Slåsskamp på avansert nivå

Når man slåss mot feieren, blir man svart. Når to feiere slåss mot hverandre er kanskje ikke det noe problem, da gjelder det bare å holde seg unna selv.

Nina Karin Monsen er en sånn feier. Ikke for det, hun har sagt mye tankevekkende. Men jamen har hun slengt dritt også, blant annet da hun anklaget Kronprins Haakon Magnus og prinsesse Märtha Louise for å ha valgt ektefeller på laveste hylle.

Tre av de fire som ble gjenstand for denne fornærmelsen holdt seg for gode til å kommentere den offentlig. Den fjerde kaller seg selv “opprørsk til det infantile” noe han ikke har noen problemer med å bevise. Når han sleiver tilbake mot Monsen er han under førskolenivå: Han angrer på at han ikke kjørte henne ned – “for da ville hun vært steindød”. Det ville ikke vært ham imot.

Så er det noen av oss som tenker at infantile utfall tar man for det det er. Men ikke Monsen. Hun tar ham på ramme alvor. – I den rollen han har har han en plikt til å ikke hisse opp til bildrap, sier hun. Riktignok føler hun seg ikke truet, men det er fordi hun bor i Bergen. – Men han virker veldig ubalansert, så egentlig burde man ikke si noe om ham i det hele tatt, avslutter hun.

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg ville reagert i Behns og Monsens sted. Men jeg har veldig sans for den tanken at det ligger storhet i å heve seg over bunnivået. Nå regnes den holdningen kanskje for å være litt arrogant, men jeg tror ærlig talt ikke Jesus ville vært helt Jesus om han hadde kjeftet tilbake da han møtte usakligheter i rettsalen.

KrF under sperregrensen?

Før valget irriterte Vetle Lid Larsen seg i A-magasinet over at han selv og vennene hans endte opp med Kristelig folkeparti i partitestene. Han lurte på om testen var fikset. Akkurat det mente han selvfølgelig ikke, men artikkelen er et godt utgangspunkt for en refleksjon om spriket mellom programmet og profilen til Kristelig folkeparti.

Vi snakker om et partiprogram som apellerer til store deler av landets befolkning. Et program som kombinerer det beste fra begge fløyer i politikken. Et program som tar på alvor venstresidens syn for soldiaritet og kollektiv forpliktelse, men også høyresidens respekt for enkeltmenneskets frihet og ansvar. Et program som tar utgangspunkt i et verdigrunnlag store deler av befolkningen ønsker, men som også er raust og inkluderende i forhold til vårt kulturelle mangfold. Programmet til KrF er programmet til et folkeparti.

Profilen, derimot.

Den interne debatten handler om perifere ting som angår et fåtall av befolkningen. Det skal ikke mer til enn at Knut Arild Hareide ber om en viss høflighet og anstendighet overfor medmennesker, før fløyer i partiet skriker opp. “Grunnfjellet” i partiet krever et overordnet fokus på prinsipper som vel er viktige, men som handler mer om protest enn om politikk. Og bekjennelsesplikten stiller høyere krav til medlemmer med verv enn de fleste kristne menigheter gjør ved nattverdsbordet.

Kjell Magne Bondevik løftet partiet til 13,7 prosent i 1997 og 12,4 i 2001. Det var ikke fordi han kompromisset med partiets grunnlag.

Nå nærmer det seg sperregrensen. Det er heller ikke fordi man kompromisser med partiets grunnlag. Men fordi man sliter med å forstå hvordan de viktige sakene i programmet skal formidles for andre enn de mest aktive kirke- og bedehusgjengerne.

KrF fikk 5,5 prosent i år. Kristent Samlingsparti fikk to promille – en sterk økning fra forrige stortingsvalg. Disse stemmene kan meget gjerne deles litt mer likt, mener antakelig Jan Aage Torp, som maner til samarbeid på Facebook. Han kan lett få rett.

KrF har i realiteten valget mellom å sloss med Torp om stemmene til “grunnfjellet”, eller ta signalene til Inger Lise Hansen i Dagbladet og Vårt Land på alvor. Da vil kanskje Torp få flere hundre stemmer til. Men for KrF kan det stå om å være en kuriositet eller et parti med reell innflytelse.

