Muhammed og islam. I disse områdene er det selvsagt at slike “overtramp” ikke kan tillates.

På den annen side inkluderer et prinsipielt forsvar for ytringsfrihet både retten til å ytre seg kritisk om andre menneskers trosstandpunkter, og til å argumentere for sin egen tro. Av en eller annen grunn får karrikaturer av Muhammed stadig større forståelse, mens kristen misjon fortsatt blir sett på som en tvilsom syssel. Dette til tross for at norske misjonsorganisasjoner etter mitt skjønn gir uttrykk for et tydeligere ønske om respekt for andres tro enn karikaturtegnerne gjør. Da Vebjørn Selbekk trykte karikaturene i Magazinet for noen år siden, var norske misjonsledere gjennomgående kritiske.

I et leserinnlegg i Vårt Land kritiserte prestevikar Eskil Skjeldal NLMs misjonsatsning blant muslimer. Dagens oppslag i VG viste hvor aktuelt temaet er. Misjonsoppdraget er egnet til å skape motsetninger og konflikt dersom noen ønsker å bruke det slik.

Samtidig er jeg helt enig med Espen Ottosen, som presiserte i sitt tilsvar at misjon er å dele det beste vi har med andre mennesker. Det handler om nestekjærlighet, og behøver slett ikke stå i motsetning til respekt.

“Det viktigste er ikke å få ting sagt, men å få det hørt”, skrev Skjeldal. Er det noen som tar akkurat det på alvor, er det kristent fagpersonell i muslimske områder. Her handler det ikke å stå på en banankasse og rope ut provoserende slagord. Det handler om medmennesker som gjør et fabelaktig bistandsarbeid ut fra kristen nestekjerlighet. Og som, dersom de møter et ønske om det, deler sitt syn på det aller viktigste og beste i livet. Altså, respektfull, dialogbasert trosformidling til likeverdige medmennesker.

Veldig viktig plasterlapp

2009-07-17T12:08:00.001+02:00

Jeg har flere ganger trengt plasterlapp under jobbreiser i utlandet, men media har aldri slått det opp. Det hadde minimal nyhetsverdi fordi det ikke skjedde i et terrorangrep. Hadde jeg befunnet meg i nærheten av en nydetonert bombe, ville det selvsagt vært helt annerledes.

Det handler ganske enkelt at to to bomber i Jakarta ikke er så interessant for oss i Norge. Det er for langt borte, vi identifiserer oss ikke med menneskene som bor der. Hvis det derimot finnes elementer i nyheten som kan bringe den nærmere, blir vi mer interessert. For eksempel at nordmenn manes til forsiktighet i landet. Eller at en kvinne som antakelig snart kommer til å lande på Gardermoen var involvert. Slike ting bringer hendelsen tettere opp til livet vårt. Jo nærmere, jo mindre krav til innholdet i nyheten. Dersom saken skulle dekkes på lokalavisnivå, for eksempel av Eikerbladet, ville det antakelig vært nok at en mjøndøl var i landet da bomben smalt. (Og for meg personlig er det faktisk litt sterkt å tenke på at broren min besøker dama på Filippinene akkurat nå.)

Nå er ikke en plasterlapp voldsomme greier, derfor mistet nyheten raskt plasseringen sin på toppen av nettsidene, til fordel for den sjokkerende avsløringen av rotter og elendige hygieneforhold på norske restauranter. Det er nært, det. Vi kunne jo risikert å spise der.

Sånn er vi mennesker. Vi kan ikke engasjere oss like mye i alt, selv om det faktisk er snakk om en devaluering av andre menneskers verdi i forhold til andre ting. Det er kanskje ikke så stor grunn til å kritisere at vi føler avstand til det som skjer i Jakarta.

Men må det være slik? Vi har også fått vite at Manchester-spillere om noen dager skulle vært på et av hotellene som gikk i luften. Det oppleves aktuelt, ganske enkelt fordi vi følger med på engelsk fotball hver uke. Slik sett er Indonesia utvilsomt nærmere livet vårt nå enn før eksplosjonene, nå har vi jo lest om landet.

Det er medienes valg om de vil lage nyheter fra andre deler av verden, også når katastrofene ikke inntreffer. Men hvis de hadde maktet å gjøre andre deler av verden mer interessante for oss enn rottene i Oslos restaurantverden, da hadde de sluppet å slå stort opp at en norsk kvinne fikk plasterlapp på på grunn av eksplosjonene i Jakarta. Istedet kunne de brukt desto mer plass på dem som fikk så store skader at plaster ikke var nok.

(Les også: Hakket til døde i Afrika)

Papirkulen – et punktum

2009-07-16T12:31:00.001+02:00

Jeg husker Roger fra kappløpene i gaten hjemme. Konkurranser var ikke hans sterke side. Heller ikke forklaringene når han tapte. – Jeg gjorde det med vilje, pleide han å si. Vi måtte for all del ikke tro at han ikke kunne ha vunnet, hvis han hadde giddet. Istedet valgte han å tape. Han hadde hatt en dypere hensikt med hele konkurransen som vi andre ikke hadde oppdaget.

Jeg kom til å tenke på gutten fra barndommens verden da jeg leste forfatter Erik Fosnes Hansens forklaring i Aftenposten i dag. Han forteller om hensikten bak papirkulen som ble kastet under en radio-debatt søndag: “Jeg tenkte: Hvis jeg nå kaster denne lille, lette tingen på Tønsbergs ordfører, hva skjer vel da? Jo, da blir det ordentlig bråk. Er da dette, tenkte jeg, god nok grunn til å få bråk? Jo, tenkte jeg, det er nok det.”

Det kan godt hende forfatteren egentlig holdt hodet kaldt under hele debatten, at alt var tilsiktet og beregnet, og at han ikke er en hissigpropp, slik det virket som. I så fall er han en veldig bra skuespiller siden han klarte å lure oss alle.

Grunnen til at jeg nevner saken igjen, er at presiseringen til Fosnes Hansen viser så godt poenget fra mitt forrige notat om saken. Vi kan gjøre mange feil og stå for dem etterpå. Men ingen må tro at vi ikke har kontroll på følelsene – i det minste hvis vi er edru. Å framstå uten total selvbeherskelse er selve skrekken. Da er man useriøs og barnslig.

Ivirkeligheten er følelsesmessige reaksjoner og overreaksjoner noe av det som ligger nærmest menneskelivet. Slike ting burde være noe av det enkleste å innrømme, beklage og legge bak seg. Og mye lettere å tilgi enn mye annet. Men ikke for oss nordmenn, nei. Vi skal ha kontroll. Helt til det raser sammen for alvor.

Dette handler ikke bare om Fosnes Hansen. Det handler like mye om Frp-Olsen som benyttet anledningen til å signalisere at – her teller ikke argumentene, bare at jeg er mindre barnslig enn deg. Og om alle oss andre som syntes saken var så oppsiktsvekkende at vi skrev om den. All ære til Vårt Land og Aftenposten som ga saken de proporsjonene den egentlig fortjente. De laget hver sin bitte lille notis om den.

Oi, de er faktisk homofile!

2009-07-15T14:09:00.001+02:00

Når Dagbladet kårer Norges mektigste homofile, er hensikten sikkert god. Ved å vise at mange homofile har nådd langt i samfunnet, ønsker man antakelig å ufarliggjøre homofili, noe som igjen kan føre til at færre får identitetsproblemer og lever i skjul.

Det kan godt hende at dette var et poeng for ti år siden. Nå er sannsynligvis effekten av at Per Kristian Foss er homo forlengst brukt opp. Vi har helt klart fått et nyansert bilde av homofile mennesker ved å vite at Finn Schjøll, Bjarte Hjelmeland, Erling Lae og mange andre flotte politikere og kulturpersonligheter har denne legningen.

På den annen side: Hvor mye nummer bør man egentlig gjøre ut av en seksuell legning? Selv i de kristne miljøene jeg vanker i, hører du stadig sjeldnere kommentarer av typen “…og tenk, hun er faktisk lesbisk!” og “Han har nådd så langt, selv om han er homo!” Opplysninger om homofil legning trekker vi mer og mer på skuldrene av, akkurat som opplysninger om at noen heterofile har valgt å bo sammen uten å være gift. “Jaja”, tenker vi, “vi ser forskjellig på ting.” Og så fortsetter vi å planlegge hva vi skal ha til middag.

Jeg er ikke sikker, men jeg lurer på om Dagbladet forsinker sitt eget prosjekt – alminneliggjøringen av homofili – ved å gjøre et stort nummer av at – tenk – disse menneskene er faktisk homofile!

(Om samme temaet: Slik blir du tolerert)

KrF kan komme tilbake

2009-07-14T16:40:00.001+02:00

KrF er så langt unna gullvalget i 1997 som de kan komme. Særlig mister de oppslutning på Vestlandet. Man antar at det er de såkalte “kjernevelgerne” som svikter – antakelig de samme som forsøkte å “kuppe” Anita Apelthun Sæle inn på sikker plass under nominasjonen i fjor høst.

Personlig er jeg ikke i tvil om at partiets høyreside (som tydeligvis er alt for troløs til å kalles “kjernevelgere”) er det største hinderet for videre vekst. Denne siden sementerer inntrykket av KrF som et sært parti for fordomsfulle kristenfundamentalister. Da partiet for 12 år siden fikk nesten 14 prosent i stortingsvalget, var det fordi Bondevik klarte å vise at verdier er viktig for en bredere gruppe enn enn dem som tilhører bedehusmiljøet og karismatiske menigheter.

Utviklingen i samfunnet vil skape et sug etter ikkematerielle verdier. Derfor har KrF gode muligheter for å komme tilbake. Men først man må man innse at høyresiden er tapt, at det ikke vil være noen tragedie om den forsvinner over til FrP eller Kristent Samlingsparti. Og så kan man begynne å bygge et kristendemokratisk parti som ikke kan forveksles med en menighet.

Les om saken i VG, Dagbladet og Vårt Land.

De store miraklene

2009-07-14T14:13:00.001+02:00

Å blogge om verdier med utgangspunkt i nyheter, kan lett bli en negativ syssel. Det handler fort om å kommentere triste eller opprørende nyheter eller forsøke seg på en analyse av en eller annen uønsket utvikling. Da jeg sjekket nettavisene i morges stod valget mellom

Vold og tortur utført av britske soldater i Irak
Sjokktall for KrF (som sikkert er en gladsak i Dagbladet)
Eldre homofile hetses

De positive sakene er ofte lettere, og handler sjelden om trender. Per Hilmar reddet for eksempel bestevennen fra en iskald død og en dement 84-åring ble funnet i god behold. Det ble så som så med bloggingen. Helt til jeg så denne saken:

Mirakuløs helbredelse i Storbritannia

Nyheten handler om 16 år gamle Hannah Clark som måtte få transplantert inn et hjerte som toåring. Da det insatte hjertet sviktet trodde alle hun skulle dø. Da viste det imidlertid at hennes eget syke hjerte fungerte som normalt igjen. Helbredelsen beskrives som magisk og mirakluøs.

En typisk “Gud helbreder-sak” på hvilken som helst blogg med et kristent utgangspunkt. Problemet er at Gud ikke ble nevnt i artikkelen. Ingen ting tydet på at jenta hadde vært på møte med helbrederen Svein Magne Pedersen eller var blitt håndspålagt av andre. Hun kommer dermed ikke inn i kristnes statistikk over “Gud kan-saker” som gjør leger ydmyke i forhold til bønnens makt.

Er miraklet mindre av den grunn? Og er Gud mindre ansvarlig? I dette tilfellet handlet det sannsynligvis om menneskekroppens naturlige evne til selvhelbredelse – en egenskap som er nedlagt i selve skaperverket. Er ikke slike muligheter, for ikke å si selve skaperverket, naturen og livet selv, uendelig mye større mirakler enn enkelte små uforklarlige hendelser?

(Om samme temaet: Big Bisniss)

Egne regler på toppen?

2009-07-13T11:32:00.001+02:00

Finnes det et eget, hemmelig regelsett for mennesker i samfunnets maktposisjoner? Er det slik at når man kommer på toppen og får en virkelig oversikt over et samfunns trusler og utfordringer – da legger man helt automatisk fra seg gamle normer og verdier der nede i uvitenhetens verden, og overtar et mer realistisk syn på grenser og retningslinjer? Omtrent som i agentthrillerne?

I USA har systemskiftet gitt innsikt i stadig mer av tenkningen til den avgåtte republikanske administrasjonen. Det siste nå er at Bush åpnet for likvidering av ledere i al-Qaida. CIA skal ha satt i gang planlegging, og muligens også trening, med dette siktemålet. Og tjenestemenn forteller om en “la oss plaffe dem ned-holdning” i organisasjonen.

Nå må jeg medgi at jeg av og til får en “var det ikke verre?-følelse” når jeg leser om konkrete “avsløringer” fra Bush-administrasjonen. Kanskje har jeg vært påvirket av en mistillit som i enkelte miljøer har vært helt ute av proporsjoner. Men spørsmålet er like aktuelt: Hva er det som får mennesker med makt til å oppføre seg som om de var hevet over gjeldende regler og normer i samfunnet. Spørsmålet er enda mer aktuelt for ledere i totalitære regimer, som glatt setter seg over universelle menneskerettigheter og opptrer som om både mennesker og moralske verdier er personlige eiendommer de kan skalte og valte med. Lignende holdninger kan man se når mennesker kommer i maktposisjoner i mindre sammenhenger.

Hva er det som skjer med verdier og grenser når mennesker får makt? Psykologisk har fenomenet helt sikkert mange interessante forklaringer. En maktposisjon gir både beruselse og et tyngende ansvar. Terskelen for å flytte grenser blir lavere når situasjonen er ekstrem. Mye kan oppleves som mindre viktig når man står overfor alvorlig trussel, enten den er rettet mot en nasjon eller er mer personlig. I krig og kjærlighet er alt tillatt, sier man. Målet helliger middelet er et mindre sympatisk motto.

Uansett svar: Når man kommer i maktposisjon er det tydeligvis ofte for sent å få avklart hvilke verdier man vil navigere etter. Grensene, absoluttene, de ufravikelige prinsippene, må avklares på forhånd. Religiøse mennesker kan av og til snakke om at tro og følelser er to forskjellige ting. Fordi troen var avklart på forhånd, har den overlevd ekstreme svingninger i livssituasjonen. Sånn må det antakelig være med andre verdier også.

(Les også om Neda og løgnene)

Den sinte forfatteren og den hyggelige frekkasen

2009-07-12T16:57:00.001+02:00

Det er liten tvil om at forfatter og nyutnevnt kulturråd-medlem Erik Fosnes Hansen hadde de beste argumentene da han møtte en litt famlende FrP-nestleder Per Arne Olsen til debatt i NRK om kulturpolitikk og støtteordninger for kunstnere.

Problemet var bare at sinte menn er skumle, og Fosnes Hansen var så sint i studio at han kunne oppfattes som både uhøflig og truende. Han hevet stemmen, bannet, og kastet det sammenkrøllede notatpapiret sitt på FrP-politikeren, ifølge Dagbladet og VG. Riktignok kan han ha skåret et poeng hos dem som forholder seg mer prinsipielt til både kultur og debatt, rett og slett fordi gode argumenter ikke forringes av en debattants gemytt. Men samtidig ga han FrP-politikeren et gratispoeng. Fremskrittspartiet spiller på å sette mannen i gata opp mot eliten, og her fikk Olsen selve beviset på at kunstnere føler seg hevet seg over alminnelig skikk og bruk, og dermed ikke fortjener noe som helst.

Hadde Fosnes Hansen lest det jeg skriver her, hadde han nok avbrutt meg og kanskje kastet en papirkule i min retning. Og så hadde han spurt hvorfor han skulle bli regnet som uhøflig fordi han ble sint, mens Olsen slipper den samme beskyldningen til tross for at innholdet i sistnevntes påstander var minst like uhøflig. Olsen insinuerte nemlig at forfatteren ville blande sammen sitt faglige skjønn og sine politiske sympatier under utøvelsen av sitt verv i kulturrådet. – Så det er greit å lire av seg uhøfligheter hvis man bare gjør det på måte som høres hyggelig ut på radio? ville Fosnes Hansen kanskje sagt. Eller ropt.

Det ville i så fall vært et godt spørsmål. Og det ville vært et interessant utgangspunkt for en ny diskusjon om nordmenns frykt for følelser, og hvor mye tvilsomt vi er i stand til å akseptere dersom det serveres på en hyggelig måte.

Uansett: Det beste ville nok vært om Fosnes Hansen hadde sagt “Nå gjør du meg sint, Olsen.” istedet for å kaste papirkuler. “Kunstnere er rare!” tenker de mest velvillige av oss, og rister på hodet. Men det kan diskuteres om dette handler om å være kunstner. Bøkene til Fosnes Hansen ville antakelig vært like bra selv om han hadde oppført seg ordentlig.

(Les også: Ikke så farlig å krenke litt)

Elefantørene

2009-07-11T23:53:00.000+02:00

Hele livet hadde fått høre at han hadde utstående ører. Han var mildt sagt lut lei. (Faren hadde forresten de samme ørene. Han måtte i tillegg bruke cola-briller, men det var ørene han hadde blitt mobbet for. “Elefanten”, hadde de kalt ham.)

Men en dag snudde alt seg. Han fikk møte verdens mektigste mann. Og verdens mektigste mann viste seg å ha samme type ører. Altfor utstående. Men det spilte visst ingen rolle. – Yes, we can, hadde presidenten sagt.

Barack Obama har gjennomført sitt første besøk til Afrika. Hans budskap var nesten det samme som USA har sagt til Afrika i alle år: “Afrikas framtid er i afrikanernes hender. Men det krever godt lederskap og en slutt på tyranniet.”

Men Obama sa en ting til. Nemlig ordene han har blitt berømt for: “Yes, we can!" Denne gangen henvendt til dem.

Hva er det som gjør at disse ordene går så til de grader inn over hele verden? Hva er det han egentlig sier? Det samme som tusen andre statsledere har sagt? “Look at me! I made it! I am the king of the world!”?

Jeg tror vi ser og hører en statsleder med et engasjement ut over sitt ego, sin makt og karriere. En president som ønsker at de små skal reise seg, at det skal lykkes for dem. Obama synes å være styrt av menneskelig empati og godvilje. Det er det som er så oppsiktsvekkende.

Og vi vil så gjerne tro at det vi ser er sant, selv om politikere og ledere over hele verden stadig prøver å motbevise at slike egenskaper finnes så høyt oppe.

Prestehets

2009-07-02T23:45:00.001+02:00

Sognepresten i Valle har anmeldt flere trusler om drap. Ved en anledning ble en side av menighetsbladet spiddet med en kniv i nakkestøtten på bilen hans. En annen gang skal bilen ha blitt sabotert så bremsene sviktet. Presten kjørte av veien med nakkesmerter som resultat. Nå er han sykemeldt på ubestemt tid.

