En lusing til

At Martin Schanke kunne bli så hissig at han ga sin meddebattant en lusing, var ikke voldsomt overraskende da det skjedde i 2003. At en av Norges mer interessante samfunnsdebattanter gjør det, var ikke akkurat det vi hadde regnet med. Forfatteren Alsak Nore ble så provosert av journalisten Simen Sætre under en debatt på litteraturhuset at han gjøv løs på ham for åpen scene da mikrofonene var slått av.

Veldig uheldig for Nore, dette her. Slaget på Litteraturhuset vil henge ved ham i mange år framover. Du blir ikke tatt fullt så seriøst når du slår.

Men det var veldig uheldig for Simen Sætre også. Morgenbladet-lesere kjenner ham som en kunnskaprrik og velformulert journalist. Et av avisens beste kort, etter mitt skjønn. Jeg lurer på om han kom enda dårligere fra hendelsen enn Nore. Og da tenker jeg ikke på blåmerket han muligens fikk, men på inntrykket han ga under debatten. Sætre framsto som temmelig arrogant på lydopptaket – ikke bare ovenfor Nore, men ovenfor alle som opplever at sistnevnte er en viktig stemme. Og er det noe vi liker enda dårligere enn unge menn som lar gemyttene løpe avsted med seg, så er det unge, arrogante menn.

Du ser slike menn (og noen ganger kvinner) over alt, i politikken, media og kirkenorge. Jeg synes alltid det er interessant å stille spørsmålet om hva som ligger bak, i dette tilfellet bak både provokasjonen og utslaget av manglende selvkontroll. Ærgjerrighet? Prestasjonsangst? En sterk, men ikke fullt så trygg selvfølelse? 

Alle har denne typen motivasjon i sitt mindre bevisste jeg. Men virkelig godt kommuniserer man først når man i en relativt stor grad har funnet roen og er trygg på seg selv. Det handler om at samtalen og budskapet må være litt viktigere som den som formidler det.

Vegetarmandag

Kjøttforbruket i Vesten er en stor trussel mot både klimaet og mot verdens fattigste. For det første gir kjøttproduksjon store utslipp av klimagasser (hele 18 prosent av det totale utslippet, ifølge etiskforbruk.no). For det andre legger dyreforproduksjon beslag på svære arealer som kunne vært brukt til menneskemat.

Hvis alle skulle spist like mye kjøtt som oss nordmenn, 71 kilo kjøtt i året (!), ville det ikke vært nok mat til alle i verden. For oss har det blitt det et tankekors. Vi har ikke gjort dramatiske endringer i spisevanene, men hver mandag har vi sluttet helt med kjøtt. Da er det vegetardag i Bergstien. Det løser ingen klimaproblemer i seg selv, men skaper holdninger hos barna. På sikt bør vi kanskje til gjøre enda en dag til vegetardag.

I begynnelsen slet vi med å finne gode erstatninger. Nå har vi ikke det problemet lenger. Slik løser vi det:

1) Guttene våre er skikkelige kjøttspisere, og var i utgangspunktet skeptiske til hele vegetarprosjektet. “Vegetarkjøtt” av soyabønner løser dette. En 400-gramspakke med vegetarkjøttdeig er dyrere enn vanlig kjøttdeig, men har også større volum. Derfor er en pakke som oftest nok. Vi lager stroganoff og bolognese, og alle andre gryteretter med den kjøttdeigen. Kjøttstimler av soyakjøtt brukes til lapskaus og indiske retter. Ungene reagerte litt i starten, men ble fort tilvent. Nå glemmer de at soyakjøtt ikke er “ekte” kjøtt.

2) Mange retter fungerer vel så godt uten kjøtt. Det finnes mange bra og mettende vegetaroppskrifter på nettet der proteinrike grønnsaker som linser, kikerter og diverse belgfrukter er hovedingrediens. Hos oss er indisk og pakistansk mat veldig populært (vi har pakistanske venner som er kjempeflinke med mat). Vegetarlapskaus er også godt, og gratinerte grønnsaker med ris eller poteter. Og vegetarpizza er en slager! Noen ganger med bare ost, løk og tomatsaus, men sopp funker veldig godt hvis man vil ha et fyll med konsistens. Ikke like næringsrikt som de andre alternativene, men desto mer populært en gang i blant.

3) Noen ganger gjør vi det veldig enkelt. Etter en mektig søndagsmiddag med koteletter eller fårikål kan det være deilig med bare en tomatsuppe/grønnsakssuppe, eventuelt sammen med pannekaker, og vi får en dag med både enkel og god mat.

