Kidnappet av aliens

Jeg møtte ham første gang i fjor høst. Han forsøkte å overbevise meg om at han hadde blitt hentet opp av en ufo. Detaljene i historien hans var fascinerende, men minnet sterkt om enkelte filmer jeg har sett.

– Jaja, tenkte jeg. – Folk opplever så mye rart. Hvorfor ikke sette de ordene på det. Da har han i hvert fall et spennende liv.

Senere så jeg ham ganske ofte i kirken. Han var alltid framme til nattverd.

–  Jaja, tenkte jeg. – Man må da få tro på Jesus selv om man har vært kidnappet av aliens. Jesus sa jo ingen ting om at de var utelukket. På ingen måte.

Utenfor den samme kirken har en tigger fra Romania fast plass hver søndag formiddag. Hun sitter på trappa. Noen ganger er hun inne og får seg noen kaker fra kirkekaffebordet.

Det hender tiggeren må svelge noen foraktende kommentarer fra kirkegjengerne. Jeg har hørt det selv. De er ikke snaue, enkelte av dem, selv om de kommer rett fra nattverdsbordet. Det er ikke bare det som sies, men måten det sies på.

Men i dag hørte jeg et gledesrop fra tiggeren. Hun hadde sett ham på lang avstand – min venn med ufo-opplevelsene. Han strålte av varme og hun strålte av glede. Han tok henne i begge hender. Velsignet henne og ga henne en mynt.

Hun lo, jublet og kysset hendene hans. Og det var tydelig at det ikke var mynten hans hun satte pris på, det var ham. Varmen fra en som var like god som henne.

Jeg begynner å få respekt for folk som har vært kidnappet av aliens.