Etter å ha avhørt presten, mener politiet at han fant på alt selv. Selv er han helt uforstående til mistanken, melder VG og Vårt Land.

Dagbladet må berømmes for raskt å ha fjernet blogghenvisningene nederst i saken om presten. Det tok nemlig ikke lang tid før minst en blogger var ute med grov hets, tilsynelatende henrykt over anledningen til å rakke ned på kirken.

Nå stemmer ikke alltid politiets mistanke med virkeligheten. Det så vi blant annet da de siktet et somalisk ektepar for kjønnslemlestelse av barna for en uke siden. Siktelsen viste seg å være grunnløs. Men hvis det motsatte er tilfelle for prestens vedkommende, snakker vi om en person med personlige problemer, et menneske – og ikke minst en familie – som trenger hjelp og omsorg.

Men hvorfor en sånn glede over å kunne hetse en prest? Er det grunn til å spørre om det henger sammen med hvordan kirkens budskap oppfattes av folk flest? En slags “de tror de er bedre enn andre-effekt”? For noen år siden gjennomførte misjonsbladet Utsyn en undersøkelse om hvordan folk oppfattet kristne. Det svaralternativet som fikk størst oppslutning var: “Kristne tror de er bedre enn andre.”

Jeg har sans for en kirke som tør å være tydelig i etiske og dogmatiske spørsmål. Samtidig er det avgjørende at kirken ikke kommuniserer at kristendom er et prektig liv. Kristendom er tilgivelse. Nåde, om og om igjen. Og et ønske om å leve et helt liv, et ærlig liv, et oppreist liv. Men ikke et liv som hever dem over andre mennesker.

Det er ikke grunn til å kritisere kirken eller dens ansatte for å være mer selvgode enn andre. Men det er grunn til å bli enda mer bevisst på hvilket budskap vi kristne kommuniserer. Ikke minst mellom ordene.

Bråk rundt Hege Storhaug igjen

2009-07-02T10:25:00.002+02:00

Somaliskfødte Amal Aden har anmeldt Hege Storhaug og Human Rights Service for brudd på arbeidsmiljøloven, ulovlig overvåkning og krenkende påstander. Hun kritiserer også metodene i organisasjonen. Man skal blant annet ha vurdert å bruke Aden som agn for å dokumentere kjønnslemlestelse.

Det er umulig for utenforstående å ta stilling i en slik intern konflikt på grunnlag av oppslag i Dagbladet og Klassekampen, men det er allerede bekreftet at HRS vurderte agn-metoden og gjennomførte overvåkning. Vi kjenner Hege Storhaugs konfronterende stil fra den offentlige debatten, og vi vet også at kvinner som har vært i kontakt med HRS har følt seg presset til å stå fram, for senere å bli sviktet. HRS ønsker å fremme menneskerettigheter. De ønsker å bli oppfattet som en organisasjon som arbeider for mennesker. Dessverre har det blitt skapt et inntrykk av at agendaen er det motsatte.

Har HRS et ansvar for dette selv? Har de klare grenser for hvor langt de kan gå, for hvilke arbeidsmetoder de kan og vil benytte? Har de retningslinjer for hvordan enkeltmennesket skal bli tatt vare på og respektert? Hva kan de gjøre for ikke bli oppfattet slik at de nedvurderer andres kultur? Eller for å vise at hovedmålsettingen er å fremme grunnleggende rettigheter, ikke å ramme mennesker som av ulike årsaker ikke forstår betydningen av slike rettigheter?

En tur innom HRS sin hjemmeside gir ikke inntrykk av at HRS prioriterer dette høyest. Da må organisasjonen regne med anklager, anmeldelser og negativ publisitet. Det er synd, ikke minst for mennesker som virkelig behøver at noen står opp for dem.

“Hakket til døde” – i Afrika

2009-07-01T22:53:00.001+02:00

Presidenten i det vestafrikanske landet Guinea-Bissau velger ny president, etter at den forrige ble hakket til døde, melder Dagbladet. Landet er så fattig og ustabilt at selv narkosmuglerne er misfornøyd.

Det er sikkert viktig å vite. Det er aldri grunn til å kritisere nyhetsformidlere for det de formidler, så lenge det er riktig og relevant.

Men til tross for at det gang på gang blir påpekt, fortsetter trenden: Når nyheter fra Afrika skal formidles, er det sulten, fattigdommen, konfliktene, aidsen og korrupsjonen som er interessant. Det skjer visst ikke så så mye annet der.

Ghana, et annet land i Afrika, avholdt for eksempel også presidentvalg nylig. Atta Mills vant meget jevnt over motkandidaten Nana Akufo-Addo. Typisk potensial for uroligheter. Men ikke i Ghana. Landet er langt fra feilfritt, men det vellykkede valget ble ikke nevnt med ett ord, verken på på db.no eller vg.no. Da jeg søkte på Ghana og valg fikk jeg opp en diskusjon om sjokolade og barnearbeid fra februar. Ikke noe forsideoppslag med stort bilde.

Aftenposten hadde en bra sak for en uke siden. Her fortalte de om Fellesrådet for Afrika som sender ut nyheter fra afrikanske medier. Vi fikk ti av de positive (saken er dessverre ikke på nettet). Jeg stakk innom hjemmesiden til Fellesrådet og fikk for eksempel vite at:

Hele Øst-Afrika får nå bredbånd.
Nigeria er verdens tredje største produsent av spillefilmer.
Afrika opplever en sterk økonomisk vekst.

Det er mye vi ikke vet. Som vi kunne visst. Hvis vi var interessert.

Noen som har sett pomeranianen min?

2009-07-01T08:30:00.001+02:00

Enhver nettavis med respekt for seg selv bør ha en gladsak på forsiden. Dagbladet gjorde et skup da de i går kunne fortelle om Thea (19) som var blitt frastjålet pomeranian-hunden sin på frekkeste måte. I en spennende reality-reportasje får vi være med på jakten, og til slutt oppleve gjensynsgleden sammen med eieren.

VG hadde en mindre spektakulær versjon, men ikke desto mindre en gladsak. Den handlet om en familie som hadde mistet campingvognen – og det like før ferien! Men også de lette i si fortvilelse – og fant den igjen ikke langt unna!

Klassisk tema. Typisk for oss mennesker. Vi kjenner igjen uroen, sårbarheten og forvilelsen når vi har mistet noe som betyr mye for oss. Og vi kjenner igjen den utrolige gleden når det tapte er funnet. Rart i grunnen, gleden burde jo være enda større for det vi ikke mister. Men neida. Det er når noe ikke tas for gitt at følelsene utløses.

Du finner en del fortellinger om temaet tapt/funnet i gamle litterære verk. For eksempel hadde Jesus flere historier om temaet: En gjeter mistet sauen sin, og lette helt til han fant den igjen. En kvinne mistet en sølvmynt og ga seg ikke før den var der den skulle være. Begge feiret da alt var i orden igjen.

Det spesielle med akkurat de historiene var at den som hadde mistet noe var Gud. Det må ha vært noe nytt, det å framstille en allmektig Gud som sårbar og fortvilet – fordi han hadde mistet mennesket. Litt uspiselig å gjøre Gud så svak, liksom. Men tankevekkende, fordi det var ment som en illustrasjon av Guds kjærlighet.

Vil vi se en død?

2009-06-30T20:57:00.001+02:00

Det blir likskue av Michael Jackson fredag, melder VG-nett. Det vil si: De slår opp på forsiden at man “vil “vise Jacksons døde kropp til publikum”! I den tidligere versjonen av artikkelen står det lite om detaljene rundt likskuet. Istedet henvises det til CNN.

Hos CNN er det ikke en stor nyhet at kroppen skal vises fram. Nyheten er at det skal skje på fredag, og at det skal skje i det som var hans hjem, Neverland Ranch.

Har vi et unaturlig forhold til døden her i landet? Har vi institusjonalisert den i så stor grad at det er blitt ekstremt å se et dødt menneske? I en tankevekkende artikkel i Aftenposten, skriver gravferdskonsulent Lars Erik Svanholm:

“Som ung mann og fjerdegenerasjons gravferdskonsulent har jeg av og til en følelse av å være usynlig. Når døden har inntruffet skal vi gå bakveien, parkere bilen diskret, passe på at ingen blir unødig oppskaket. Oppskaket av selve dødens eksistens. Unødig fordi det skal være enkelt å se en annen vei.”

Legen Stein Husebø har uttalt at døden er flyttet inn på institusjon. Nesten ingen har sett noen dø. Den døde plasseres etter kort tid i likkjelleren, for aldri mer å bli sett.

Kanskje grunnen til at stadig flere nå ser på døden som en løsning, er at vi slipper å forholde oss til den? Å dø er å bli fjernet, liksom, enten det gjelder et ufødt liv eller en som dør på sykehjem.

En av de virkelig gode reportasjene jeg har lest i år, handlet om Svein Kåre Handeland, som tapte kampen mot kreften. Da han var død, fikk to år gamle Johanne leke i sengen til pappaen sin, og klemme ham. Og da han senere lå på bårerommet, ønsket hun å være alene med ham. Hun lukket døren bak seg. Noen sekunder senere så moren inn. Da sto Johanne på tå ved båren og strøk pappaen på kinnet.

Johanne kommer antakelig til å glemme det hun opplevde. Hun er et priviligert barn likevel.

150 år for å flytte noen tall

2009-06-30T09:59:00.002+02:00

Forretningsmannen Bernard Madoff fikk 150 års fengsel for sitt økonomiske bedrageri.

Selv i USA er denne straffeutmålingen mye strengere enn mange får for drap. Også dersom vi ser bort fra det urealistiske antallet år (i tråd med amerikansk rettspraksis), er straffen i strid med rettsfølelsen til folk flest. Mord, voldsforbrytelser, pedofile handlinger og andre seksuelle overgrep opprører oss, og får oss til å kreve stadig strengere straffer (for ikke å si hevn). Men det finnes ingen facebook-gruppe som heter “Ja til strengere straffer for hvitsnippforbrytere!” Kjell Inge Røkke er like populær etter at han ble dømt for korrupsjon. Selv når skrivebordskriminaliteten er utført av en politiker, unngår vi som oftest lynsjestemning.

Det er verre å ta livet av noen enn å ta pengene fra dem. Men variasjonene i engasjementet vårt ved ulike typer kriminalitet, viser en svak side ved tabloid-demokratiet. Den instinktive reaksjonen når vi leser saker om vold og overgrep forklarer seg antakelig i et evolusjonsperspektiv, men det er ikke rasjonelt å reagere svakere på kriminalitet som utføres ved et skrivebord.

Flytter vi søkelyset fra den ytre handlingen og over på offeret, ser vi mange som har fått livet sitt ødelagt av kriminalitet og umoral utført bak et skrivebord. – Livet har vært et helvete på jord. Det føles som et mareritt som vi aldri våkner fra, sa en av dem som var blitt svindlet av Madoff.

Retter vi lyset mot gjerningsmannen selv, blir det enda mer tankevekkende. Voldsutøvelse skjer gjerne i rus eller affekt. Pedofile og andre overgripere har ofte store psykiske problemer selv. Men Madoff gjorde sine forbrytelser med fullt overlegg – over 20 år. Han visste hvilke konsekvenser dette ville få for ofrene og sin egen familie. Han beregnet spillet sitt, og motivasjonen var griskhet.

I det perspektivet er det enda mindre logisk at voldsforbryterne opprører oss mest. Men kanskje det også har en forlaring som ikke handler om evolusjonsbiologi? For noen dager siden blogget jeg om det å definere et ytterpunkt langt unna seg selv, og ta avstand fra det. Da framstår en selv i et bedre lys. For å si det sånn: Mange av oss har aldri banket opp eller voldtatt noen. Vi er da ikke forbrytere! Men noen av oss har kanskje latt en håndverker ta jobben svart? I så fall er den viktigste forskjellen mellom Madoff og oss selv først og fremst størrelsen på forbrytelsen.

Ikke så farlig å krenke litt

2009-06-29T09:22:00.000+02:00

Da den muslimske sandefjordspilleren Fenan Salcinovic hadde hjulpet sin trosfelle og lagkamerat Admir Rascic til å skåre mot Strømsgodset, bøyde begge to seg for å be en takkebønn. Det fikk lagkamerat Espen Nystuen til å benytte anledningen til å gjøre noen kjappe, samleielignende bevegelser mot Salcinovic bakfra.

– Guttehumor, som ikke må overdramatiseres, vil noen si. Det mente Nystuen også. Jeg er på en måte enig. Fotballproffen Salcinovic står det sikkert over. Han er nok vant til det meste og vet at takkebønnen hans ikke blir forringet av andres tull. Samtidig forteller episoden litt om en del nordmenns manglende forståelse for religiøse følelser, uvitenhet om menneskers forhold til det hellige, og om islam.

Medienes omtale av religion handler ofte om alvorlige religiøse menneskers meninger. Jo sterkere og mer avvikende meninger, jo større blir oppslaget. Islam blir framstilt som særlig ekstrem. Når vi så møter en muslim som er moderat, tolerant og sympatisk (og det gjør vi jo ofte, hvis vi blir kjent med muslimer) tror vi lett at religionen betyr mindre. Da er det kanskje ikke så farlig med respekten.

I virkeligheten er det ingen sammenheng mellom sterke, sinte meninger og dype religiøse følelser. Religiøsitet er en erkjennelse av noe som er uendelig mye større enn seg selv. Religiøsitet er å bøye seg for dette store, en erkjennelse av menneskelivets avhengighet av det. Religiøsitet er ydmykhet, ærbødighet, et personlig avhengighetsforhold til Gud (og mye mer). Krenkelse av dette, er krenkelse av noe dypt inne i sjelen. I praksis en slags forakt for noe mange mennesker setter høyere enn seg selv.

Jeg tror ikke Nystuen mente å krenke i det hele tatt. Han oppførte seg bare som de tøffe guttene i klassen på kirkebesøk: Skikkelig kult å tulle med det som liksom skal være hellig! På gudstjenester med barnedåp ser vi ofte noen av gjestene – helst menn – som har behov for å le litt, for å vise at de absolutt ikke kan fadervår eller synes det er kjekt med bønner og salmer. Litt sånn pubertalt og søtt, og ganske hjelpeløst i møte med realitetene i verden.

Utviklingen mot et flerkulturelt samfunn har gjort at slike holdninger er i ferd med å avta. Det er noe av det positive ved innvandringen.

Bhatti har moral

2009-06-28T14:41:00.001+02:00

– Det går ikke an å leve i Vesten lenger. Her må jeg leve i frykt for å bli arrestert, og dessuten vil jeg ikke at barna mine skal bli så veldig påvirket av norsk kultur, sier Bhatti til Dagbladet.

Jeg reagerer instinktivt. Han er nettopp sluppet ut fra fengselet, etter å ha vært dømt for medvirkning til drapsforsøk og rasistisk motivert skyting mot en synagoge. Han er fremdeles tiltalt for andre kriminelle forhold. Likevel tillater han seg både å kritisere norsk kultur, le av, og “leke politi og røver” med dem som prøver å beskytte samfunnet mot ham.

La oss bare få fastslått en ting: Bhatti har faktisk moral! Det viser hans kritiske holdning til ting ved den norske kulturen som ikke er så bra. Han nevner ikke noe konkret, men denne typen kritikk pleier å handle om at vi behandler våre eldre dårlig. At vi har for liten ansvarlighet i forhold til sex og alkohol, og prioriterer karriere og statusjag på bekostning av mennesket.

Noen av disse tingene henger sammen med individuelle rettigheter i et fritt samfunn, og kan derfor ikke forbys. Men vi må samtidig gi kritikerne et poeng. Vi har et ganske kaldt samfunn her i Norge. At en kriminell påpeker sånt, viser bare at han ikke har mistet sitt moralske gangsyn helt.

Men så var det det med å se sin egen bjelke, eller rusk, eller hva man har i øyet. Burde ikke Bhatti gjøre det?

Selvfølgelig. Men er det noen som klarer det? Opplever ikke stort sett alle mennesker og miljøer seg som moralske – fordi de følger verdier de selv setter høyt – til tross for at de legger mindre vekt på andre verdier? Sliter ikke alle med å se sine egne feil? Har vi ikke alle vært vitne til at venner og bekjente med skoger fulle av svin, rakker ned på andres feil og sviktende moral? Har vi ikke selv opplevd å bli revet med av moralsk vrede, samtidig som vi må innrømme at også vi saktens har våre svake sider?

Det var Jesus som snakket om bjelken i våre egne øyne – at at vi skulle se den før vi tok flisen ut av andres. Det betyr ikke at alle gjør like mye galt som Bhatti, eller at vi må være fullkomne før vi kritiserer noe som er galt. Jeg tror snarere det handlet om det presten sa før nattverden i kirken i dag: “Jesus spiste sammen med tollere og syndere. Du er også velkommen til måltidet, sammen med alle de andre.”

På en måte er vi alle i samme båt. Eller for å si det med presten: Vi kan alle få plass ved samme bord!

Hvor er Michael Jackson nå?

2009-06-26T10:36:00.000+02:00

Popkongen Michael Jackson er død. Vi kjente ham som en artist i verdensklasse, men også som en skandalebefengt kjendis med en ganske alternativ virkelighetsforståelse. Selv Obama uttalte at livet hans hadde tragiske sider. De siste årene syntes han å opptre mer og mer paranoid. Kanskje med god grunn, sett fra hans univers.

Nå er livet over. Men ikke definitivt, skal vi ta troen til størsteparten av jordens befolkning på alvor. Kristne, muslimer og mange andre religioner tror – og håper – at døden ikke har siste ordet, at Michael Jackson tvert imot vender tilbake til han som ga ham livet.

Hvordan blir det? Eller for å leke litt med det faste spørsmålet i Magasinet: “Hva kommer Gud til å si til Michael når han kommer til himmelen?”

Ok, det er en privatsak mellom Gud og Michael, av helt naturlige årsaker. Men det står noe ganske sterkt i Bibelen om møtet med Gud: At Gud skal “dømme det skjulte i menneskene.”

I så fall skal Michael treffe en som har sett alt. En som så ham da han var et lite sjarmtroll med stort potensial. Så hele ham da andre begynte å se hva de kunne tjene på ham. Så hva som skjedde da berømmelsen og stjernestatusen begynte å gjøre noe med ham som han ikke hadde kontroll over.

Hvis Gud er en overdommer, er det ganske betryggende å tenke på at han – i motsetning til alle oss andre dommere – har sett alt. Forstår alt. Kjenner utgangspunktet, sammenhengen, omstendighetene.

Men det er et annet perspektiv i den samme Bibelen som setter en strek over alt dette som handler om dom. Det er håpet om at Michael har møtt Gud i mennesket Jesus Kristus. Og får høre ordene som millioner av kristne kaller et evangelium:

“Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.”