Ingen grunn til panikk

Karsten Ødegård i Ås Filmklubb har vist Knerten-filmen for 200 unger. Hvordan ungene likte den, har han ikke sagt noe om, men for ham ble det litt for mye sex. – Filmen er slitsom, masete og oversexfiksert. En fornærmelse mot Anne-Cath. Vestlys åndsverk, sier han til NRK.

Jeg så filmen for en god stund siden – og anbefaler den for de åtte-ti tusen leserne av julenummeret til barnebladet Superblink. Ikke fordi den er perfekt, men fordi jeg tror mange unger vil like den, fordi den formidler gode verdier, og fordi jeg ikke synes det er grunn til panikk om moren og faren til Lillebror tuller litt med undertøyet faren selger.

Jeg vet ikke om Karsten Ødegård har unger selv. Jeg har fire. Som barnebladredaktør har jeg dessuten mottatt flere tusen tusen spørsmål fra leserne – mange av dem om seksualitet. Min erfaring med unger i målgruppen for Knerten, er at de ikke er like raske til å tenke erotikk når de ser en underbukse som Karsten Ødegård. Jovisst har barn seksualitet, men definisjonene er langt mer uklare enn i de voksnes verden. De opplever ikke underbukse på hodet som en sexlek. De oppfatter det som en lek med det plagget de må ta av for å gå på do. Litt sånn “ææææsj!”, men ganske morsomt.

– Kasting av dukker med struttende overdeler i fanget på barn? Flørting og seksualisering fjennom hele filmen? Beklager, Ødegård. Jeg tror ikke det. Ikke mer sex her enn i et vanlig barns hverdag.

Akkurat det er et viktig poeng: Også seksualitet preger hverdagen. Alle småsøsken er øyevitner til storesøsknenes seksuelle oppvåkning, på godt og vondt. De fleste (i hvert fall de heldige) opplever at foreldrene flørter. Det skulle bare mangle at en film om et barns hverdag styrte unna slike ting. Troverdige skildringer av barns liv er helt i Anne-Cath. Vestlys ånd.

Voksne gjør en tabbe når de bruker sine egne referanser som definisjonsramme for barnas seksualitet.

Om samme tema: Rare Jolver

Krenkelsesargumentet

Anne Holt har reagert kraftig på Nina Karin Monsens uttalelser om at barn av homofile foreldre har et handikap. Det går an å forstå hvis man ser på formuleringen isolert. Modifiserende presiseringer i ettertid retter bare delvis opp inntrykket som begrepet “handikappet” etterlater seg. Dessuten støtter jeg Holt fullt ut når hun ber useriøse bloggere og debattanter på nettet om å skjerpe seg.

Men Holt kunne valgt å imøtegå meningsmotstandere med motargumenter. Hun kunne for eksempel hevdet at at disse barnas behov for farskjærlighet kan bli dekket på andre måter. Eller at svært mange barn ikke opplever far som en positiv faktor i livet – kan man kalle alle disse for handikappet? (Og de handikappede kunne spurt: Hva er så stigmatiserende ved å være handikappet?)

Istedet bruker hun krenkelsesargumentet: Dine synspunkter krenker oss, derfor er de ikke legitime. Nå ber hun om at temaet barn holdes utenfor debatten om homofile ekteskap.

Krenkelsesargumentet er ganske vanlig i denne debatten. Da Espen Ottosens bok Mine homofile venner kom ut, ble den samme argumentasjonen straks tatt i bruk – av begge sider. Synspunktene til Ottosens intervjuobjekter var krenkende og farlige, og jamen måtte ikke homobevegelsen også passe seg, for deres uttalelser kunne være det samme for homofile som ikke ønsket å leve ut sin legning.

Jeg prøver å lære mine unger at de vil møte mange mennesker gjennom livet som er dypt uenige med både deres livssyn og livsstil. Det er utfordrende, men ikke krenkende. Dessuten er det lærerikt, og en forutsetning for demokratiet. Tema som unndras debatt svekker et av de største privilegier vi har i den vestlige verden: Tankens og talens frihet.

