Sin egen lille boble

Den politiske påvirkningsaksjonen “Kristenfolket” har fått uendelig mye mer oppmerksomhet enn de fortjener. Mens de i virkeligheten består av marginale, til dels ekstreme representanter for det kristne Norge, gir det verbale innholdet i navnet inntrykk av at de samler kristne generelt. Det er lenge siden et “kristent” initiativ har provosert så mange kristne.

Aksjonsgruppen selv anser muligens navnevalget som noe av det mest geniale de har gjort hittil. På grunn av det, har oppmerksomheten rundt initiativet – og om sakene de kjemper for – vært større enn de kunne drømme om. Samtidig er ikke all oppmerksomhet god. Folk kan ikke ha unngått å få med seg at de fleste kristne synes å ta avstand fra både navnet og enkelte av sakene. Dermed er det lettere for motstanderne å marginalisere initiativet og plassere det i båsen for ekstremiteter.

Jeg skjønner at kristne reagerer, men vil minne om at det er lange tradisjoner i kirkenorge for at grupperinger og fraksjoner bruker pretensiøse betegnelser på seg selv. Jeg er vokst opp i Den kristelige menighet, og er nå innmeldt i Den norske kirke. I sistnevnte organisasjon erkjenner man heldigvis at navnet er misvisende. Videre kjenner jeg lavkirkeligheten godt nok til å kunne bevitne at jo lenger ut på den konservative fløyen man kommer, jo snevrere blir rammene for “den sanne kirken”. Kan hende er det ekstremt, men det er ikke uvanlig.

Personlig vil jeg heller tipse om hvor dårlig navnet kommuniserer. Selv om en del kristenledere ga uttrykk overfor Vårt Land for at de anså seg selv som en del av kristenfolket, er det tretti år siden den typen betegnelser var vanlige. Ikke mange kristne under femti går rundt og opplever seg som en del av et “folk”. Nå gir navnet asossiasjoner til en liten sekt som reiser rundt i campingvogner og holder rare møter. Derfor forteller det kanskje også om aksjonsledere som ikke har klart å følge med i tiden men istedet lever i sin egen lille boble?

Kunne noen fortalt dem det?

Det verste er kvinnesynet

– Det verste er kvinnesynet, sa en venn av meg for et par dager siden. Hun siktet til bestemte grupper i samfunnet uten lang opprinnelse i Norge. Jeg var helt enig, men benyttet anledningen til å fortelle om holdningene jeg opplevde i militæret. Soldatene på brakka snakket pent om kjæresten og kvinner i familien. Men for skremmende mange var kvinner for øvrig kjøttstykker som  kunne brukes.

Hvor mye de la i det, kan nok diskuteres. Likevel var det tydeligvis mange som slet med respekten for kvinner.

I dag forteller VG og Dagbladet om politikvinnen som ble sextrakkasert av sin overordnede. Hvor dypt kvinneforakten stikker hos mange, ble tydelig etterpå. Selv om episoden fikk de helt naturlige konsekvensene for lederen, var det offeret som fikk svi mest. Hun ble frosset ut av arbeidsmiljøet.

Det er ikke bare nye landsmenn som har en jobb å gjøre med holdningene til kvinner. Skremmende nok synes de å være ganske jevnt fordelt i de fleste grupperinger og sosiale lag.

Seierherrens maktdemonstrasjon

Det er seierherrens privilegium å vise nåde. Derfor er fengselsdommen mot Burmas frihetskjemper Aung San Suu Kyi og juntaens omgjøring til 18-måneders fortsatt husarrest – med mulighet for å ombestemme seg, en dobbelt provokasjon og matktdemonstrasjon.

Alle som har vært utsatt for urettferdighet fra mennesker med makt, kan forstå den følelsen av maktesløst raseri som Suu Kyi og hennes støttespillere må ha. Thailand-ambassadør Merete Fjeld Brattested var tilstede under domsavsigelsen, og karakteriserte forestillingen som absurd. Også vestlige ledere, deriblant Støre, fordømmer dommen.

Aung San Suu Kyi har en viktig faktor på sin side: tiden. Alle maktregimer faller, før eller senere. Da blir historien redefinert og de som tiltvang seg respekt blir sittende igjen med skammen. Kanskje får hun ikke oppleve det personlig, men det er ikke nødvendigvis det viktigste for en som kjemper for rettferdighet. Å stå i kampen har verdi i seg selv.

Dessuten har denne typen kamp for rettferdighet alltid en utvidet betydning: inspirasjonen. Mahatma Gandhi var et stort forbilde for Aung San Suu Kyi. Hun har igjen blitt forbilde for mennesker over hele verden. Som igjen kan bli forbilder hvis de lar seg prege av de samme verdiene.

Noen ganger vinner kjærligheten

250 fanger er skadet, og fengselet ramponert, etter uroligheter blant innsatte i Chino, California. Bakgrunnen for opprøret ble oppgitt å være “rasespenninger mellom afroamerikanere og latinamerikanere”. Tidligere har man forsøkt å segregere fanger etter etnisitet, men det er nå erklært grunnlovsstridig.