Neda og løgnene

2009-06-25T09:30:00.001+02:00

Den unge jenta Neda er blitt det fremste symbolet på oppstanden mot det iranske regimet. Avisene forteller om knallharde tiltak mot familien for å begrense virkningene av dette. Nå påstår myndighetene blant annet at demonstrantene selv har drept henne. Den regjeringsvennlige avisen Javan tar den helt ut, og hevder at en BBC-korrespondent bestilte drapet av henne for å kunne lage en bra dokumentar.

Sett med våre øyne virker en slik påstand så utrolig at vi lurer på om det er flere som er skutt i hodet. Dette faller inn i samme kategori som virkelighetsfornektelsen til “komiske Ali”, tenker vi, og plasserer tullet helt andre steder på verdenskartet enn der vi selv befinner oss.

I virkeligheten er ikke redaktøren for slike påstander skutt i det hele tatt. Selve påstanden, at en BBC-korrespondent skal ha brukt leiemorder for å få en god sak, er nemlig ikke hovedsaken. Den virker først og fremst ekstrem fordi vi i Vesten har så stor tillit til vestlig presse.

Hovedsaken er at redaktøren devaluerer en så viktig etisk grunnverdi som sannhet til fordel for en verdi som blir enda viktigere: Patriotisme. Patriotismen burde være en avledet verdi, en respons på de kvalitetene man ser ved et sted, en organisasjon, ideologi eller andre ting. Her får den en selvstendig og overordnet verdi. Sannheten og andre fundamentale verdier blir underordnet og relativisert.

Dette skjer ikke bare i Midtøsten. Vi kunne nevne Bush sin åpning for tortur hvis saken var viktig nok. Eller vi kunne nevne trossamfunn og menigheter med udemokratiske trekk her i Norge. For noen år siden sa for eksempel den avdøde sektmotstanderen Joseph Wilting om sin tid i Jehovas vitner: – Når vi uttalte oss om organisasjonen, var det ikke så farlig hva som var sant, bare det stilte Jehovas vitner i et positivt lys. Jeg kjenner meg igjen fra min egen oppvekst i trossamfunnet Smiths venner.

Skal vi trekke det enda lenger, er dette selvsagt heller ikke begrenset til sektsfæren. De fleste av oss ønsker å ha et bevisst forhold til sannhet og andre grunnleggende verdier. Om vi har det, viser seg gjerne når andre interesser blir virkelig viktige.

Slik blir du tolerert

2009-06-24T08:21:00.001+02:00

Fremskrittspartiet i Oslo vil ikke at halvnakne homser skal danse i byens gater førstkommende lørdag. Dette kan føre til mindre toleranse, tror byråd Sylvi Listhaug.

Selv om de fleste av oss har sett så mange homofile i ulike kostymer nå at vi knapt leer på øyenbrynene, kan det hende noen vil reagere. Folk som er utstyrt med kjettinger og batonger kan virke litt skumle, enten de er homo- eller heterofile. Men Listhaug tar feil med hensyn til effekten av det. Tvert imot fører dette til mer toleranse.

Oppskriften er enkel. Dersom du vil bli akseptert, så sørg for å plassere deg et stykke unna yttergrensene. Siden homoparadene er så ekstreme, oppnår de fleste homofile en hyggelig effekt resten av året: – De er jo faktisk ganske normale!

Du ser effekten i andre sammenhenger også: Shabana Rehman ble for eksempel et skrekkens eksempel på hvor langt bort fra sin kultur og sitt religiøse ståsted en muslimsk jente kunne komme. – Hun gjør ikke noe bra for oss muslimske jenter, for hun er så ekstrem, ble det sagt i diskusjonsforaene på nettet. Jeg tror effekten ble motsatt. Når unge muslimske jenter viste tendenser til frigjøringstrang kunne bekymrede foreldre trøste seg med at de i det minste ikke var så ekstreme som Shabana. Hun hadde tøyd strikken for dem.

Et annet eksempel er styrelederen for organisasjonen Med Israel for fred, Morten Fjell Rasmussen: – Det finnes tre kategorier israel-venner, sa han til Vårt Land lørdag. I den tredje kategorien plasserte han “dem som støtter Stor-Israel fra Middelhavet til Jordan-elven”, et ekstremt standpunkt som ytterst få deler. Dermed kunne han enkelt plassere seg selv og sin organisasjon i det moderate midt-sjiktet.

Så vil du bli akseptert i samfunnet, er oppskriften klar: Sørg for å definere en ytterlighet langt unna deg selv.

Over for denne gang

2009-06-23T08:50:00.001+02:00

I dag forteller avisene at vokterrådet i Iran fastholder valgresultatet. Samtidig har de begynt å følge en mer hardhendt linje mot demonstrantene. Nå er det langt færre av dem i gatene.

Dermed var demokratibølgen i Iran over for denne gang. Akkurat som den gikk over i Kina etter massakren på Den himmelske freds plass i 1989. Nå er ikke demokrati så viktig i Kina lenger. Folk har nemlig fått det bedre materielt sett. Spiller makhaverne i Iran sine kort riktig, vil folk glemme revolusjonsbehovet der også.

Oppskriften på en revolusjon er frustrasjon og misnøye. Mennesker må ha noe å vinne på å satse liv og helse på å protestere. Selv om den intellektuelle eliten og øvre middelklasse kan ønske frihet, er de avhengig av støtte i det brede lag for å få gjennomslag. Og i dette sjiktet er demokratiske prinsipper sjelden det viktigste, men behovet for å få det bedre. Hvis dette behovet tilfredsstilles på andre måter, kan man unngå mye bråk.

Sånn er vi mennesker. Ikke bare i Iran og Kina, men overalt. Det som teller når det kommer til stykket, er at vi har det bra og får leve uten alt for store inngrep i komfort og levestandard. De andre tingene etablerer vi avstand til. Det er det vi sliter med når vi prøver å endre folks oppfatninger om andre viktige ting. Naturen og klimaet er ikke så viktig hvis det koster særlig mye å bevare det. At halve verden lider på grunn av urettferdig fordeling kan vi også leve med. Bare vi har det bra.

Deprimerende? Det behøver ikke være slik. Vi kan ta et oppgjør med materialistiske makeligheten hver for oss. Det kan bli ganske mange tilsammen.

Rørt

2009-06-21T14:20:00.003+02:00

Det jeg festet meg mest ved i Aftenposten på lørdag var et brev til Simon Flem Devold i På skråss. Her skrev Camilla at hun og mannen hadde lest om Morten på 11 år som skulle dø og ville fortelle foreldrene at han var glad i dem. “Mannen min og jeg gråt over frokostbordet og lovet hverandre at barna våre alltid skal vite at vi elsker dem”, skrev hun.

Vi er så forskjellige. Noen har et større behov for å gråte enn andre. Enkelte har undertrykt følelsene sine så lenge at de ikke klarer å kjenne etter en gang. Mannsidealet går i retning hardhet og selvkontroll. Blant Fotolias seks millioner illustrasjonsbilder fant jeg ikke ett eneste foto av en mann med vestlig utseende og tårer i øynene. Derimot var det mange av gråtende kvinner. Derfor blir jeg ekstra glad av å høre om menn som er så trygge på seg selv og andre at de våger å bli rørt.

En opplevelse for 16 år siden gjorde inntrykk på meg. Jeg var på kino sammen med min kone. Jeg er ikke sikker på hvilken film det var, tror kanskje det var Schindlers liste. Jeg husker heller ikke hvilken scene jeg ble rørt av, men jeg husker at jeg kjempet mot klumpen i halsen. Jeg skulle være sterk og tøff og ikke under noen omstendighet grine! Det var jo bare en film!

På skrå foran meg satt Reidar Harket, en kjent og respektert overlege ved Buskerud Sentralsykehus. Han gråt åpenlyst – uten å skamme seg et fnugg. Etterpå trakk han fram lommetørklet, tørket tårene – og pusset nesen så hele kinosalen hørte det.

Han tenkte antakelig ikke så mye over det, men for meg stod den handlingen som noe av det modigste og mandigste jeg hadde sett. Fremdeles tenker jeg på ham når jeg blir rørt.

Farvel til bedehusfolket

2009-06-19T11:35:00.001+02:00

Gratulerer til alle i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og andre bedehusbaserte organisasjoner som vil opprette et frikirkelig alternativ til Den norske kirke. I dag fikk de bønnesvar – fra en som sjelden liker å oppfylle bønnene til denne delen av kirken. Trond Giske har utnevnt Erling Pettersen til ny biskop i Stavanger, til tross for at Kjetil Aano fikk størst votum. Pettersen er liberal i det største stridsspørsmålet i kirken akkurat nå: homofilt samlevende prester.

Det er en gavepakke til frikirkekreftene i de konservative organisasjonene, som forlengst har uttalt at homofilispørsmålet er kirkesplittende. Selv om ingen ting er endret prinsipielt (prinsipielle endringer oppleves gjerne mindre dramatisk siden de sjelden får umiddelbare konsekvenser) vil dette føre til at NLMs største organisatoriske enhet, Stavanger krets, vil oppleve en veldig mye dypere kløft mellom seg og kirken. Denne kretsen utgjør et massivt tyngdepunkt på organisasjonens generalforsamling, som arrangeres om få uker. Og der skal det stemmes over om NLM skal opprette et kirkesamfunn. Jeg tror denne bispeutnevnelsen kan være avgjørende for utfallet.

Dette betyr i praksis at kirken langt på vei mister mange av sine mest aktive lekfolk i denne delen av landet. Det er muligens også en av Trond Giskes hensikter. En kirke som blir kvitt sin tyngste og tregeste ballast kan oppnå betydelig større fart i den retningen de rødgrønne ønsker før den får lov til å styre seg selv.

Lettermans humor

2009-06-16T22:24:00.002+02:00

I dag fikk jeg denne meldingen på Facebook fra en bekjent:

– Jeg har lyst til å utfordre deg til å skrive om Letterman og hans dårlig spøk om at voksne har sex med tenåringer. En nettpoll på VG mener dette er god spøk. Lever vi i et pervertert samfunn? Du utfordres herved til å sette fokus.

Jeg leste meg opp på artikler i VG og Aftenposten, som fortalte følgende: Letterman hadde fleipet med at eksvisepresidentkandidat Sarah Palin hadde hatt med seg datteren på en baseball-kamp. Der var hun ifølge vitsen blitt «smelt på tjukka» av en av spillerne i pausen.

Avstemningen i VG viste at 76 prosent syntes dette var en morsom vits (i motsetning til Palin, som hadde hisset seg kraftig opp). Artikkelen fortalte også at Letterman ba om unnskyldning i går, ikke minst fordi den aktuelle datteren bare var 14 år. Han hadde ment den andre datteren, som var 18.

Men er folk blitt perverse, siden de synes dette var morsomt? Hva var det egentlig de lo av? Var det bildet av en svær baseballspiller som misbrukte en 14-åring? Jeg har vanskelig for å tro det. Tvert imot blir folk opprørt av slike ting, det er nettopp derfor de ofte brukes til å piske opp følelser, for eksempel mot minoriteter.

I virkeligheten handler dette om moren, ikke datteren. Hun oppfattes som representant for den konservative kristne delen av amerikansk samfunnsliv, og dermed som en slags moralens vokter. At nettopp hennes datter ble gravid som 17-åring, viste at det virkelige livet ofte befinner seg et stykke fra idealet. Dessuten har Palins voldsomme forbruk av klær, samt tvilsomme krav om refundering av utgifter, av skapt et inntrykk av en diva som er selektiv i sitt etiske engasjement.

Spøken var elendig, men folks latter var nok snarere rettet mot Palin enn mot datteren hennes. Ingen liker moralister. Derfor ler man når de blir tatt med buksene nede.

Det er sannsynlig at Palin skjønte dette. I så fall kan folk ha opplevd at hun i like stor grad som Letterman brukte datteren ved å tolke vitsen så perverst som mulig.

Eksentrikerne

2009-06-14T14:41:00.002+02:00

– Hvor er alle eksentrikerne? spør Jan Vardøen i Aftenposten i går. Triztan Vindtorn er borte, det samme er alle andre kjendiseksentrikerne som Vardøen kjente til. Nå savner han dem.

Jeg møtte en av dem på t-banen fredag. Det var så fullt at folk stod. Men rundt henne var fire seter ledige. Kun en eldre dame hadde vært så “uheldig” å dumpe ned på plassen rett overfor.

Kvinnen var som klippet ut fra et pinsemøte i mellomkrigstiden, med skjørt og knute i nakken. Hun kan ha vært av taterherkomst, både dialekt og sosiolekt minnet sterkt om Ludvig Karlsen. I hånden holdt hun en gitar, som jeg fikk overrakt straks jeg satte meg. Om jeg kunne spille? – Ikke godt nok til t-banebruk, lo jeg. De neste fire minuttene brukte hun på å forsøke å overtale meg, og det med så mye humor og varme at jeg måtte le høyt. Da vi kom til Tøyen (t-banen gikk tregere enn normalt) ga hun opp, og begynte istedet å holde et lite foredrag om Hans Nilsen Hauge som fikk Ånden da han sang “Jesus, din søte forening å smake”. Og så sang hun og spilte den for alle i vogna. Før jeg gikk av på Jernbanetorget rakk hun å få invitert meg til Filiadelfia på søndag, damen ved siden av meg til eldres hyggestund i Bretvedt kirke på onsdag, og dra i gang “Kjærlighet fra Gud” for de andre passasjerene. Det siste jeg observerte var at den gamle medpassasjeren nynnet med på sangen, mens resten skulte på dem med skrekk og undertrykt nysgjerrighet.

Jeg føler meg alltid beriket av å oppleve sånt, og blir trist når jeg ser skepsisen og frykten slike eksentrikere blir møtt med. Tristest fordi det ikke var kvinnen de var redde for. Det var hverandre.

Likevel vil nok eksentrikerne aldri skygge banen. Det som kjennetegner dem er deres manglende evne eller vilje til å tilpasse seg de felles sosiale kodene. I et samfunn der stadig flere faller på utsiden, vil det ikke bli færre slike, snarere tvert imot. TV Norge-serien Norges Herligste har forresten dokumentert at de er sterkt representert fortsatt. På godt og vondt, men mest godt.

I dag fikk jeg møte nok en eksentriker. Han heter Benjamin, har Downs syndrom, og ble konfirmert under høymessen i Nedre Eiker kirke. Benjamin følte seg ikke helt komfortabel under forbønnshandlingen, og forsøkte å stikke av da de var halvveis. Faren klarte med nød og neppe, og en litt bestemt hånd, å overtale ham til å bli. Det gjorde inntrykk da konfirmasjonslæreren fortalte om konfirmasjonsopplæringen til Benjamin, og viste menigheten det fine kunstverket han hadde laget under perioden. Konfirmasjonen ble en sterk sekvens i en fra før av flott gudstjeneste.

I sånne øyeblikk kan jeg komme på intervjuet jeg hørte på radioen for en tid siden. En norsk professor fortalte at vi nå har “gode muligheter til å utrydde denne sykdommen”. Jeg spisset ørene for å få med meg hvilken sykdom han mente, om det var AIDS eller en type kreft. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da det gikk opp for meg at han mente Downs syndrom. Og med å “utrydde” mente han ikke helbrede. Han mente utrydde dem som hadde den.

Jan Vardøen har rett i at det begynner å bli litt kjølig her.

Digge Spitznogle

2009-06-11T23:27:00.002+02:00

Jeg er ikke venn med Kristin Spitznogle. Jeg kom bare over facebook-siden hennes på profilen til vår felles venn, Jan-Aage Torp. At de har slumpet til å få hverandre som venner er kanskje helt naturlig med henholdsvis 3553 og 1788 oppføringer på vennelistene.

Kristin hadde en del bilder av seg selv. Ikke noe spesielt med det, det er jo ganske vanlig. Vennene har lagt igjen sine beundrende kommentarer av typen: «Sukk!», «DIGG!», «Så UTROLIG sexy du er, kunne ønske jeg var lesbisk», «nydelige dama» og «med et så bra motiv måtte det jo bare bli bra!». Og Kristin Spitznogle er selvsagt lik de fleste av oss og tenker at bekreftelse av en pen kropp er bedre enn ingen bekreftelse, så hun kvitterer velvillig med takk og bukk i alle retninger.

Om Kristin Spitznogle trenger mer oppmerksomhet enn flertallet, har jeg ingen formening om, siden jeg ikke kjenner henne. Uansett er vi i samme båt, vi trenger alle bekreftelse. Hvor vi får den fra varierer. Noen skilter med kvantitet på vennelista. Andre med kvalitet. Utenfor Facebook høster noen oppmerksomhet fra talerstoler, andre fra tv-ruter, sladderpresse, og ved å sørge for å få fokus på seg selv i alle mulige sosiale settinger. Felles for enkelte er at de har et

stort men svakt ego.

Det var en kollega som gjorde meg oppmerksom på uttrykket. Det rommer så mye: Et underernært behov for anerkjennelse, en avhengighet av å få kompensert for det lille jeg-et med masse bekreftelse av den store man så gjerne ville vært. Bortsett fra groupiene blir det ikke plass til så mange mennesker ved siden av dem med et stort men svakt ego. De som er der ender gjerne opp med å enten forsvinne, eller ese ut selv senere.

I en annen del av skalaen er mennesker som henter bekreftelsen fra et sted inni seg. De har selv blitt bekreftet på grunnleggende nivå i trygge omgivelser. Det har gitt dem en ro og sikkerhet – og en evne til å dele plass med andre. Det finnes mange sånne også. Heldigvis, for dem og oss.

Vi skjønner antakelig ikke helt hvilken gave vi gir mennesker når vi bekrefter dem – ikke som kropp eller gluping eller kul. Men som menneske, som kronen på skaperverket. Sånn som Jesus Kristus møtte enkeltmennesker. Eller i hvert fall noe i den retningen. Hvis vi klarer det.

Ungdomsopprør

2009-06-09T21:00:00.001+02:00

Det måtte bare skje. 14-åringen kom hjem fra turnstevne i helgen – med øredobb i øret. Tidligere hadde han nøyd seg med å stikke sikkerhetsnåler gjennom det øret, men nå hadde han tatt skrittet videre. (Bildet er heldigvis bare en illustrasjon fra fotolia.com.)

- Dritkult sa moren.

– Du får visst lett betennelse når du gjør det selv, sa jeg.

Det gikk en dag, så var ungdomsopprøret over. Nå er han den gode gamle.

Men gutten må jo få løsrevet seg. Det gjør at jeg begynner å bli redd for neste utspill. Hva blir det? Alkohol? Dop? Farskap?

Bør jeg rett og slett revurdere strategien, kanskje overreagere kraftig på bagateller, sånn at frigjøringsfasen blir relativt ufarlig? Kanskje den gamle pietistiske linjen, der man sa nei til trommer, dans og kino, hadde noe for seg likevel? Da var i det minste løsrivelsen uten fare for liv og helse, selv om ungene ble sosialt dysfunksjonelle langt opp i voksen alder.