Mat er mer enn mat. For oss handler dette om at vi ikke har lov til å være likegyldig. Om at situasjonen krever handling. Vi vet at vegetarmandager i Bergstien ikke gjør noen stor forskjell for jordkloden. Men for oss betyr det noe å ha lagt livet om i en litt mer klimavennlig retning.

Tyskerjentene

Jeg tror på menneskets ansvar for å velge det rette. Og på muligheten for å gjøre det. Derfor tror jeg også at det i én forstand finnes gode og dårlige mennesker. Likevel reagerer jeg når noen blir for ivrige etter å dømme og frikjenne.

I dag kom jeg over noen sterke meninger om de såkalte tyskerjentene i Aftenposten. Lege og forfatter May B. Lund kritiserer forsøkene på å gi dem oppreisning. Hun sier at ingen av kvinnene i Helle Aarnes’ bok Tyskerjentene viser anger eller avstandtagen. Lund fokuserer på at disse jentene faktisk valgte nazismens side. “Alle  untatt ofrene hadde et valg. Alle andre måtte velge side. Og det fantes bare to. (…) Å undra seg kunnskap fritar ikke for ansvar. 17-18-åringer måtte velge. Og alle visste noe”, skriver hun.

Lund har rett når hun snakker om plikten til å velge. Samtidig tar hun forferdelig feil når hun fordømmer en bestemt gruppering. Hvilke nordmenn valgte egentlig rett under krigen? Var ikke de som skamklipte og stigmatiserte tyskerjentene de samme som indirekte hjalp tyskerne med å frakte norske jøder til fangeskipet Donau? May B. Lund har gode forutsetninger for å kjenne til også andre sider av norsk krigshistorie. Hun har studert holocaust, og har antakelig også besøkt HL-senteret på Villa Grande på Bygdøy. Der formidles ganske grelle fakta om utbredte antisemittiske tendenser i det norske folk. Slike holdninger gjorde det mulig for tyskerne å ta livet av halvparten av alle jøder i Norge. Norske jøder. Våre egne landsmenn.

Den norske behandlingen av tyskerjentene var verst i Europa. Var det antisemittiske grumset og fordømmelsen av tyskerjentene to sider av samme sak?

Hvem kan frikjennes for å ha valgt feil? Eller for å ha latt være å velge? Det er gradsforskjeller og nyanser. Men hvis May B. Lund mener at det var moralsk ansvarsfølelse som fikk norske jenter flest til å holde seg unna unge tyske menn under krigen, har hun et særdeles overflatisk syn på den moralske beskaffenheten til det norske folk. Og til mennesket generelt.

Når noen feller dommer over andre, kan man alltid spørre seg hva de selv ville gjort i samme situasjon.  Eller hva de gjør i andre valgsituasjoner. Den som dømmer andre, fordømmer alltid seg selv.

64 prosents oppslutning …

Kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen forsvarer seg med nebb og klør mot dem som mener 12 prosents deltakelse i menighetsrådsvalget var for dårlig. Han er fornøyd med å ha tredoblet velgeroppslutningen. Trond Giske er derimot ikke fornøyd,  men det sier seg selv i og med at demokratiseringen ikke ser ut til å ha gitt resultater i form av økt liberalisering.

Jeg kikket litt på tallene, og kom til at deltakelsen var fabelaktig! Se bare her:

Det var cirka 3,2 millioner stemmeberettigede ved valget. Av disse stemte cirka 12 prosent i menighetsrådsvalget.

Hvis vi tar bort de 25 prosentene som ikke dukket opp i stemmelokalet overhodet, sitter vi igjen med en deltakelse på 16 prosent.

Dessuten er det tvilsomt om vi kan forvente engasjement fra de cirka 16 prosentene av kirkens medlemmer som er uten gudstro. Fjerner vi dem i tillegg, sitter vi igjen med en deltakelse på 19 prosent.

Det er vel forsåvidt også et spørsmål om vi bør regne med de av kirkens medlemmer som ikke tror på et liv etter døden. Fjerner vi dem, sitter vi igjen med en deltakelse på oppunder 31 prosent.

Slik kan vi fortsette å leke med tall fra Stiftelsen Kirkeforskning. Kan vi for eksempel regne med engasjement fra dem i kirken som ikke ber ukentlig? Hvis ikke kan vi kun forvente deltakelse fra 25 prosent av de stemmeberettigede, noe som gir en fabelaktig oppslutning på 64 prosent. Vi nærmer oss faktisk stortingsvalget…

Det siste avsnittet var mest en spøk. Men det er en selvsagt sammenheng mellom lav oppslutning i kirkevalget og den tilsvarende lave oppslutningen om kristne trosforestillinger i det norske folk. Den kommer ikke Trond Giske forbi.