Kristenrasisme

KrF-førstekandidat i Buskerud, Eva Høili, har drevet valgkamp i Buskerud. Nå reagerer hun sterkt på holdningene hun møtte hos deler av kristenfolket. Hun forteller at mange av hennes egne velgere uttrykte sterke, rasistiske meninger om at innvandrere er «late og lager unger for å få kontantstøtte» og at «muslimene bare vil overta landet vårt».

Jeg antar at mange kristne kan bekrefte opplevelsen hennes. Det er utvilsomt diskriminerende holdninger mot innvandrere blant kristne – særlig mot muslimer. Det verserer konspirasjonsteorier inne i de kristne møtelokalene om muslimske strategier for å ta over verden som går Sions vises protokoller en høy gang. Ofte henger dette sammen med en forkynnelse om Israel som ignorerer både menneskerettigheter og demokratiske prinsipper. 

Hva er problemet? Kanskje først og fremst en manglende forståelse for hva alminnelig høflighet innebærer. Man tillater seg andre grenser overfor det man opplever som ideologiske fiender, enn overfor “likemenn”.

Dessuten må vi spørre om kristen forkynnelse er klar nok. Noen forkynnere nører utvilsomt opp under slike holdninger, og en del forbigår dem i taushet. Man gir generelle oppfordringer til å være vennlig mot alle, også “våre nye landsmenn”, først og fremst for å vinne dem for kristendommen. Men det er for diffust til at noen føler seg truffet. Forkynnelse om kristen etikk handler sjelden om grunnleggende respekt for medmennesker, inkludert deres tro, kultur og livsførsel. Like sjelden kan man høre noen utøve treffende selvkritikk på vegne av egen kultur eller trosutøvelse.

Jesu forkynnelse inneholdt en oppsiktsvekkende myndig kritikk av religiøs og etnisk selvgodhet i kulturen han var en del av. Jeg har stor respekt for at Eva Høili våget å utfordre egne velgere på det samme temaet (og hadde hatt enda større respekt hvis hun gjorde det før valget). Men det er litt flaut at det var en politiker som satte fokus på det – og ikke en av dem som skal formidle Jesu egen undervisning.

Kirkekrig neste gang?

I dag gjorde jeg min borgerplikt. Først stortingsvalget, så kirkevalget. Sistnevnte var en suksess, ifølge valgpersonalet – cirka hundre hadde stemt i dag. Kanskje så mange som ti prosent av de stemmeberettigede i Mjøndalen menighet vil ha stemt på kandidatene til menighets- og bispedømmeråd når lokalene stenger i morgen. Det vil være langt flere enn normalt.

Jeg fikk en mail for noen dager siden, med henvisning til en liste over teologisk konservative kandidater til bispedømmerådene. Noen uker tidligere fikk jeg forresten en telefon også, med beskjed om at jeg burde jobbe for at denne listen ble brukt. Det må jeg medgi at jeg ikke gjorde, selv om jeg har stor sans for prinsippet at folk skal få vite hva kandidatene står for. Derimot har de konservative organisasjonene, deriblant min egen arbeidsgiver, oppfordret sine medlemmer til å mobilisere i dette valget.

Det kan godt hende kirkemøtet får konservativt flertall de første årene som en følge av denne kampanjen. Men så er jeg spent på hva som skjer. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg at de homofiles organisasjoner vil unnlate å mobilisere kraftig til neste kirkevalg, sammen med andre grupperinger som deler deres syn. Neste kirkevalg vil antakelig i langt større grad enn årets bli et valg der viktige spørsmål blir avgjort av stemmene til folk flest, ansporet av sterke avisoppslag om strenge mørke prestemenn som prøver å hindre kjærlighetens frie utfoldelse.

Da kan kirkekrigen være i gang på en måte vi ikke har sett til nå. Mobiliseringskampanjene fra konservativt hold kan bli puslete i møte med massive framstøt fra motsatt hold.

Det eneste de konservative kan håpe på, er at fremtidige kirkevalg drukner fullstendig i den politiske valgkampen, slik dette valget gjorde. Kombinasjonen kirkevalg/stortingsvalg var kanskje ikke Giskes glupeste trekk likevel.