På den andre siden: Hvem har bestemt at man ikke kan bli voksen uten et opprør? Kanskje det finnes helt andre måter å frigjøre seg på? Siden jeg har fire gutter satser jeg på det.

Moderne pietisme

2009-06-07T23:55:00.003+02:00

Det har fått en viss oppmerksomhet at jeg etterlyste engasjement fra de lavkirkelige misjonsorganisasjonene i miljøsaken. Noen tilbakemeldinger, også muntlige, har inneholdt spørsmålene: “Hvorfor skal vi være spesielt opptatt av akkurat dette? Fordi det er på mote akkurat nå?

Det finnes jo tusenvis av gode formål, og egne organisasjoner for alt mulig. Hva bestemmer misjonsorganisasjones engasjement, hvorfor ber vi dem om å engasjere seg for miljøet og global rettferdighet, og ikke i kampen mot atomvåpen, mot inhumane slaktemetoder for kylling og høns, eller uholdbare forhold for pelsdyr i bur? Alle spørsmål er jo etiske problemstillinger knyttet til skaperverket?

Spørsmålet er egentlig en avsporing. Poenget er ikke at organisasjoner eller kristne skal gå fullstendig opp i enkeltsaker. Svaret ligger i ordet “hverdagskristendom”. De lavkirkelige organisasjonene er preget av pietismen. Dens grunntanke er at tro ikke bare er en tilslutning til en lære, en kulturell tradisjon, eller en kirkelig institusjon, men først og fremst et personlig forhold til Gud. I stedet for likegyldighet tar jeg Gud med i de store og små valgene som møter meg fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden. Poenget er å forkynne en tro som gir konsekvenser i dagliglivet.

Kunnskapen vi har fått om klimaet, matvaresituasjonen i verden, global urettferdighet, osv, gjør at at mange av de daglige valgene faktisk blir valg mellom rett og galt. Det er et trosrelevant spørsmål hvorfor jeg skal ha et meningsløst høyt forbruk når jeg vet at det går ut over så mange. Valg mellom bil eller sykkel blir et valg mellom rett og galt når når jeg vet at bilbruken skader miljøet og jeg like gjerne kan bruke sykkel. Mitt forbruk av kjøtt handler om omsorg for min neste når jeg vet at matvaremangelen for fattige i sør henger sammen med Vestens overforbruk.

Kristne, ikke minst dem med pietistisk forankring, er opptatt av Jesu eksempel. Jesu forhold til fattige er påfallende ofte nevnt i Bibelen. Dette perspektivet falt mer eller mindre bort fra hverdagskristendommen etter at velferdsstaten ble innført. Vår omsorg for våre omgivelser ble begrenset til den faste summen til misjonen. Nå har kunnskapen om konsekvenser og sammenhenger gjort at vi igjen møter de fattige i hverdagen. Møter jeg dem med de samme holdninger som Jesus og de første kristne hadde, eller er jeg likegyldig?

Det handler om hverdagskristendom.

(Innlegget er også publisert på verdidebatt.no.)

Pirrende Bogstadveien

2009-06-01T12:07:00.001+02:00

Hvis dominikanerpater Arnfinn Haram vil ha seksuell tenning, tar han en tur ned Bogstadveien. Heller det enn å lese Cupido, sier han.

Å legge et erotisk tidsskrift i hendene på en munk, og be ham om å anmelde det, må være noe av det mer pikante redaksjonen i Morgenbladet har funnet på i år. At han på sin side tar utfordringen på strak arm, er kanskje overraskende for noen av leserne, skjønt ikke for dem som vet litt om hva mannen står for. Heller ikke at han går inn i tematikken uten å være synlig brydd over det som møter ham.

Den bibelkonservative pateren verken slamrer sint med dørene, eller er sjokkert over den syndige verdenen Cupido representerer. Han har heller ikke behov for å late som om han er aseksuell på innsiden av munkekutta. Tvert imot kritiserer han nærmest tidsskriftet for at det er for lite erotisk. For at de ikke tar erotikken på alvor. Hans tilnærming er at mennesket er et erotisk vesen, og at det faktisk må være noe sensuelt ved Gud siden han skapte mennesket slik – i sitt bilde. Han argumenterer mot overfokus på sex fordi det finnes grenser for hvor mye sensualiteten kan stimuleres før vi begynner å smuggjespe. «Less is more», sier han. Dessuten mener han at mennesket er et åndelig vesen, også når det har sex, og at rendyrking av det fysiske gjør at sex blir kjedelig og mister sitt innhold.

Haram unngår den livredde fy-mentaliteten vi finner igjen i mange kristne miljøer. Han har roen i møte med sin egen sensualitet, og gjør ikke noe nummer av at også han selv blir tent av å se Guds skaperverk i Bogstadveien. Tvert imot. Det er ikke seksualiteten som er brysom. Det er ensidigheten og overdrivelsene. En befriende tilnærming fra en representant for sølibatet.

Irving og TV2

2009-05-27T22:45:00.001+02:00

Å gjøre bråket rundt David Irvings norgesbesøk til en debatt om ytringsfrihet er en avsporing. Jeg har ikke hørt om noen i Norge som vil forby Irving å uttrykke sitt syn. Spørsmålet er hvorfor en redaktør skal gi ham tilgang til sin talerstol.

Det er nemlig ikke sånn at enhver som kaller seg historiker har rett til å slippe til i mediene. Det har ingen, faktisk. Når man likevel slipper dem til, er det fordi man mener vedkommende har et perspektiv på historien som er verdt å lytte til. Hvis en avis eller tv-kanal slipper til en useriøs løgner, svekker man sin egen posisjon som en troverdig formidler av fakta og synspunkter. Løgn og svindel skal man nemlig beskytte seerne mot. Det gjelder selv om Irving er blitt berømt på grunn av sine ekstremiteter.

Nå vil TV2 antakelig påstå at Trude Teige faktisk beskyttet seerne mot Irvings useriøse påstander ved å stille kritiske spørsmål. Ifølge Per Edgar Kokkvold avkledte hun historikeren. Jeg er helt uenig. Riktignok stilte hun flere gode, kritiske spørsmål i utgangspunktet , men hun var relativt hjelpeløs i møte med svarene hans. Istedet for avslørende oppfølgingsspørsmål, fikk en hel del påstander stå uimotsagt.

Ved å invitere David Irving til å fremme sine synspunkter har TV2 ikke tatt sitt redaktøransvar alvorlig nok. Det er all grunn til å tro at det er høye seertall som lokker. Men følger man denne lettvinte linjen, vil kanalen få mindre betydning i framtiden. Det er synd, for vi trenger minst to seriøse formidlere av nyheter og debatt.

Onde uhyrer

2009-05-26T09:58:00.001+02:00

Ondskap er fascinerende. Det synes i hvert fall de fleste av oss. Vi sluker stoff om Joseph Fritzl og andre uhyrer og er glade for at vi ikke er som dem. Eller – langt der inne – redde for at vi er det.

Dag Hareide vil snakke om det. Sammen med Sykehuset Innlandet og Hamar Biskop inviterer han til seminar om ondskap på Nansenskolen, og ble i den forbindelse intervjuet i Vårt Lands papirutgave i går. “Jeg har vokst opp med Thorbjørn Enger, med snille røvere og rever som ga vegetarløfte. … På 50-tallet trodde vi at bare alle fikk utdanning, ville vi slutte å slå hverandre”, sier han.

Slik ble det ikke. Fritzl-saken og drøssevis av andre monster-oppslag gir oss fortsatt rikelig med anledning til å reflekterer over fenomenet ondskap. Og det viser seg at så godt som alltid at alle “monstre”, selv er ofre i en eller annen forstand. Maktmennesker har store udekkede emosjonelle behov. De er aggressive fordi de verken har kontakt med seg selv eller makter å se seg i perspektiv. De er ødelagte etter ekstreme psykiske påkjenninger, de er usikre og skaffer seg bekreftelse på den eneste måten de kjenner. Andre er er oppdratt til frykt og feighet. Selv når vi står ovenfor de tyngste tilfellene hender det at jeg sier til meg selv: Hadde jeg hatt den samme biologiske og sosiale arv, og vært under de samme oppvekstvilkår, ville jeg antakelig ikke vært et hakk bedre.

Det gjør avstanden mellom meg selv, Fritzl og andre monstre langt mindre. Et lite stykke på vei kan det naturvitenskapelige og det kristne menneskesynet følge hverandre: Vi har alle den destruktive muligheten i oss.

Men kristendommen stanser ikke der. Den legger i tillegg et ansvar på meg for mine valg – noe som også innebærer en mulighet for å velge riktigere. I min situasjon handler disse valgene om helt andre ting enn om jeg skal sperre barnet mitt nede i en kjeller på livstid, men det er like fullt moralske valg. Noen ganger er det valg mellom det jeg ønsker og det som er rett: Valg mellom bitte litt ondskap eller bitte litt godhet.

Jeg er ikke bedre enn jeg er i de små valgene.

Til høyre for klimakampen

2009-05-24T21:39:00.002+02:00

Denne helgen arrangerte Norges Kristne Råd, Menighetsfakultetet og Kirkens Nødhjelp konferansen Tro til forandring, som handler om kristnes ansvar for skaperverket. De konservative misjonsorganisasjonene var ikke tilstede. Det har de heller ikke vært i andre sammenhenger hvor klima- og miljøtrusselen er fokusert.

Dette er ikke overraskende. Klimaengasjement har tradisjonelt samlet venstresiden i kirken. Mange har vært skeptisk til å legitimere liberal teologi ved å samarbeide med denne siden. En annen årsak er organisasjonenes smale engasjement. Oppdraget er å vinne mennesker for Kristus, ikke bevare kloden for nye generasjoner. På den annen side er man ikke taus i samfunnsdebatten. Ikke minst i diskusjonen om seksualetikk, tradisjonelle familieverdier og livsvern er organisasjonene representert. Utgangspunktet er prinsipielt det samme som i miljødebatten: Man tror at et godt samfunn er et samfunn der kristne mennesker tar ansvar og kristne verdier får stort gjennomslag.

Personlig har jeg vært skuffet over organisasjonenes halvhjertede innstilling til miljøet. Et kristent engasjement handler ikke bare om å si nei til det som Bibelen er negativ til, men like mye om å si ja til det som er rett og godt. Det blir stadig bedre dokumentert at klimakampen er et være eller ikke være for sårbare folkegrupper i de fattigste delene av verden. Man anerkjenner diakoni som en av kirkens oppgaver i verden. Det er på tide å innse at det er et diakonalt ansvar å delta i kampen mot klimaendringene.

Det er i ferd med å bli flaut å ignorere klimatrusselen. Den yngre generasjonen er i ferd med å se det. Det ville være synd og helt unødvendig om engasjert og tenkende ungdom forsvant for misjonsorganisasjonene fordi de ikke hadde rom for hele deres kristne engasjement .

En hasjrøykers omsorgsfulle råd

2009-05-20T11:21:00.001+02:00

– Politiets jakt på hasjkjøpere vil bare flytte hasjhandelen til lukkede rom. Det er negativt for bekjempelsen, mener en mann Aftenposten har snakket med. Han har flere gode råd for hvordan man kan forebygge hasjrøyking, blant annet “nøytral rådgivning og en åpen debatt uten moralisering”.

Vi skal holde åpent om mannens omsorgsfulle råd er ørlite farget av at han er aktiv hasjrøyker selv og ønsker legalisering av stoffet.

Argumentet er interessant, fordi det i ulike former brukes så ofte: Hvis vi ikke legaliserer (i det minste i praksis) en handling, vil den bli gjort likevel – når ingen ser på. Abort ville blitt utført uansett, med strikkepinner. Hvis man forbød kjøp av sex ville handelen fortsette innendørs. Høye alkoholavgifter og vinmonopol fører til at folk drikker mer svenske polvarer og hjemmebrent. Voldelig kampsport må legaliseres fordi den ellers vil bli bedrevet “i smugene”.

Hvilken vekt har det prinsipielle argumentet mot slike konsekvensscenarier? Finnes det standpunkter som står fast, uavhengig av hva folk likevel gjør og mener, fordi de er begrunnet i ubrytelige verdier?

Foreløpig er drap av syke forbudt, men ifølge Dagbladet er 90 prosent av befolkningen for. Levi Fragell håper at både leger og politikere kan forholde seg “demokratisk” til spørsmålet og ikke “la seg styre av dogmatiske oppfatninger og historiske tradisjoner”. Han er ikke så veldig langt unna argumentet “folk tar selvmord når ingen ser på likevel”.

Jeg sier ikke at alle spørsmål er enkle å gi svar på. Det er et problem at mange har for dogmatiske ståsteder. Likevel (eller kanskje nettopp derfor) blir stortingkandidatenes verdimessige ståsted viktig for meg ved høstens valg.

Når trusler ikke hjelper

2009-05-19T20:41:00.001+02:00

Hjemme hos oss er Kasper (11) nest nederst på rangsstigen. I praksis betyr det at han har lite å stille opp med hvis han trenger å sette seg i respekt hos storebrødrene på 14 og 16 år.

I helgen brukte han ukepengene sine på en 12-pakning med Snurretopp fra isbilen. Jeg skulle bare sjekke fiskekakene i fryseren, da jeg oppdaget hvordan han hadde sikret isen sin mot tyveri. Med vannfast tusj hadde han skrevet på lokket:

“DEN SOM SPISER EN SÅNN UTEN TILLATELSE HEIER PÅ LIVERPOOL!”

Det forklarer hvorfor isen fikk være i fred.

– Jeg vil dø frisk!

2009-05-18T22:07:00.001+02:00

Mine medpassasjerer på setet bak meg pratet om det å bli gammel, og alt det kjipe som følger med alderdommen. – Jeg vil dø frisk! sa den ene.

– Det er neimen ikke alle som er så heldige! sa den andre.

I mange kulturer er eldre mennesker de mest respekterte. Når man er gammel fortjener man å få hvile etter mange års innsats. Det er ikke så viktig om man ikke er like kjapp og sterk som før, som gammel har man en annen rolle. Hvitt hår og skjegg skaper respekt i seg selv.

I dagens Norge respekterer vi dem som makter å holde seg unge. Ingen sier rett ut at eldre mennesker er overflødige, for ikke å si en belastning, men vi avslører det når vi snakker om oss selv: “Neimen om jeg vil være til byrde for noen …”

Mine medpassasjerer på bussen nevnte spesielt “det å gå i barndommen”. Det er forståelig at man vil unngå en sykdom som demens. Samtidig har mange demente et godt og verdig liv. Når vi heller vil være død enn dement, er det et vitnesbyrd om vårt syn på demente. Frykter vi å bli noe vi selv forakter?

Når mennesker dør friske, som mine medpassasjerer ønsket, betegnes det nesten utelukkende som “altfor tidlig”, og derfor en tragedie. Når livet haler ut, blir det også sett på som tragisk, derfor organisasjoner som “Foreningen Retten til en verdig død”. Vi har et problem med alderdommen og døden i en tid hvor vi liker å tro at vi ellers har ganske bra kontroll.

Det er oppskrytt å være gud. Det merker vi når vi prøver.

Det aller beste

2009-05-15T19:26:00.001+02:00

Foreldre vil det aller beste for ungene sine. Vil de ikke det?

I dag kom et nytt nummer av Morgenbladet i postkassen. Det var der jeg leste artikkelen som gjorde meg oppmerksom på problemstillingen igjen. Den handlet om et av de dialogmøtene som Abid Q. Raja arrangerer i Litteraturhuset. Denne gangen var det kvinneundertrykkelse som sto på dagsorden, og foreldre som presser – eller tvinger – barna sine inn i ekteskap.

– Ingen tror vel at disse foreldrene vil barna sine noe vondt? spurte Raja før han ga mikrofonen til sin kone, Nadia Ansar, som er psykolog. Ansar bekreftet at hun mener de fleste foreldre, også de som presser sønnene og døtrene til lydighet, gjør det med barnas beste for øye.

Tror vi egentlig på det? Vil de fleste foreldre alltid det aller beste for ungene sine? Spørsmålet kan stilles til foreldre som presser ungene sine inn i ekteskap (med personer som foreldrene ofte ikke kjenner selv – et viktig aspekt som sjelden blir nevnt). Er det ungenes beste de tenker på, eller handler det mest om foreldrenes egen anseelse i slekten og miljøet?

Men spørsmålet kan like stilles mye til foreldre med norsk kulturbakgrunn. Foreldre som prioriterer kjøpekraft og karriere framfor familielivet, for eksempel. Foreldre som slår, eller krenker barna sine på andre måter, uten at det faller dem inn å evaluere sine egne handlinger. Jeg sier ikke at de ønsker barna sine vondt. De ville nok sloss for dem, om situasjonen krevde det. Men vil de barnas beste hele tiden?

Jeg tror vi foreldre trenger å høre at vi slett ikke alltid er flinke til å sette barnas behov først. At vi trenger å bli mindre egoistisk og mer opptatt av barnas beste. Mange ganger er det nettopp det det står på.

Det gjelder meg også.

Händel for barn

2009-05-14T13:03:00.001+02:00

I en tid hvor Disney og Cartoon Network tilsynelatende legger premissene for hva som er kult for barn, er det voldsomt kjekt å se at en bok om Georg Frederich Händel kan funke like bra.

Den nye boken Halleluja fra IKO-forlaget, har fått meg til å innse at det ikke finnes tema som er kjedelige for unger. Alt kan gjøres engasjerende dersom formidleren forstår barnas tanker og snakker barnas språk. Bjørn Sortland er en av Norges beste på det feltet, og det er fabelaktig hvordan han klarer å engasjere med Halleluja. Den har et enkelt språk og er full av lydord og andre sanseskildringer (selvfølgelig sier en gammel hestedrosje “skvikitiskvæk, skvikitiskvæk” når den går) – uten at den blir for barnslig. Vi får en sterk, men rolig og lavmælt historie om hvordan et møte med komponisten Händel forandrer livet til London-gutten John og familien hans. I tillegg får vi et nydelig kristent budskap som gir et veldig godt utgangspunkt for samtale. Anbefales for alle foreldre som ser betydningen av den rolige stunden på sengekanten.

IKO-forlaget har åpenbart flinke folk som klarer å finne og knytte til seg forfattere med store formidlingsevner. Tidligere i år utga de Jakten på Juliana, skrevet av redaktøren av Barnas, Runar Bang. Endelig en kristen forfatter som bryter med den kjedelige “snille” kristne barneboktradisjonen. Han tør ikke bare skildre egoisme og hensynsløshet, har lar også andre voksenpersoner i handlingen være brokete skikkelser med både sterke og svake sider. Jeg ga den terningkast fem i Superblink, men tar selvkritikk for det. Boka burde få en sekser, i likhet med Halleluja.

