Menneskeliggjøringen av Mikael

– Mikael er verdens peneste unge, mener mamma Lill Anita Hansen. Sammen med mange babyer med såpeskum i håret er den multifunksjonshemmede femåringen påmeldt til konkurransen om å bli Lano-ungen 2010.

Lilleborg er overrasket, ifølge NRK. De hadde kanskje tenkt at de skulle velge og vrake blant bilder av funksjonsfriske idealbabyer. Ifølge ubekreftede rykter – også dem på NRKs nettsider – skal antallet stemmer til Micael på uforklarlig vis ha blitt satt ned fra om lag 60.000 til 17.000.

Saken dirrer av følelser og holdninger som er litt vanskelige å sette ord på. T0 verdener står mot hverandre. På den ene siden reklamens retusjerte glansbilde – det noen vil ha oss til å drømme om. På den andre siden den virkeligheten som møter oss mandag morgen. Lilleborgs ønske om å tjene penger mot kravet fra Micaels mamma om at barnet hennes blir sett og tatt på  alvor.

Hva definerer egentlig det skjønne? Mange av ungene som er lagt ut på Lanos nettsider er langt unna glansbildet. Det er neppe familiene enig i. De står nærmere ungene sine. Det er mye vakkert du bare ser hvis du står nært nok.

I Mikaels tilfelle er avstanden til idealet enda større. På noen måter er barn som ham uønskede: Hvis skadene deres blir oppdaget tidlig nok i svangerskapet ender det ofte med abort. Senere erfarer mange foreldre at samfunnets syn på menneskeverdet til funksjonshemmede har sine grenser. Beløpsgrenser, rett og slett.

I noen samfunn blir slike barn gjemt bort. Det er for ubehagelig å forholde seg til dem, derfor tyr man til dehumanisering. Noen folkegrupper har opplevd dehumaniseringen i ekstrem grad. Jøder og sigøynere var lett å forfølge – de var nemlig først karikert som monstre. Å bare skjule dem man ikke liker er en mildere form for dehumanisering. Men prinsippet er det samme: Det er lettere å avvise noen som bare er “noe”.

For Lill Anita Hansen er Mikael et verdifullt menneske – hun står jo tett på. Ved å melde ham på konkurransen har hun tvunget flere til å komme nær, forholde seg til ham som et menneske. Det har fått mange til å stemme på ham.

Jeg håper han vinner.

Kidnappet av aliens

Jeg møtte ham første gang i fjor høst. Han forsøkte å overbevise meg om at han hadde blitt hentet opp av en ufo. Detaljene i historien hans var fascinerende, men minnet sterkt om enkelte filmer jeg har sett.

– Jaja, tenkte jeg. – Folk opplever så mye rart. Hvorfor ikke sette de ordene på det. Da har han i hvert fall et spennende liv.

Senere så jeg ham ganske ofte i kirken. Han var alltid framme til nattverd.

–  Jaja, tenkte jeg. – Man må da få tro på Jesus selv om man har vært kidnappet av aliens. Jesus sa jo ingen ting om at de var utelukket. På ingen måte.

Utenfor den samme kirken har en tigger fra Romania fast plass hver søndag formiddag. Hun sitter på trappa. Noen ganger er hun inne og får seg noen kaker fra kirkekaffebordet.

Det hender tiggeren må svelge noen foraktende kommentarer fra kirkegjengerne. Jeg har hørt det selv. De er ikke snaue, enkelte av dem, selv om de kommer rett fra nattverdsbordet. Det er ikke bare det som sies, men måten det sies på.

Men i dag hørte jeg et gledesrop fra tiggeren. Hun hadde sett ham på lang avstand – min venn med ufo-opplevelsene. Han strålte av varme og hun strålte av glede. Han tok henne i begge hender. Velsignet henne og ga henne en mynt.

Hun lo, jublet og kysset hendene hans. Og det var tydelig at det ikke var mynten hans hun satte pris på, det var ham. Varmen fra en som var like god som henne.

Jeg begynner å få respekt for folk som har vært kidnappet av aliens.