På bussen

2009-05-13T09:11:00.002+02:00

I dag kl. 08.40: Paret i 30-årene snakket arabisk til hverandre. Hun bar hijab, han spiste påskeboller fra Narvesen (en slager blant muslimer). Og de hadde hund! En hund som satt på fanget hennes, og som hun var veldig glad i. Men ikke så glad i som de var i hverandre. De kysset og plukket på hverandre og kysset igjen, uten blygsel overhodet. Og de virket så vennlige. Jeg ble glad av å se på dem. De gjorde alle fordommer om hijab-kledde muslimer til skamme.

Men da de gikk av lot mannen den tomme bolleposen ligge igjen på bussetet. Med vilje!

Moral: Hvis ikke de gamle fordommene dine blir bekreftet, finnes det alltid en ny.

Hanne Nabitu Herland

2009-05-12T22:09:00.002+02:00

er et nytt navn i samfunnsdebatten som særlig har markert seg i diskusjonen om islam vs. “kristne” verdier. Hun synes å ha et ståsted langt inne i FrP-land, og lar seg på ingen måte stresse av de som måtte mene at tittelen religionshistoriker forplikter til nøkterne og balanserte vurderinger. Samtidig når hun langt med å være både kunnskapsrik og retorisk dyktig.

For noen dager siden gikk hun til frontalangrep på Arnfinn Nordbø fordi han etter hennes syn “krever toleranse, men gir ingen”. Hun lar karakteristikkene hagle over gutten, og hevder at han har lagt opp til en av “nåtidens mest skruppelløse svertekampanjer”, et “sofistikert angrep på meningsfriheten” og fremviser en “frihetsinnskrenkende intoleranse”. Han er på “åpenbar sympatijakt”, ved hjelp av et “følelsesladet og velregissert mediestunt” og “søker å demonisere konservative kristne”. Hun mener også at han søker hevn ved å utgi boken sin.

Dette var mye sterkt, og alt er ikke nevnt. Noe av det kunne vært riktig hvis hun hadde uttalt seg om en medsynser, en kristen autoritet eller en fagperson. Men Arnfinn Nordbø er ingen av delene (selv om han selv kanskje ikke er så bevisst på hvilken rolle han har). Han er først og fremst et øyevitne, en som forteller sin egen historie. Han er krenket etter å ha blitt utsatt for avvisning og fordømmelse i en situasjon der han har følt seg ekstremt sårbar. Hans uttalelser er først og fremst et subjektivt vitnesbyrd om hva denne opplevelsen av krenkelse kan gjøre med et menneske.

Du stiller ikke nærmest faglige objektivitetskrav til den krenkedes historie. Det har ikke Nabitu Herland skjønt. Hun har ikke forstått hvilket jordskjelv som skjer i en persons liv når han plutselig ikke lenger klarer å leve opp til kravene i det miljøet han har identifisert seg så totalt med. Hun bagatelliserer det han har blitt utsatt for, og kommer med usaklige påstander om hans motiver.

Jeg skjønner de som reagerer på Arnfinn Nordbøs bok. Den er først og fremst preget av mangel på distanse til det som har skjedd i livet hans. Samtidig får ethvert miljø de “utbryterne” man fortjener. Arnfinn var aktivt med i en fløy av NLM som antakelig blir sett på som relativt ytterliggående av flertallet innenfor organisasjonen. Det ble en bumerang som traff ham og hans familie ettertrykkelig.

Heldigvis har det kommet noe godt ut av historien. NLM Ung har kommet med et manifest som klart tar avstand fra den typen mobbing Arnfinn opplevde. Debatten har fått mange til å tenke gjennom hva det betyr å respektere annerledes tenkende. Så er det å håpe at noen kan bistå familien i opprydningen etter en helt unødvendig katastrofe.

Modigst, tøffest, kjekkest...

2009-05-07T09:11:00.019+02:00

Vårt Lands Jarle Kallestad foreslår en pris for Norges modigste kristenleder. Det spørs vel om akkurat det var ukens mest gjennomtenkte forslag.

La meg nok en gang bruke meg selv som eksempel. Noen hevdet i sin tid at jeg var modig som tok et offentlig oppgjør med Smiths venner (lenken er bare ett av mange eksempler). Men hvorfor skulle det være modig? Det kostet jo meg ingen ting.

For det første høstet jeg stort sett anerkjennelse fra dem jeg identifiserte meg med, mens sinte reaksjoner fra dem jeg ikke identifiserte meg med ikke gikk særlig mye inn på meg.

For det andre gjorde jeg dette på tross av at det gikk ut over deler av storfamilien min. Noen av dem vil kanskje mene at jeg i beste fall var modig på deres vegne, i verste fall verken forstod eller brydde meg om hvilke konsekvenser dette fikk for dem.

For det tredje tror jeg mange representanter for Smiths venner snarere ville kalle min drivkraft for narsissisme enn for mot. Det bør kanskje diskuteres av andre enn meg, men de fleste av oss er forskjellig skrudd sammen. Noen liker oppmerksomhet, andre ikke. For noen betyr medmenneskers reaksjoner mye, andre er langt mindre bevisste på disse sidene ved det sosiale samspillet.

Vi trenger mennesker som står opp og sier hva de står for. For mange krever det sikkert mot å gjøre dette. Men skal vi dele ut priser, må kriteriene kanskje være mindre subjektive, for eksempel knyttet til innholdet i budskapet, eller virkningene av det.

Kjempefestlig!

2009-05-05T21:26:00.013+02:00

– Og du lever vel ennå i hor? sa KrF-lokalpolitiker Harald Sødal til sin politikerkollega Mette Gundersen (Ap). Hun fortalte om hendelsen på bloggen sin. Til VG sier Sødal at han har fått en lærepenge, men at uttalelsene var humoristisk ment.

Jeg kom til å tenke på noen tåpelige vitser jeg selv dro for en del år tilbake. Jeg var relativt fersk som ansatt i Norsk Luthersk Misjonssamband, som den gangen hadde enda flere lederstillinger enn i dag som kvinner ikke kunne inneha. Jeg fleipet noen ganger ironisk med kvinnelige kolleger om at noen ting var forbeholdt oss menn. En av dem ga uttrykk for at hun ble lei seg.

Årsaken var selvsagt at mens jeg hadde et uanstrengt forhold til dette punktet i NLMs ideologiske ståsted (kanskje fordi det ikke rammet meg) opplevde min kollega det samme punktet som sterkt diskriminerende. Vi befant oss med andre ord ikke på samme nivå i forhold til tematikken.

Samme nivå er et nøkkelord i forhold til humor. Å le av noe sammen forutsetter at sender og mottaker er likestilte i den aktuelle situasjonen. På samme måte som jeg burde forstått at jeg og mine kvinnelige kolleger ikke var det, burde Sødal forstått at Gundersen ikke hadde forutsetning for å le hjertelig av tullet hans. Du får rett og slett ikke latterkrampe av at noen synes du er umoralsk.

Alle har ikke like mye sosial kompetanse. Heldigvis for både Sødal og meg, kan den øke gjennom læring.

På hugget

2009-05-04T10:21:00.002+02:00

Her kommer dagens nøtt: Hva er felles i alle religioner? Svaret er: Moralismen.

I går skrev Aftenposten om Hemangini Gupta (28) og hennes venninner som ble overfalt av en gruppe hinduer som skjelte dem ut fordi de viste seg på bar og gikk i jeans. Jeg følte jeg hadde lest det mange ganger før, vel å merke med forskjellige gjerningsmenn, ofre og religioner hver gang: Noen blir sinte fordi andre ikke lever, tror eller mener som de vil.

De av oss som har lest Bibelen kjenner scenariet igjen fra fortellingene om fariseerne som stadig fordømte andre. Hvorfor? Fordi de var opptatt av hva som var feil og rett med hensyn til synlige ting, av å «rense begeret utvendig». Hadde de vært opptatt av de mer skjulte tingene, rettferdighet, barmhjertighet og troskap, ville de vært litt mer lavmælt. Du er nemlig mindre på hugget når ditt eget hode ligger på stabben.

«Det betyr ikke at de synlige tingene er uviktige. Du kan ikke være likegyldig, svarer noen.» Jeg tror ikke det å være mest opptatt av sine egne feil handler om å være likegyldig til samfunnet. Det er snarere en litt annen strategi. Jeg forandrer mest ved å begynne der jeg har best muligheter til å endre noe.

Medskyldig og offer

2009-04-30T21:14:00.001+02:00

Den 36 år gamle stefaren til Christoffer Gjerstad Kihle ble i dag dømt til åtte års fengsel for å ha skadet gutten så voldsomt at han døde. Aktor sa imidlertid ifølge Aftenpostens kommentator at guttens mor stod for det største sviket mot ham – det totale svik mot sin egen sønn. På grunn av det sviket hadde Christoffer ingen å gå til.

Det er på sin plass at påtalemyndigheten på en slik måte understreker mors ansvar for å beskytte barnet sitt. Hvis hun lar vold skje uten å gripe inn, er hun medskyldig. Hvis hun ikke er vitne til volden, men avstår fra å gjøre det som står i hennes makt for å finne ut hva som forårsaker skadene og beskytte ham mot det, har hun også sviktet sin grunnleggende forpliktelse som mor.

På den annen side er det viktig å ikke glemme at kvinner i samliv med psykopater også er offer. De er frarøvet selvrespekten og ofte manipulert til å tro at problemet ligger hos dem. Dessuten: Kvinner som har innsett sitt ansvar, og har tatt det vanskelige oppgjøret med psykopaten, kan ha det problemet at deler av samfunnet fortsatt lar seg manipulere av ham. Jeg har selv sett representanter for offentligheten definere moren som problemet, selv om de kjenner til farens voldshandlinger – hun «krenker jo ham» ved å ta tilbake kontrollen over eget liv. Til syvende og sist står mange kvinner ganske alene overfor det mennesket som gjør sitt beste for å ødelegge livet hennes.

Derfor kunne aktor gjerne lagt en del av ansvaret for Christoffers liv på det offentlige Norge, som ofte ikke er i stand til å beskytte kvinner mot menn som hater dem.

Avansert underholdning

2009-04-30T10:18:00.003+02:00

Mellom 1,5 og 2,7 millioner mennesker dør av malaria hvert år, ifølge Wikipedia. Og hvis vi snakker om influensa, dør 20 000 til 30 000 mennesker årlig bare i USA – av de vanlige typene som vi driver og forbereder med vaksiner. I Norge er visst tallet rundt 1 300.

(Gjesp!)

Men når en influensa tar livet av 159 i Mexico, ekspertene understreker at viruset smitter og oppfører seg som et vanlig influensavirus i resten av verden og medisinene ligger klar for sikkerhets skyld, da får vi side opp og side ned om saken.

Hva skjer?

Ganske enkelt at avisene skriver om det som interesserer oss. Og følelsen av å være truet på liv og død av en overhengende fare bare må vi gi oppmerksomhet til i en ellers understimulert tilværelse (eller overstimulert, resultatet blir det samme). Malaria og andre sykdommer har vi hørt om før – og vi lever fortsatt. Derfor føler vi oss ikke truet. Svineinfluensaen er derimot noe nytt. Noe som kan være en ny svartedau for det vi vet (selv om vi selvsagt ikke tror det). Vi reagerer instinktivt ved å være på vakt. Nå må livet beskyttes!

Kampen for livets opprettholdelse er blitt en slags avansert underholdning i en tilværelse der fleste av oss møter få utfordringer og farer. Media tar ganske enkelt på alvor at mens tidligere generasjoner har slåss for livet, kjeder vi oss. De tilbyr oss det lille kicket vi kan få ved å føle at vi er i fare en stakket stund, til vi nok en gang faller tilbake i våre understimulerte, overbeskyttede liv.

Lars Gilberg kommenterer ifluensafrykten i dagens Vårt Land. Han henviser til orienteringsløperne som ikke bryr seg om flåttfaren, men løper likevel. «De er mentalt innstilt på å leve mens de lever», skriver han.

Men er det ikke nettopp det vi gjør når vi hauser opp relativt ufarlige virus? Vi gjør det vi opplever som det mest meningsfulle i livet – vi kjemper for det?

Monsen og fiendene

2009-04-27T23:50:00.001+02:00

Nina Karin Monsen har fått Fritt Ord-prisen. Og mange fiender. De hadde hun fra før, mente hun, hun følte seg nesten forfulgt. Noen kalte henne paranoid. Uansett er det nok ikke bare koselig å bli sammenlignet med David Irving og Mahmoud Ahmadineja.

Monsen sier en del ting jeg er prinsipielt uenig i og en del jeg er enig i. Alt sammen formidles uten nevneverdig empati. Her er det ikke snakk om å trekke inn forståelse eller formildende omstendigheter. Her er det hvitt eller svart, godt eller dårlig, rett eller galt, basta bom.

Selv synes jeg det ofte er lettest å forholde seg til mennesker som er prinsipielle og rett på sak. Særlig når de skriver om ting som ikke treffer meg direkte. Det er kanskje litt verre å sitte midt i skuddlinjen. Den plassen gir ikke minst ekstra gode forutsetninger for å oppdage det dersom presisjonen ikke er helt på topp. Forenklinger kan være nyttige når eksempler skal tilpasses prinsipper. Men de svir og skaper mistillit.

På den annen side kjennetegner sterke ord og tvilsom presisjon store deler av den offentlige debatten, med mindre vi snakker om faglige diskusjoner på høyt akademisk nivå. Nina Karin Monsen er én av ganske mange ubehøvlete debattanter der ute. Den største forskjellen ligger i hvem hun er ubehøvlet mot.

Mange har påpekt hvor hardt regimet for politisk korrekthet er i Norge. Du skal ikke avvike mye før noen vil sparke deg fra både stillinger og verv. Ved å gi pris til Nina Karin Monsen hjelper stiftelsen Fritt Ord oss til å bli mer tolerante.

Toppfotball

2009-04-26T20:12:00.001+02:00

Jeg var på fotballkamp i dag. Mjøndalen, selvfølgelig. Ikke topplaget, som gjør det kanonbra i første divisjon akkurat nå, men aldersgruppen sju til 12 år gammel. Anledningen var vårens Buskerud Storsenter-cup. 131 kamper ble unnagjort på to dager, og jeg overvar 21 av dem fra speakerboksen.

I de eldste aldersklassene så jeg bare guttelag. For dem var fotball blitt alvor. Og for foreldrene deres. En av fedrene kjeftet så voldsomt fra tribunen at jeg ble redd for både ham og spillerne. Han hørte meg ikke da jeg tilbød ham mikrofonen så han kunne spare stemmen.

Kontrasten til de yngste jentelagene var påtakelig. De var på banen for å treffe venner. De som ikke hadde ballen, kastet ikke bort tiden på å løpe og hoie og skrike. Istedet utvekslet de synspunkter på frisyrer og tyggis. Et par av dem var veldig flinke til å slå hjul, og tilskuerne fikk seg en herlig latter da den ene helt uforvarende gikk inn i en takling på hendene. Men flinke var de! Mjøndalens 2001–kontingent av jenter knuste Eiker Kvikk 18–0 i akkurat den kampen.

Og jeg fikk en av mine beste fotball-opplevelser siden Norge slo Brasil i 1998.

Identitet

2009-04-23T23:44:00.002+02:00

Det var ganske fullt i lokalene til Antirasistisk senter, da muslimer og kristne, homotilhengere- og motstandere (samt noen midt imellom), debatterte respekt for homofile i religiøse miljøer. Jeg skal ikke bruke plass på å gjengi debatten, ut over å si at jeg synes den var god og ganske saklig.

Selv om jeg rakk hånda i været straks det ble åpnet for spørsmål, og holdt den oppe til ordstyrer Kadafi Zaman noterte meg, slapp jeg aldri til med spørsmålet mitt. Det var kanskje ikke så viktig, for andre stilte spørsmål i samme gate. Svarene var tankevekkende:

Mange, deriblant politisk rådgiver Hadia Tajik, understreket behovet for respekt, både for religiøse oppfatninger og for homofile. Leder for Skeiv Ungdom, Stian Amadeus Antonsen (en utrolig flott person som jeg kjenner fra før) ivret for dialog, og fortalte om samtalene han har hatt med Norsk Luthersk Misjonssamband, som munnet ut i et manifest mot mobbing. På den andre siden var to av kirkens representanter de mest kompromissløse i debatten. Gard Realf Sandaker-Nielsen, leder av Åpen kirkegruppe, og Solveig Fiske, biskop i Hamar, opplevde seg etter hva jeg kunne forstå kun respektert av mennesker som delte deres syn.

Dette er på én måte uforståelig og helt i strid med grunnleggende demokratisk tenkning. Dersom alle var enige, ville det ikke være behov for gjensidig respekt og toleranse. På den andre siden er tilnærmingen kanskje veldig forståelig. Mens folk som Stian Amadeus Antonsen kan fortelle om familie og venner som aksepterer ham, har en del medlemmer av Åpen kirkegruppe en helt annen bakgrunn. Først har mange av dem vært gjennom en vanskelig prosess fram til å finne og akseptere sin homofile identitet, deretter har en del antakelig også opplevd fordømmelse og harde ord fra venner og familie. En kan bli uforsonlig av mindre.

Da jeg leste den nylanserte boka til Arnfinn Nordbø slo det meg at kristne fellesskap antakelig er identitetsskapende på en helt annen måte enn mange andre interessefellesskap. Når en homofil ikke lenger kan identifisere seg med verdiene i sitt miljø, får dette noen ganger dramatiske konsekvenser. Over natten opplever han å bli nærmest verdiløs i det miljøet som alltid før hadde bekreftet ham. Vi kan ikke se bort fra at både av den homofiles kamp for aksept for sitt nye ståsted, og miljøets innsats for å vinne ham tilbake, kan handle om forsøk på å gjenopprette denne verdien.

Ser vi en konsekvens av at den første trosartikkelen har vært lite tilstede i norsk vekkelsesforkynnelse? Har vi latt omtanken, kjærligheten, selve menneskeverdet, bli forankret i noe annet enn det faktum at vi er skapt i Guds bilde? Det er kanskje på tide å stille spørsmålet.

Det viktige spørsmålet

2009-04-23T10:29:00.006+02:00

I dag skal jeg på seminar, arrangert av tre interesseorganisasjoner for homofile sammen med Antirasistisk senter. Temaet er ufattelig aktuelt: «Hvordan kan vi møte hverandre med respekt og dermed bygge et samfunn med mangfold både i seksualitet og livssyn?»

Hvis ikke det gjøres av noen andre, har jeg tenkt å stille det viktigste spørsmålet i debatten om homofili akkurat nå: Er det mulig for homofile å føle seg respektert av noen som er uenige med dem i spørsmålet om homofile parforhold kan forsvares ut fra kristen etikk?

Dersom svaret er ja, mener jeg vi i prinsippet har løst den vanskelige konflikten om homofilisaken som har ridd kristennorge i mange år. Dersom svaret er nei, vil ikke problemet løse seg med det første.

Jeg kommer tilbake til saken.

Kontakt

2009-04-17T08:53:00.001+02:00

Pinsevennleder Aril Svartdahl (broren til Egil, sønnen til Hans, gift med Lotta) er portrettert i dagens Vårt Land. Han var pastor i Salemkirken i Oslo, men etter 12 år fikk han beskjed av lederrådet om at tiden var over. Det ble en tøff tid med sykemelding og terapi.

Svartdahl nevner to ting som alle ledere i denne typen virksomhet kan lære noe av. (1) Han forteller at familien ble så alene da han sluttet i jobben. «Relasjonene hadde vært bygd på tjeneste, ikke på vennskap», sier han. (2) Hjelpen for han personlig var blant annet å «få kontakt med egne følelser».

Det er påfallende hvor mye det betyr å få kontakt med følelsene sine. Det er påfallende hvor framtredende denne kontakten er hos små barn, men hvor fort den forsvinner dersom barnet forventes å undertrykke følelsene i stedet. Og det er påfallende hvor mange konflikter og vanskeligheter som skyldes nettopp dette at mennesker ikke klarer å tolke sitt emosjonelle reaksjonsmønster og bakgrunnen for det.

Og det er påfallende hvor mange som opplever det samme som Svartdahl etter å ha gått på en smell: Dette førte til at jeg fikk kontakt med meg selv!

Tenk om flere kunne oppdage det før smellen!

Dårlig barne-tv

2009-04-16T23:10:00.002+02:00

Den arabiske tv-kanalen Al-Jazeera vekker oppmerksomhet etter nok en gang å påvirke barn med groteskt jødehat. Etter en historie om en jøde som for 1400 år siden måtte dø fordi han antastet en ærbar kvinne, fastslås det i barneprogrammet at jødene av natur er forræderske, troløse, bedragerske og fientlige. En liten gutt blir hentet fram og får skryt fordi han foreslår at jødene må ødelegges.

Flere nettaviser, blant annet Aftenposten.no, har allerede fokusert på saken. Det er antakelig ikke nødvendig å nevne at med sånne holdninger ser det dystert ut for utsiktene til fred i Midtøsten.

Men som barnebladredaktør må jeg få lov til å påpeke en helt annen ting, nemlig at Al-Jazeera har et stykke igjen å gå før de kan sies å lage fengende barneprogrammer. En imam som står på en talerstol og holder en tale som går langt over hodene på målgruppen, er ikke overdrevet pedagogisk, selv om han får fram en liten krigersk tass på slutten. Dette gjør jo selv kristne lavbudsjettkanaler til rene trendryttere i forhold.

Nei, arabiske barn, hold dere til Disney. Men det trenger jeg antakelig heller ikke å si.

"Guds hånd"

2009-04-15T09:57:00.016+02:00

NASAs romobservatorium, Chandra, har fotografert "Guds hånd"! De har publisert et bilde av et gigantisk romfenomen med en form som minner om en hånd.

Men Aftenposten kan heldigvis berolige oss. Dette er ikke Gud. Fenomenet har en naturlig forklaring. Det er bare en såkalt pulsar - en roterende nøytronstjerne som skaper et ekstremt sterkt magnetfelt. Stjernetåken rundt pulsaren strekker seg 150 lysår ut i verdensrommet.

Det var jamen godt. Selv om noen antakelig uansett vil slite med å ikke se Guds hånd i et sånt fenomen.

Påskeboller

2009-04-14T19:30:00.024+02:00

Jeg går inn i bussen foran. Alle plassene er opptatt, untatt de på langs, nesten bakerst. Helt bak sitter to tenåringer med minoritetsbakgrunn. De er trolig kriminelle, men jeg har ikke noen problemer med det. De kan bare våge å prøve seg på meg. Jeg setter meg ned med et trygt smil om munnen.

De snakker i munnen på hverandre, antakelig på urdu. Jeg regner med de snakker om sist gang politiet var etter dem. Eller om offerets reaksjoner under slosskampen i helgen. De ler til hverandre på en tøff, kriminell måte.

Plutselig slår de over til norsk. Jeg spisser ørene. Og får med meg følgende dialog:

Den ene: - Jeg skulle kjøpe boller med rosiner! Hun dama kalte det påskeboller. Jeg husket ikke hva det var! Ha ha! Det var dødsflaut!

Den andre: - Ja, det er kjempekjipt! Jeg husker ikke hva alle kakene heter. Men de viktigste husker jeg: Gulrotkake, daimkake, og sånn derre med mandelbunn. Den er dritgod!

De slår over til urdu igjen. Selv smiler jeg, litt oppgitt, av tanken på alle som forhåndsdømmer minoritetsungdom. Hadde de bare blitt kjent med noen av dem, sånn som jeg, ville de skjønt at de er ganske alminnelige mennesker.

Han er oppstanden. So what?

2009-04-12T15:45:00.008+02:00

«Han er sannelig oppstanden!» skriver de mest kristne vennene mine på facebook-profilene sine i dag. Jeg spør meg om det betyr noe. Om det betyr noe for meg, eller for folk flest.

Relevans var et viktig ord i kirkevekstterminologien (som er litt mindre på mote nå enn den var). Det kristne budskapet skulle formidles sånn at det ble relevant for folk. Men hvor relevant er det at Jesus har stått opp fra de døde?

Jeg gjorde et tankeeksperiment da jeg var på bensinstasjonen i dag. Den var full av påsketurister på vei hjem fra fjellet. Hvis jeg hadde spurt dem hva det hadde betydd for dem at Jesus har stått opp, om det kunne bevises, hva ville de svart?

Jeg antok at «ikke noe særlig» ville vært et nærliggende svar. Men så kom jeg til å tenke på snåsamannen. Han betyr tydeligvis noe for folk, det er ikke uten grunn at alle journalister med respekt for seg selv har skrevet minst én kommentar om ham. Folk med overnaturlige evner betyr noe. Hva om snåsamannen hadde blitt myrdet? Torturert i hjel, død og begravet. Men stod opp fra de døde tredje dag? Erklærte at han hadde all makt i himmelen og på jorden. Ble tatt opp til himmelen mens vi så på?

Jeg tror vi ville tilbedt ham. Relevant eller ikke.

I mørket

2009-04-09T19:30:00.009+02:00

Jeg er tilbake fra skjærtorsdagsgudstjeneste i Mjøndalen kirke. Salmer, preken og liturgi konsentrerte seg om det som skjedde da Jesus innstiftet nattverden. Og om mørket som fulgte.

Under postludiet ble alteret ryddet. Selv duken ble fjernet. Istedet ble det satt fram en enkel vase med fem blodrøde roser i. For meg var dette sterk symbolikk.

Kristus har vært i mørket. Alene og full av angst. Forlatt av mennesker - og av Gud. Overlatt til folks forakt. Mobbet, hetset, offer for maktspill og for rent hat. Fysisk knekt og hjelpeløs. Han har vært der vi mennesker kan havne i våre mørkeste øyeblikk. Helt på bunnen.

Han gir oss ikke ett svar på våre hvorfor. Han bare sier at han har vært der. Han sier: Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.

God påske.

Den fromme fasaden

2009-04-09T11:46:00.010+02:00

Hun var rystet, kvinnen jeg snakket med i går. Det hadde skjedd unevnelige ting mellom faren og døtrene i to familier som både hun og jeg kjente godt, og ting tydet på at en tredje familiefar også hadde sine svin på skogen. Kvinnen hadde delvis avvist det da hun hørte det første gang. Det var vanskelig å tro noe sånt. De var ikke bare bekjennende kristne, de framsto jo som så gudfryktige!

Egentlig er det rart at vi fortsatt blir lurt av fromme fasader. Vi burde jo ha lært at det ikke finnes noen sammenheng mellom fromme ansiktsuttrykk og talemåter og personlig integritet. Det sier seg selv, egentlig: Alle miljøer har sin stil og sine koder. Vi mennesker er tilpasningsdyktige når det gjelder sosial atferd. Det handler ikke først og fremst om hykleri, for mange er det snarere en ren nødvendighet for at det sosiale skal fungere. Selv høye bekjennelser trenger ikke være forankret i annet enn et ønske om bakenforliggende realiteter, eller ganske enkelt ønsket om aksept.

Personlig integritet er noe annet. Den handler om helt andre ting enn talemåter og ansiktsfolder. Den finnes hos mennesker med fromme fasader, men ikke oftere der enn hos andre. Kanskje det noen ganger er motsatt: Mennesker med en indre trygghet og et avklart gudsforhold har ikke behov for den ytre sminken. Eller kalken, som Jesus kalte det.

"This great nation"

2009-04-07T16:14:00.014+02:00

Obama er blitt kritisert for å fortsette med å lire av seg floskler som "this great nation's glorious history" og så videre. Vi regnet med at dette handlet om valgkamp, ikke at han skulle mene det, og fortsette å si det.

Jeg skjønner at mange får en emmen smak i munnen av å høre pompøst nasjonalt skryt. På den annen side er det ikke akkurat en nytelse å høre nordmenn legge ut om hvor mye Norge har å bidra med når vi snakker om ... (bla, bla, bla). Nå i det siste har visst en ny bølge av norsk selvbevissthet skyllet over oss, med fokus på Max Manus og norsk motstandskamp. Når du i tillegg tar i betraktning at over 52 000 (!) facebookmedlemmer vil forby andre flagg enn det norske på 17. mai, blir Obambas floskler lite å henge seg opp i.

Nok om Obama og Max Manus. Poenget er at gruppetilhørighet og nasjonal selvbevissthet synes å være ganske viktig for en del mennesker. Kan det brukes til noe positivt?

Det kommer an på hva vi trekker fram som eksempler på "this great nation's glorious history". Menneskerettighetenes plass i den amerikanske konstitusjonen er ett eksempel på noe virkelig stort i USAs historie, avskaffelsen av slavehandelen et annet. I Norge kan vi nevne at jødeparagafen faktisk ble fjernet fra grunnloven, at vi var ganske tidlig ute med stemmerett for kvinner (og selvsagt mange andre ting).

Riktignok er bakteppet for noen av disse tingene ganske stygt, men det gjør valget av dem som skrytetema bare mer hensiktsmessig. Da får vi en aldri så liten påminnelse om de mindre flatterende kaptlene i "this great nation's glorious history" på kjøpet.

Alt eller ingenting

2009-04-06T15:57:00.023+02:00

Jeg var på Furumo svømmehall med guttene nå i formiddag. De spilte vann-volleyball, dykket og rente i vannsklien. Jeg fikk svømt en kilometer og slappet av i badstuen etterpå.

Da jeg satt og peste i badstuen, slo det meg at formen har dabbet av. Jeg har ikke så ofte mulighet til å trene som før. Likevel gjør jeg det når jeg kan. Jeg har nemlig funnet ut at litt er bedre enn ingenting.

Det er ganske revolusjonerende for meg som i utgangspunktet er en enten/eller-type. Jeg har alltid vært avhengig av å gjøre ting skikkelig når de først skal gjøres. Skulle jeg løpe, måtte det være en skikkelig runde første gangen og null avvik fra ukeplanen. Skjedde det et avvik, raste alt sammen og treningen måtte vente til neste gang jeg fikk behov for 180 graders kursendring i livsstilen.

Sånn var det på fromhetsfronten også. Mine muslimske venner kunne mene at litt fromhet var bedre enn ingen ting: "Ok, jeg ber ikke fem ganger for dagen, og jeg er ikke totalavholds, men jeg spiser i hvertfall ikke grisekjøtt." Å være kristen var helt annerledes, enten var man kristen, eller så var man det ikke. Og var man det, skulle man være det skikkelig, det vil si: Om ikke topp resultat, så i hvert fall topp innsats.

Grunnen til at jeg i det hele tatt skriver dette, er at jeg fikk en reaksjon på denne artikkelen. Jeg skrev om Paradise Hotel uten å stresse så voldsomt med huden og puppene man kan komme i skade for å se. Det er ikke verre enn det man ser på badestranden en vanlig sommerdag.

Han som reagerte var en flott fyr, en alt eller ingenting-type, akkurat som jeg. Han lurte på om jeg ikke tok litt vel lett på det. Jesus hadde tross alt sagt at dersom ditt høyre øye frister deg, da riv det ut. Moralen var: Full innsats i kampen mot synden!

Jesus også framsto som en en alt eller ingenting-type, en kompromissløs idealist. Men det er ganske tydelig at han var en realist samtidig. Han var sammen med folk som ble fristet av øynene hele tiden, men han anbefalte dem aldri seriøst å stikke dem ut. Tvert imot var det noe helt annet som var løsningen når man kom til kort: Tilgivelse.

Bare på ett område er det kun alt som er godt nok: Når livet vårt skal bedømmes av en fullkommen Gud. Det er derfor påsken er så grensesprengende. Den handler om at Guds sønn ga alt. På mine vegne.

På de fleste andre områder i livet gjelder regelen: Litt er bedre enn ingenting!

I strupen på Baasland

2009-04-02T23:22:00.018+02:00

Er biskop Ernst Baasland en bra mann eller er han en halvkriminell fyr som har prøvd å lure verden og beskytte seg selv mot konsekvensene?

Da saken ble omtalt i mediene kom det fram at han hadde latt seg lure til å garantere for lån han ikke burde garantert for. Det kom også fram at kona lånte penger av venner fordi hun hadde latt seg lure av sønnen. Dette var store tabber, og mange tapte penger på lånene til kona. Men Baasland tapte mest av alle. Han mistet alt han eide.

Han valgte å si det som det var: Han hadde latt seg lure av sønnen (en voksen mann med ansvar for sitt eget liv), som brukte kona. Han hadde vært utrolig naiv selv, i likhet med de fleste som stoler på sine nærmeste.

Baasland kunne tapt ufattelig mye mer hvis han hadde holdt kortene tettere til brystet i et forsøk på å beskytte familien. Det ville sikkert vært edelt, men samtidig gitt inntrykk av at han prøvde å skjule noe. Mediene ville presset hardere på. Det ville vært vanskelig å holde tungen rett i munnen. Jeg tror han ville skadet både kirken og familien mer hvis han ikke hadde sagt det som det var.

I går prøvde Vårt Land-journalist Liv Riiser å jage ham inn i skammekroken med et oppsiktsvekkende sterkt personangrep på ham. Hun hadde nemlig sett en plakat med innbydelse til møter der Baasland skulle tale. Temet var sant liv, og akkurat det burde han ikke snakke om, mener Riiser (som om ikke all kristen forkynnelse handler sant liv).

Riser kaller Baasland selvopptatt (en uspesifisert påstand som er umulig å forsvare seg mot). Hun beskylder ham for å ha «skjøvet seg bak kona» (hva vet egentlig Liv Riiser om det?). Han kritiserer ham for å ha sagt at han skulle «klare å tilgi sønnen, selv om det var vanskelig» (det ville vel vært mer oppsiktsvekkende om han ikke hadde sagt det). Dessuten skal han ha sammenlignet seg med faren i fortellingen om den fortapte sønnen uten å huske at faren ikke uttalte seg offentlig (akkurat der tar Liv Riiser helt feil, for dette er en lignelse om Gud, og han har vist en eksemplarisk åpenhet om menneskenes feiltrinn.)

Kort sagt: Liv Riiser snakker om ting hun ikke har greie på. Hun innrømmer det selv: Hun sier at hennes «følelse av ubehag» er diffus. Hun har ikke en mer konkret karakteristikk enn umusikalsk om Baaslands uttalelser om forventninger til framtida. Et øyeblikk kan en lure på om hun vet noe vi andre ikke vet, siden hun er så bastant, men det presiserer hun at hun ikke gjør. Hun har ikke noe mer enn den diffuse følelsen sin. Det er ikke mye å gjennomføre et karakterdrap på.

Jeg har alltid sett på Liv Riiser som en glitrende journalist, men dette var rett og slett svært umusikalsk av henne. Den følelsen er ikke diffus, den er meget klar.

Hva ville Jesus gjort?

2009-03-29T12:32:00.008+02:00

Oslo 9. mars 2009: En mann passerer meg med et hardt grep rundt armen til en yngre kvinne. Hun føres – åpenbart mot sin vilje – mot en bil, men roper ikke på hjelp med annet enn øynene. Jeg gjør ingen ting. Ingen andre heller.

Oslo 16. mars 2009: Et voldsomt skrik, etterfulgt av intens gråt, høres fra nederste etasje på Oslo S. Jeg passerer forbi rulletrappene to etasjer over, stopper og lytter, men går videre. Det gjør alle andre også.

Oslo 27. mars 2009: En narkoman ligger i en unaturlig stilling ved siden av pappkruset sitt på brua mellom Byporten og Oslo City. Ansiktet er dekket av jakken, så det er umulig å se om han bare sover eller om det har skjedd noe mer alvorlig. Jeg sjekker ham ikke. Ingen andre heller.

Dette er hverdagen i Oslo. Hver gang jeg går forbi slike hendelser, gjør jeg det med dårlig samvittighet. Hvorfor gjør jeg ikke noe? Fordi jeg er redd for bråk? Fordi jeg har liten tid? Fordi det er politiets oppgave å ta seg av slike?

Jeg prøver å ha Jesus som ideal. Hva ville han gjort? Jeg ser for meg at han ville gjort noe. Men så hadde han litt bedre tid enn meg. Han hadde jo ikke en krevende stilling i Norsk Luthersk Misjonssamband ...

Hjelp – vi mener noe!

2009-03-28T15:32:00.026+01:00

Studentavisen Universitas smeller til på lederplass med følgende appell: «La prester ha fri sex!» De har nemlig intervjuet teologistudenter og en lektor på Teologisk fakultet som er rystet over at man anbefaler samboende prestestudenter å gifte seg. «Når kommer den dagen da religionens portvoktere skal innse at prester må bli tildelt den frihet og rett til privatliv som samfunnet for lengst har innrømmet alle andre», spør avisen indignert. Det samme spør diverse studenter og ansatte ved Teologisk fakultet.

Det kan sikkert diskuteres om og når samboerskapet er blitt så lovregulert og forpliktende at det i praksis er et ekteskap med et annet navn. Også det faktum at det norske ekteskapet har fått et endret innhold, gjør det litt mindre selvsagt hvor grensen skal settes. Det som er litt interessant er hvordan framtidige prester kan demonstrere en nærmest total likegyldighet for teologien når de tar stilling i et teologisk spørsmål.

I Norge er dette et særtrekk ved statskirken. Katolikkene har ikke slike problemer, der er det noen som bestemmer og definerer, mens resten må innrette seg. Frikirkene har ikke slike problemer ennå, påvirkningen de mottar fra samfunnet er fortsatt relativt begrenset. Men i Den norske kirke finnes miljøer med den forståelse at kirken er et begrep uten objektivt innhold, derfor kan og må vi fylle det med vårt eget helt personlige og private innhold. Teologi er egentlig totalt uinteressant, veiledende kriterier skal ikke fastsettes, kirken er og blir et rom for de personlige standpunkters utfoldelse, for religiøsitet og tro med liten t. Det er dette det innebærer å være en åpen og romslig folkekirke.

Hvor kommer dette fra? Hvorfor har noen forvekslet det å ha en åpen dør med det å være uten vegger? Hvorfor har man tenkt at kirken må tømmes for ideologisk innhold for å få plass til mennesker?

I går tok A-magasinet opp den norske debattkulturen. Knut OlavAlmås kommer inn på at Norge er preget av janteloven, noe som innebærer «en voldsom hårsårhet overfor kritikk». Tonje Egedius kaller det «en kultur som higer etter konformitet og mangler åpenhet om kontroversielle spørsmål».

Selv om ingen av dem nevnte kirken, går det an å skimte konturene av en årsak til sviktende ideologisk forankring i kirken: Når det kommer til de virkelig kontroversielle spørsmålene er vi umåtelig redde for å tråkke folk på tærne ved å si at vi faktisk mener noe som de kanskje ikke mener (og det å tråkke folk på tærne er jo det motsatte av kirkens oppgave…). Dessuten er vi kanskje minst like redde for selv å bli avslørt som ideologiske avvikere i de spørsmålene som flertallet alt har gjort seg opp en mening om.

Det ville være synd hvis vi i framtiden måtte konkludere med at janteloven tok knekken på kirken.

Hijab

2009-03-27T14:43:00.015+01:00

Hijabdebatten har dabbet av, og godt er det. Men debatten om islam (et ord som tydeligvis betyr "alt muslimer måtte finne på") blusser helt sikkert opp igjen før valget. Siv Jensen vil prøve å sikre seg oppslutning ved å gjenta det oppsiktsvekkende radikale standpunktet "Muslimene må følge norsk lov, de også!" Og førti prosent av den etnisk norske befolkningen i landet vil nikke megetsignede og tenke at det er jammen bra vi har FrP (helt til de står med stemmeseddelen i hånden og lurer på om de virkelig å ønsker å se Per Sandberg og Jan Arild Ellingsen i landets viktigste maktposisjoner).

Jeg tenkte at jeg skulle gi et apropos til hijabdebatten, sånn på tampen. Det finnes nemlig rotnorske miljøer som inntil nå nylig skilte seg ut med klær som i prinsippet hadde samme funksjon som en hijab: Skjørt som sluttet midt på leggen var obligatorisk for alle kvinnelige medlemmer av Smiths venner, trossamfunnet jeg vokste opp i. Dessuten skulle hodet tildekkes på kvinner når de ba eller "vitnet". Regelen om skjørt er mest interessant, siden den også gjaldt i det offentlige rom.

Skjørtet var først og fremst en tekkelig måte å kle seg på, og markerte at det var forskjell på kvinne og mann. Og selvfølgelig var det frivillig. Alle gikk med skjørt fordi de hadde valgt det selv, og hvorfor ingen brukte friheten til å velge noe annet hadde vi vel egentlig ikke noe svar på. De mest frimodige ble plukket ut til å være talskvinner for de andre, men ingen av dem kom på å si sannheten om skjørtbruken: Vi gjør det fordi det ikke er akseptert å gå kledd annerledes i dette miljøet.

For å gjøre en lang historie kort: Plutselig sluttet de fleste i Smiths Venner å gå med skjørt. Hvorfor? Fordi det på et tidspunkt faktisk ble frivillig! Da var det så som så med overbevisningen.

Dette er ikke en kritikk mot verken Smiths venner eller hijab. Men jeg tror at det offentlige fokuset på trossamfunnet gjorde noe viktig: Ledere og talspersoner ble så opptatt av å forsikre om at ting var frivillig at nye generasjoner trodde på det. De offentlige uttalelsene forpliktet dem etter hvert internt, noe som førte til reelle endringer.

Jeg forstår de som blir provoserte av at oppegående, velutdannede konservative kvinnelige muslimer bedyrer frivilligheten i hijabbruken. De har grunn til å vite at det ikke er slik for mange. Men virkningene av uttalelsene er positive. Det blir understreket for kommende generasjoner at noen valg kan de ta selv. Det kommer helt sikkert stadig flere til å gjøre.

Og det har vist seg at når folk flest velger selv, da tar de et valg som ligner på flertallets valg. På godt og vondt.

Smiths Venner og Vestibylen

2009-03-22T18:07:00.000+01:00

I helgen tok jeg i bruk domenet vestibylen.no igjen, etter at det har vært nede en stund. Navnet Vestibylen rommer for mye god symbolikk til at jeg kunne la det ligge ubrukt. Så nå har Tankespinn (som x antall blogger heter) skiftet navn.

De fleste som kjenner meg, vet at jeg har bakgrunn i trossamfunnet Smiths venner, også kjent som Den kristelige menighet. I min oppvekst på 70- og 80-tallet var menigheten ultrakonservativ og i sterk oposisjon til både samfunnet generelt og det kirkelige etablissement. Jeg fant veien ut i 1991, etter å ha kommet til at det umulig kunne stemme at vårt lille trossamfunn var de eneste som hadde rett, mens hele den verdensvide kirken hadde tatt feil i 2000 år.

Vestibylen var navnet på dialogforumet jeg startet for å få i gang en samtale mellom nåværende og tidligere medlemmer av Smiths venner om teologi og menighetsliv. Det hele begynte forresten som et blad, «Forløsning», med det samme utgangspunktet. Etter hvert ble Vestibylen en betydelig plattform for dialog, og forumet inneholdt tusenvis av innlegg da sidene ble nedlagt. Teknisk sett var nettstedet i ferd med å knele. Det ville kostet ganske mye tid og penger å oppgradere og vedlikeholde det.

Dessuten må jeg innrømme at engasjementet sviktet. Det hadde gått 15 år siden jeg forlot Smiths Venner. Mine egne barn begynte å bli store. De trengte en pappa som først og fremst var tilstede i deres liv. Dessuten hørte det med til den aktive rollen å uttale seg om Smiths Venner til aviser og blader. Det ble en belastning, ikke minst fordi journalister hele tiden fokuserte på det dramatiske, mens balanserte synspunkter kom i bakgrunnen. Mange ganger sa jeg nei til intervjuer da jeg forstod at de ønsket en skarpere brodd mot Smiths venner enn jeg kunne stå inne for, noen ganger trakk jeg hele intervjuet etter å ha lest gjennom det. Jeg opplevde mitt engasjement for Smiths venner som positivt, og ville ikke bruke hammeren på den måten.

Hvordan går det med Smiths venner nå, snart 20 år etter at jeg forlot trosamfunnet? Jeg vet ikke helt. De er i stadig mindre grad i opposisjon til samfunnet. Nettstedet www.brunstad.org blir mer og mer troverdig i den forstand at informasjonen slippes løs. Men de synes fortsatt å være lukket for impulser fra andre kristne, og jeg har inntrykk av at man fortsatt tar sterkt avstand fra det man tror kirken står for. Jeg tror denne linjen vil bli revurdert senere. Utdanningsnivået øker i Smiths venner også, og slagordsteologien basert på manglende kunnskap om kirkens lære vil bli for lettvint i lengden.

Men det store spørsmålet er kanskje om Smiths venner vil få tid til å befatte seg med slike ting som teologi i framtiden, eller om all forretningsdriften vil bli altoppslukende.

War child

2009-03-12T10:55:00.004+01:00

I går var jeg på Litteraturhuset og så filmen "War child". Den handler om rapperen Emmanuel Jal, som tidlig i barndommen kom bort fra foreldrene sine og ble barnesoldat for opprørshæren sør i landet. Både innledningen av Kristine Moskvil Thorsen (Kirkens Nødhjelp) og selve filmen var preget av en nøkternhet og ærlighet som styrket historiens troverdighet. Det var mer enn nok materiale til å lage en tabloid historie med overfokus på sterke detaljer. Istedet var det balanse og nyanser nok til at jeg forlot salen med både alvor og håp.

Noe av det som gjorde mest inntrykk var denne uttalelsen fra hovedpersonen: "Jeg liker måten de gjør narr av Bush på. De ler av ham - og han bryr seg ikke! I Afrika ville det å gjøre narr av en leder være det samme som å be om å bli drept."

George Bush jr. har med god grunn vært kritisert for mye. Men han hadde en viktig kvalifikasjon som selvsagt handlet mer om det amerikanske styringssystemet enn om ham: Han var en demokatisk leder. Han hadde ikke noe valg, han måtte tåle offentlig satire og kritikk. (Det må sies til hans ros at han taklet det med større selvironi enn de fleste andre. Hvordan han ville taklet det innenfor et totalitært system, får vi aldri vite.) Dessuten ble hans handlinger gransket og kritisert ned til hver minste detalj.

Emmanuel Jal skjønte at selv om også demokratiske ledere kan gjøre mye skade, er en av hovedtruslene mot fred i verden mangelen på frihet og demokrati. Demokratiske land fører ikke krig mot egne innbyggere, og starter sjelden kriger mot hverandre. Paradoksalt nok har nettopp Bush sin kamp mot terror skjøvet denne lærdommen i bakgrunnen.

En helt annen ting: Jeg er imponert over Kirkens Nødhjelp sin evne til å engasjere folk flest i prosjektene sine. Til tross for både korrupsjonsproblemer i utlandet og personalkonflikter i Norge, klarer de å samle og engasjere folk for prosjektene sine. Det handler ikke minst om at informasjonsstrategien er med allerede i prosjektenes planleggingsfase. Her har andre organisasjoner noe å lære!

Herman Kahan tilgir OJ

2009-02-27T23:58:00.012+01:00

Denne uken ble det kjent at TV 2 og Otto Jespersen ifølge Pressens faglige utvalg brøt god presseskikk i de såkalte jødemonologene i programmet Torsdagsklubben. Kjennelsen slo fast at Jespersens intensjonen ikke var å snakke nedsettende om jøder. Den henviser likevel til at Jespersen "harselerer med en tragedie som mange mennesker ennå føler ettervirkningene av, og som står som en av de største forbrytelser i menneskehetens historie". Derfor burde monologen vært endret. (La meg presisere at Pressens faglige utvalg ikke antydet at uttalelsene var lovstridige, deres oppgave var bare å si noe om hva som er god presseskikk.)

Selv om jeg ikke mener at Jespersens uttalelser var antisemittiske hvis de ble forstått riktig, synes jeg kjennelsen var god og nødvendig. Den forteller at noen realiteter har berørt mennesker på en så sterk måte at det er nødvendig å omtale dem med ekstra stor varsomhet. Men det var ikke det som gjorde dette til ukas gode sak.

Derimot ble jeg full av beundring og respekt for 83 år gamle Herman Kahans uttalelse i forbindelse med dommen. Jeg vil anta at Otto Jespersen framstår som ondskapens yppersteprest for de fleste 83 år gamle mennesker. Men denne storsinnede personligheten, som selv har overlevd holocaust, uttaler nå at Jespersen er "en fornuftig og grei mann og helt sikkert ikke en antisemitt". Før jul fortalte han i Vårt Land at han hadde ligget søvnløs som følge av Jespersens jødemonolog. Nå tilgir han Jespersen, og ønsker å legge saken bak seg.

Det er lett å drive gjøn med mennesker som blir rasende og gir tilbake med samme mynt. Noe helt annet er det å gjøre det med mennesker som tilgir. Kahans svar til Jespersen kom på et riktig tidspunkt, og er noe av det klokeste som er sagt i debatten om jødemonologene.

Det som gjorde dette til ukens gode sak, var det enestående moralske eksemplet til etterfølgelse Kahan ga da han tilga. Tilgivelse er en nesten umulig ting, hvis et mennesker virkelig er blitt rammet av et overgrep eller en urettferdighet. Samtidig er den av og til den eneste farbare veien videre, det eneste alternativet til hat og uforsonlighet. Derfor er det veldig verdifullt for et samfunn at vi har mennesker med styrke og storsinn nok til å vise at tilgivelse og forsoning faktisk er mulig.

Ideologiske bindinger

2009-02-27T23:37:00.009+01:00

En av ukens triste saker sto i Aftenposten tirsdag 24. februar. For å ta forhistorien først: Sosiologiprofessor Willy Pedersen leverte høsten 2007 en forskningsrapport som viste at provosert abort gir mer omfattende traumer for kvinner enn man hittil har antatt. Funnene ble utgangspunkt for en av de kanskje viktigste abortdebattene siden abortloven ble innført i 1978.

Mange av de iherdigste forkjemperne for fri abort ble sterkt provosert av både funnene og debatten, og ikke overraskende kom det en ny rapport (på bestilling fra Helse- og omsorgsdepartementet) som fastslo at Pedersen hadde tatt fullstendig feil. Det var ingen kobling mellom abort og psykiske plager, fastslo Sintef-rapporten.

Pedersen selv tok resultatene med sto ro. – Den eneste rimelige konklusjonen er at funnene fra ulike studier spriker. (…) Vi trenger bedre studier. Men fremfor alt trenger vi at forskere løsner opp sine ideologiske bindinger. De er ofte sterke på dette feltet, sa han til NTB.

Og så kom Aftenposten tirsdag med nyheten (som jeg dessverre ikke har funnet på nettet): En av forskerne, psykiater Anne Nordal Broen, kunne fortelle at resultatene fra hennes bidrag ble fordreid slik at de ble brukt til å rettferdiggjøre «den høyst tvilsomme» konklusjonen. Hun går sterkt i rette med Sintef-rapporten, som hun mener fastslår det motsatte av hva hun kom fram til i sin doktoravhandling. Hun kan også fortelle at prosjektlederen ferdigstilte den endelige rapporten uten at hun eller andre forskere fikk uttalt seg. – Vi var en gruppe som kunne hatt et annet syn på dette. I stedet endte det med at to personer skrev rapporten og trakk sine egne konklusjoner. Vi andre er helt satt på sidelinjen uten at vi har fått vite noe som helst, uttalte hun til Aftenposten.

Hennes uttalelser viser i beste fall at ideen om uavhengig forskning er ganske naiv, og at det trengs mer enn én forskningsrapport for å få en troverdig konklusjon. I verste fall viser dette at det finnes miljøer som villige til å ofre ganske mange kilo sannhet for å fremme sine ideologiske kjepphester. Det kan nesten minne om raseforskningen med dertil hørende hodeskallemålinger som ble foretatt for hundre år siden. Den var sikkert redelig nok på detaljnivået, men led av den svakheten at den hadde et ganske tvilsomt ideologisk paradigme som utgangspunkt.

Big bissniss

2009-02-12T08:36:00.004+01:00

Superhelbrederen Svein Magne Pedersen har gått i strupen på snåsamannen. Han liker ikke at han selv har fått et imageproblem fordi snåsamannen jobber gratis. Selv gjør han ganske store penger på at Gud helbreder gjennom ham. – Vi har 20 personer på lønningslista, så vi må få penger på et eller annet vis, sier han. Et søk på skattelisten viser at han ikke bare har omsorg for de ansatte i firmaet.

Selv tror jeg på både snåsamannen og Svein Magne Pedersen med hensyn til helbredende evner. Evnene ligger i deres egen smittende overbevisning, godt hjulpet av menneskets iboende evne til selvhelbredelse. Det er uten tvil Gud som har skapt slike evner.

Likevel tror jeg minst på folk som gjør Gud til big bissniss, være seg helbredere, kristne pengepredikanter eller new age-promotører.

Retten til å le

2009-01-29T11:01:00.012+01:00

Dersom jeg møtte noen som bekjente seg til åsatroen (det finnes flere offentlig godkjente trossamfunn innenfor retningen) ville jeg legge stor vekt på å være respektfull og høflig mot dem. Samtidig vil jeg nok ha en viss forståelse for dem som mener at Odin, Tor og Balder er komiske mytiske figurer, og derfor føler behov for å harselere med åsatroen, for eksempel slik det er gjort i tegneserien Valhall. Det er en del av religionsfriheten å mene at andres religion er latterlig, og ha rett til å gi uttrykk for det.

På samme måte har Hedningesamfunnet en soleklar rett til å gi uttrykk for det de mener er latterlig ved den kristne tro og andre religioner. Som kristen har jeg ikke annet å gjøre enn å godta at noen tar avstand fra mine verdier på denne måten. Om det er vanskelig, er det likevel en rettighet som til syvende og sist beskytter meg selv. (En helt annen sak er at jeg har store problemer med å forstå at noen blir provosert av harselas med kristen tro.)

At Senterpartiet har gått inn for å forby denne typen harselas er ikke overraskende. De viste også i statskirkedebatten at de sliter med å komme seg videre fra 1900-tallets ideal om enhetskultur og store vilje til ideologisk overformynderi. At et så lite parti skal kunne kjøpslå seg til en innskrekning av en så fundamental demokratisk frihet, er selvsagt forstemmende.

Men at Kristelig folkeparti vil gjøre kristne en så stor bjørnetjeneste at de støtter forslaget, det er ufattelig. Ser de ikke boomerang-effekten dette kan få mot kristne selv? Dette svekker jo faktisk religionsfriheten, som er fundamental i det norske samfunnet. For ikke å snakke om muligheten til trosdialog som faktisk kastes ut av vinduet ved å forby glimrende utgangspunkt for debatt og samtale.

Hva ble oppnådd?

2009-01-26T10:51:00.008+01:00

– Våre mål er helt og holdent gjennomført, sa Israels statsminister Ehud Olmert, i forbindelse med at krigshandlingene mot Gaza opphørte den 18. januar. – Vi har ødelagt smuglerrutene og våpenlagrene. Tallet på rakettangrep mot Israel er kraftig redusert. Vi har gjennomført en smart og modig operasjon med gode resultater, la han til.

Nå melder Aftenposten det motsatte: Støtten til Hamas gror i Gazas ruiner. Smuglertunnelene til Egypt blir reparert, og alt tyder på at Hamas holder fast grep om makten trass i 22 dagers krig.

Spørsmålet er om dette bildet holder seg også på lengre sikt. Men den foreløpige konklusjonen er at nok en krig som både har ført til omfattende sivile lidelser og ytterligere svekket Israels omdømme, var forgjeves.

Det er tragisk at israelerne ikke innså det hele verden sa på forhånd. Uansett var de ikke avhengige av denne innsikten. Noen ubrytelige etiske prinsipper ville hindret en slik krig. Det er dypt beklagelig at ikke politikerne i Israel kan gjøre Barack Obamas ord til sine:

"Hva gjelder vårt felles forsvar, avviser vi valget mellom vår sikkerhet og våre idealer. (...) Disse idealer lyser fremdeles opp verden, og vi vil ikke oppgi dem av hensyn til egne interesser."

Men dette er kanskje bare naive tanker som ikke lar seg gjennomføre i praksis? Selv den norske motstandskampen, som vi hyller i disse dager, var med sine likvidasjoner full av brudd på viktige menneskerettsprinsipper.

Krigen i Gaza

2009-01-08T00:11:00.014+01:00

Tanken slo meg da jeg skrev forrige bloggnotat om nyttårsløfter: Dette er feil tema! Å skrive om trivielle ting er nesten en hån mot menneskene som mister livet på Gazastripen.

Jeg merker meg at halvparten av mine facebook-venner har sluttet seg til opprop og grupper som gir tung støtte til Israel. Resten gir like engasjert støtte til palestinerne. Som Thomas Hylland Eriksen skriver i dagens Aftenposten: «Fremdeles er Israel et spesielt land, som betraktes med hat av noen, med ærefrykt av andre. Israel er et land man blir venn eller fiende av.»

Beklageligvis synes ikke mange av mine med-israelsvenner å skjelne klart mellom skyld og ansvar. Svært mange kan skrive under på at Hamas har hovedskylden for det som skjer i Gaza. Spørsmålet om hvem som har størst politisk ansvar er et helt annet. Selv om Hamas har vunnet et valg på Gaza, er det hevet over enhver tvil at organisasjonen er en terrororganisasjon – og dermed umulig å stille til ansvar. Da står saken annerledes hva angår en vestlig, demokratisk stat. Israel har alle forpliktelser som hviler på ansvarlige stater, ikke minst fordi landet har sluttet seg til internasjonale konvensjoner om krig, fred og menneskeretter. Det gir Israel et mangedoblet politisk ansvar for situasjonen.

Jeg ergrer meg litt over populismen i politiske uttalelser her hjemme. «Israels reaksjon er uforholdsmessig sterk», sier norske partiledere. Hva mener de med det? At Israel bør stoppe Hamas, men de bør gjøre det på en litt snillere måte? Skal man først stanse raketter fra en organisasjon som Hamas på et sted som Gaza, er det ikke mulig å gjøre det uten store tap av liv. På en måte kan man nesten undre seg over at ikke tapene er uendelig mye større – med så mange mennesker sperret inne på et så lite område.

Problemet er et helt annet: At Israel sannsynligvis aldri kommer til å greie å stoppe rakettene. De vil kanskje oppnå en liten pause. Stansen vil kanskje til og med bli langvarig, hvis vi snakker om det konkrete fyrverkeriet fra utskytningsrampene til Hamas. Men raketter – i betydningen mer eller mindre ukontrollerte utslag av ekstremisme som truer israelske liv – vil fortsette med å hagle inn over Israel i uoverskuelig framtid. Man har aldri klart å temme ekstremisme med kuler. Den trives bare så alt for godt i krig, fattigdom og elendighet. Derfor er og blir dialog den eneste farbare veien.

Antakelig vet den israelske regjeringen dette. De har imidlertid et annet hensyn å ta: Hvis man ikke viser styrke nå, vil høyresiden vinne valget 10. februar. Med Benjamin Netanyahu i statsministerstolen vil det bli mindre dialog enn på lenge. Hvis den langt mer moderate Tzipi Livni og regjeringspartiet Kadima vinner valget, kan derimot dialogen med palestinerne fortsette på sikt. Siden valget akkurat nå kun kan vinnes ved å vise styrke, kan den israelske regjeringen ha tenkt at krigen i Gaza er et uunngåelig paradoks: Den blir en forutsetning for dialog på lang sikt. Historien forteller imidlertid at man ved å skape så mye hat og ekstremisme samtidig spenner beina på alle utsikter til dialog.

Det som fortviler mest er likevel den norske medlidenhetsdiskrimineringen hver gang det smeller i Midt-Østen: Når palestinerne rammes får de sympati av sine tilhengere, mens israelvennene er tause. Når israelerne rammes får de tilsvarende medfølelse av sine venner, som knytter nevene mot palestinerne.

Hvorfor er det så få som tar inn over seg at mennesker har uendelig verdi, og som derfor protesterer hver gang uskyldige mennesker lider, enten de er jøder eller arabere – eller afrikanere for den saks skyld?

Løftene svikter

2009-01-06T23:57:00.017+01:00

I kveld er det én uke siden nyttårsaften, visstnok omtrent så lang tid de fleste bruker på å gi opp nyttårsforsettet sitt. Ifølge forskere har to av tre kvinner og en av tre menn inngått nyttårsforsetter, mens 70 prosent av disse har gitt dem opp igjen. Selv gir jeg meg selv og andre så diffuse løfter at ingen kan ta meg for noe etterpå.

Enda dårligere står det visst til med jomfruløftet, som har vært så populært blant kristne amerikanske tenåringer. Fredag kunne Aftenposten fortelle at 82 prosent av dem som har gitt løfte om å være seksuelt avholdende fram til de gifter seg, senere har trukket tilbake løftet. I snitt var de som ga løftet nøyaktig like aktive i sengehalmen som de som ikke ga løftet. Derimot skal de som ga løftet ha honnør for at forseelsene etter alt å dømme var mindre planlagte hos dem: De var nemlig betydelig mindre flinke til å bruke prevensjon. Om resultatet av det er positivt eller negativt, er opp til øyet som ser.

Veien til helvete er brolagt med gode forsetter, heter det visst. Alle som prøver å slanke seg, vet hva det er snakk om: De skal begynne på mandag, derfor spiser de seg opp uken i forveien. Resultatet gir seg selv, siden forberedelsene forteller alt om motivasjonen.

Men hvorfor klarer vi ikke å forandre oss? Det vil si: Noen klarer det: De som får livet snudd 180 grader på grunn av dramatiske hendelser i livet, og de som endrer seg som en følge av langvarig modning. Stikkordet er internaliserte verdier. Personlige verdier endres ikke ved kjapp og overflatisk påvirkning, heller ikke gjennom trusler om evig eller timelig straff. De endres først og fremst gjennom langvarig personlighetsutvikling.

Hva om vi snur på det?

2008-12-11T10:27:00.017+01:00

Frelsesarmeens Ungdom mister statsstøtten fordi organisasjonen ikke lar homofile få ha lederverv, melder Aftenposten i en kort artikkel.

En måte å teste holdbarheten i slike vedtak, kan være å endre prinisipielt uviktige detaljer, som hvilken organisasjon eller hvilket standpunkt det er snakk om. Ingressen kunne for eksempel vært skrevet slik:

Organisasjonen Skeiv ungdom mister statsstøtten fordi den ikke lar kristne med konservativt syn på homofilt samliv få ha lederverv.

Det er egentlig ikke så mye å legge til. Tidligere var statsstøtten en garanti for mangfold. Nå den ferd med å bli en trussel mot det samme mangfoldet.

PS: For å unngå misforståelser: Jeg er tilhenger av statsstøtte til Skeiv ungdom!

En geit til jul

2008-12-10T22:10:00.005+01:00

Jeg har fått Hjalmar Geit som venn på Facebook (hvem sier vel nei til litt listefyll)? Han viste seg å være en del av markedsføringen til Kirkens Nødhjelp («Gi en geit til jul!»)

De siste årene har en rekke veldedige organisasjoner gitt oss muligheten til å gi symbolske julegaver, som:

Fjern en klasebombe (Norsk Folkehjelp)
Gi en lenke (til bruk ved sivil ulydighet – Natur og Ungdom)
Send en lege (var ikke 250 kroner veldig billig? – Leger uten grenser)
Gi en skolepult (Flyktningehjelpen) og
Gi en møkkaovn (Kirkens Nødhjelp)

«Hvorfor kan de ikke bare be folk gi en sum til en veldedig organisasjons arbeid?» kommenterte en kollega forleden. Svaret er like oppe i dagen som spørsmålet: Ved å bruke konkrete, gjerne fiktive, eksempler, framkaller man empati og medlidenhet som fører til handling. Giveren unngår dermed dårlig samvittighet og får en følelse av å være snill.

Så kan en spørre hvor snilt det er å gjøre noe godt for å styrke sitt selvbilde.

Her vil de lutherske teologene kanskje svare at dette er et eksempel på at våre motiver aldri kan være grunnleggende gode, mens de katolske teologene kan peke på at det faktisk finnes noen (helgenaktige) unntak som vi alle kan ha som eksempler: mennesker som gir i skjul uten tanke på annen belønning enn Guds (skjønt det er jo en belønning, det også). En psykolog vil si at en handling kan være både god og positiv selv om man kanskje først og fremst har seg selv som objekt for den. Spør vi familien som får geiten (hvis den finnes), vil vi antakelig få som svar at det er gaven som teller. Motivasjonen til giveren interesserer dem midt bak.

Selv er jeg usikker på i hvilken grad en slik gave kan har etisk valør. Innlevelse og empati henger sammen med evnen til å se ut over seg selv. Selv om det finnes imponerende unntak, ville de færreste hatt denne evnen hvis de ikke hadde fått dekket visse grunnleggende behov hos seg selv. Og da snakker jeg ikke bare om fysiske behov, men like mye om behovet for aksept, trygghet og tilhørighet.

Noe av det som kan gi denne evnen, er å møte en Gud som elsker uforbeholdent. Med andre ord er du ikke god hvis møtet med Gud fører til noe godt. Du er bare forandret.

Kompiseri

2008-11-28T11:55:00.011+01:00

Det er lenge siden jeg har vært aktiv i debattspaltene, men i forrige uke reagerte jeg på at pinsepastor Jan Aage Torp forsvarte fysisk avstraffelse, delvis med teologiske argumenter. I min nye stillingsinstruks som barneblad-redaktør står det at jeg skal "tale barnas sak i ulike fora", så dette regnet jeg som en del av jobben min.

Det som slo meg, var hvor liten motstand Torp fikk fra ledere i den lavkirkelige delen av kristennorge, noe som også fikk meg til å spørre hvor mye debatt det egentlig er mellom kristne. Det er massevis av engasjement langs aksen konservativ-liberal, men alt for lite debatt mellom konservative ledere. Rart, siden det er en rekke spørsmål som kunne og burde vært diskutert.

Jeg vet ikke årsaken, men har et forslag:

I organisasjonen jeg jobber (Norsk Luthersk Misjonssamband) har det vært en engasjert diskusjon om debatt. Ikke alle likte at vi åpnet hovedorganets spalter for debatt i sin tid, og mange er fortsatt kritisk til at uenighet kommer til syne i intervjuer. Jeg registrerer at dette er holdninger som ikke bare finnes i NLM.

1) Debatt er fremdeles et fyord, noe man forbinder med angrep og motstand.

Jeg har vært på ganske mange kristne arrangementer i min tid. Mange har vært for ledere. Vi treffer hverandre igjen og sier takk for sist. Vi spiser lunsj sammen og kommer på fornavn med hverandre. Og vi føler at vi jobber for en felles sak, vi står sammen.

2) Lavkirkelige ledere er venner.

Så er resten bare ren logikk: Man er grei med sine venner. Litt ubeskyttet kan man spørre om

(Konklusjon:) kompiseri blant lavkirkelige ledere hindrer debatt.

Det finnes selvsagt en del unntak. Men noe forteller meg at det i hvert fall er verdt å vurdere muligheten for at dette stemmer, og prøve å unngå det for sin egen del. For uten debatt stagnerer vi fullstendig. Dessuten er holdningen at debatt er noe negativt, direkte usunn og åpner for maktmisbruk.

Nettgriseri

2008-11-14T12:58:00.007+01:00

Av hensyn til miljøet har jeg gått over til grelle grønne stoff-bærenett fra Kiwi. Dessverre er det enten flaut å gå med sånne nett, eller så er det upraktisk, for ingen andre enn meg gjør det. Etter følgende opplevelse i går, holder jeg en knapp på den siste forklaringen.

Nettene er så lange at de sleper nedi bakken når du går (selv om jeg er 1,86 og har relativt korte armer!). Derfor er de også nesten umulig å ha på sykkelen. Jeg greide det likevel, ved å vikle den øvre delen flere ganger rundt håndtaket.

På slutten av turen slappet jeg litt for mye av. I løpet av brøkdelen av et sekund kom en flik av posen mellom framgaffelen og hjulet, og i det dramatiske øyeblikket som fulgte kilte posen med hele innholdet seg fast. Jeg måtte trille sykkelen på bakhjulet hjem, ta fram Swiss Army-lommekniven og rett og slett operere det klissete innholdet ut. Det var så infiltrert i spiler og bremser at jobben tok et kvarter (inklusiv vask av sykkelen etterpå).

Jeg lurer på om prisen for å redde kloden begynner å bli for høy. Hvis det er sånn det skal være, får heller isen smelte og havnivået stige noen meter. Det er jo tross alt bare framtiden til 154 millioner mennesker i Bangladesh som står på spill...

Rare Jolver

2008-11-08T11:40:00.015+01:00

I går kveld testet jeg ut Rune Belsviks Tjuven på de to yngste guttene (åtte og ti år gamle). For nye lesere kan jeg nevne at Tjuven er høstens mest kontroversielle barnebok, fordi den handler om sex. Hovedpersonen Jolver gjør seg nye erfaringer på området, som i hovedsak går ut på å "gni seg" sammen med klassevenninnen Eline og kameraten Bob. Mange anmeldere har vært skeptiske. Man har blant annet reagert på bokens eksplisitte beskrivelser av seksuelle handlinger ("må barn høre/lese sånt?"), men også på at Eline i boken opptrer som en slags hore. Jeg synes mange av innvendingene er kloke, og at noen av de ukritiske anmelderne virker ureflekterte. Samtidig tror jeg det skal svært mye til for at en barnebok skal være skadelig for barn - hvis den blir lest av en voksen og man tar seg tid til å snakke sammen etterpå. Ikke minst er sex og kropp et ufarlig tema som mange voksne burde snakke mer om sammen med barn enn man gjør.

Vi leste litt under halve boka sammen før leggetid. Guttene fikk med seg de fleste skildringene, og ansatsen til selve handlingen (nemlig at Jolver må skaffe seg penger for å se søsteren til Eline naken). Teorien min på forhånd var at guttene ville synes boken var kjedelig og at de ikke ville kjenne seg igjen i hovedpersonen Jolvers tanker om sex. Jeg var nøye på å ikke legge føringer for hvordan de skulle oppfatte boka.

Mitt inntrykk ble bekreftet: Språket var godt og fengende, men selve historien ble oppfattet som tynn og kjedelig. Forfatteren har kanskje tenkt at de seksuelle skildringene i seg selv skal skape interesse, men det gjorde de ikke. Guttene kjente seg ikke igjen i Jolvers seksuelle følelser. For dem er underlivet først og fremst stedet der bersj og tiss kommer ut. Berøring kan være forbundet med lyst, men andre barns og voksnes nakenhet er i liten grad objektet for den lysten. De opplevde derfor Jolver som en "veldig spesiell fyr". Teorien som en bekjent gav uttrykk for, at barn ville oppleve visse handlinger som normale fordi hovedpersonen gjorde det, var de helt uforstående til. Da jeg spurte dem om de ville fortsette på boka neste kveld, sa de nei. De ville lese ferdig Det er min skyld.

Men boka fikk en uventet positiv effekt: Vi fikk en kjempegod samtale om sex etterpå. Nettopp det faktum at Jolver var så ekstrem, gjorde det lett å snakke om seg selv. Vi fikk en samtale om at seksualiteten forandrer seg når man kommer i puberteten (blant annet at man får en annen type interesse for jenter), og hva det innebærer å ha respekt for seg selv og andre. Sånne tema tror jeg altfor mange foreldre - ikke minst i kristne miljøer - vegrer seg for. Resultatet er at nye generasjoner på den ene siden må kjempe med skam og skyldfølelse for helt naturlige drifter, og på den andre siden får definert sin seksualitet gjennom de mer tilgjengelige kanalene: nettporno, venners groviser og MTVs vrikking og stønning. Det er litt trist.

Litt kritikkverdig

2008-11-06T22:18:00.013+01:00

"Kan du hjelpe meg med denne engelskoppgaven, Pappa?" spurte eldstegutten i dag. Han kom med boken (Crossroads 10A) og leste opp spørsmålet (her oversatt til norsk):

"Homoseksuelle blir noen ganger nektet arbeid på grunn av sin seksuelle orientering. Nevn fem argumenter til støtte for et samfunn der seksuell legning er irrelevant når du søker en stilling, selv i en religiøs institusjon." (s. 127)

Det kan kanskje nevnes at grunnlaget for oppgaven er litt diskutabel: Religiøse institusjoner er ganske nøye med å understreke at seksuell orientering ikke har betydning når noen søker jobb. Det som betyr noe, er etiske standpunkter, slik de kommer til uttrykk i aktiv handling.

Hovedsaken her er imidlertid at elevene (i 15-årsalderen) blir bedt om å innta en bestemt posisjon (tilfeldigvis den politisk korrekte) i et etisk og ideologisk spørsmål, og argumentere for dette ståstedet.

Hva er problemet? At oppgaven ikke er verdinøytral? Neppe. Selv om skolen ikke lenger skal forkynne en bestemt religion, kan den aldri bli verdinøytral, siden også det er et verdistandpunkt. Hvor mye vi enn måtte mislike det, må vi bare akseptere at flertallet i et demokratisk land bestemmer hvilke verdier som skal gjelde i offentlige institusjoner. At det ligger klare føringer i skolebøkene er et resultat av det.

Derimot er det litt mer kritikkverdig at elevene oppfordres til uredelig argumentasjon. De skal ikke drøfte for og imot, de skal ikke vurdere eller forsvare sine egne standpunkter. De skal argumentere for standpunkter de kanskje ikke har. Det kan sikkert forsvares som en artig lek på fest, eller som privat hobby for retorikkstudenter, men det hører ikke hjemme i en skole som skal oppmuntre til redelighet og respekt for ulike syn.

Det finnes tungtveiende prinsipielle argumenter mot det samfunnet som elvene blir bedt om å argumentere for. Et slikt samfunn ville jo i praksis forby meningsbærende organisasjoner å stille krav om lojalitet og oppslutning om sitt ideologiske grunnlag. Hvordan ville det tatt seg ut i et politisk parti, eller en interesseorganisasjon for eksempel innenfor miljøbebvegelsen? Det ville ganske enkelt være et brudd med grunnleggende rettigheter i et demokratisk samfunn. Men en elev som vil argumentere prinsipielt fra dette ståstedet, vil få feil. Oppgaven er nemlig å mene det motsatte. Dette er manipulativt og fordummende.

Jeg er ikke blant dem som liker svulstige og krigerske metaforer i debatter (selv om jeg noen ganger uforvarende kan bruke dem selv). Men de har likevel et poeng, de som mener det foregår en "ideologisk kamp" i samfunnet. Det er ganske mange som ikke fører den kampen med blanke våpen. På begge sider, dessverre.

Hvordan hjalp jeg gutten min med leksene? Jeg hjalp ham med å finne argumenter som er vanlig å bruke. Og så forklarte jeg - sånn helt privat - hva jeg syntes var bra med dem, og hvorfor jeg likevel ikke syntes de var bra nok. Hva han skrev i boka si, tenker jeg får være en sak mellom ham og læreren.