I Norge kan du lokke med åpne soningsforhold og tidlig løslatelse for å motivere sinte kriminelle til å være snille med hverandre. Der borte er den typen virkemidler ganske begrenset. USA er det landet i verden med størst andel av befolkningen i fengsel – de slipper jo ikke ut igjen. Hva gjør du da? Arrangerer seminar om toleranse og likeverd og håper at den gode lunsjen skal skape positiv stemning?

Da jeg leste saken kom jeg på en artikkel jeg skrev i magasinet Yapa for fire år siden om Sierra-fengelet i Jamestown, California. Den handlet om hundrevis av fanger som nå hadde begynt å ta av seg skoene når de var sammen. Skoene er eneste våpen man kan ha i slike fengsler – de kan man nemlig sparke med. Dermed er du ganske naken uten sko.

Hva hadde skjedd? Jo, noen hadde tatt initiativ til et Celebrate Recovery-program i fengslet. Det er et kristent opplegg som tar spesielt hensyn til den bakgrunnen kriminelle og rusmisbrukere bærer med seg. Opplegget er startet av John Baker, visstnok USAs svar på Ludvig Karlsen. Dette kurset hadde fengslet de innsatte og skapt et mye mer tolerant miljø blant fangene. De hadde blant annet startet det første multietniske fotballaget i amerikansk fengselshistorie.

Jeg tror ikke på lettvinte løsninger, og er skeptisk til solskinnshistorier. Men det gjør alltid inntrykk å høre om tilfeller der kjærligheten på uforståelig vis vinner over hatet.

Er misjon samfunnsnyttig?

– Ka går det til? spurte folk da jeg solgte lodd på dørene i barndommen. Da var det viktig å kunne fortelle at inntektene gikk til en “god sak”. Når vinnersjansene er små, er loddkjøp først og fremst en almisse. Man gir selvfølgelig ikke almisser til hva som helst. Derfor har Lotteritilsynet en viktig oppgave.

Nå har tilsynet ifølge Vårt Land avslått Frikirkens søknad om å få arrangere misjonslotteri. Begrunnelsen er at misjon verken er samfunnsnyttig eller humanitært.

KrFs Dagrun Eriksen kaller avslaget historieløst. Men dersom Lotteritilsynet kategorisk avviser lotteri til misjon, viser dette snarere et behov for kunnskap om hva misjon innebærer i dag. Samtidig vet vi ikke om Frikirken har prøvd å dokumentere at misjonsarbeid faktisk er samfunnsnyttig. Det faktum at tilsynet har bedt om dokumentasjon, gjør dette til et åpent spørsmål. Av og til synes jeg kristne organisasjoner er litt raskt ute med å tolke motvilje til kristendom inn i ulike sammenhenger.

Det burde uansett være en enkel jobb for Frikirken å dokumentere den samfunnsnyttige betydningen av misjonsarbeidet. Man kan for eksempel henvise til Norad som er helt klar på at det er umulig å drive langsiktig samfunnsbyggende arbeid uten lokal forankring. Og mange steder er den eneste livskraftige lokale organisasjonen religiøs, nemlig kirken eller moskéen. Det er i stor grad slike institusjoner som eier sykehus og skoler, driver ungdomstilbud og gir folkeopplysning.

Misjonsarbeidet til norske kirker og misjonsorganisasjoner handler om å styrke kirken som institusjon. Man hjelper den å  utbre seg, man bidrar med sunne teologiske impulser som tar menneskers verdi og rettigheter på  alvor, og man hjelper den å organisere virksomheten på en måte som gjør at menighetene makter å fylle sine mangfoldige funksjoner i lokalsamfunnet. Jeg tror ikke noen som har sett dette i praksis vil være uenig i at det er særdeles samfunnsnyttig.

Hvis Lotteritilsynet mangler kunnskap om dette, trenger de et kurs om samfunnsbygging i andre deler av verden. Det burde forresten vært unødvendig å si. Norske kirker og misjonsorganisasjoner er ikke akkurat nykomlinger på lotterimarkedet.

Hvorfor ikke redde kylling?

– Vi skal kanskje vaske en grågås i dag, sier Karen Tvedt fra SWAN, til Dagbladet i dag.  Gåsa har forresten fått kallenavnet Gullgåsa, og har vært “innlagt” til rehabilitering i mer enn 48 timer. Dersom blodverdien ser bra ut i dag, er den klar til å vaskes.

Det handler selvsagt om opprydningen etter oljesølet i farvannet rundt Langesund. Om fuglevaskingen handler om  naturvern, er en helt annen sak. I Aftenposten i går satte lederen i Norsk ornitologisk forening, Alv Ottar Folkestad, mer eller mindre bevisst ord på hva deler av dette engasjementet handler om. Han kritiserer det han kaller “machokultur” hos dem som vil avlive fuglen og sier at forskerne kun er opptatt av bestandsstatistikk. – Folk flest møter natur som individer, ikke som bestander, sier han.

Vasking av fugler handler altså mer om følelsene til mennesker enn om bestandsstatistikk. Sånn sett kunne engasjementet like gjerne vært rettet mot kyllingene vi spiser til daglig. Og det er like lite rasjonelt at man ikke engasjerer seg for de samme sjøfuglene når jakta på dem starter om vel en måned.

Jeg er enig i at Kurt Oddekalv står for en macho-linje når han anbefaler at fuglen fluksens sendes til de evige jaktmarker. Det er macho å avlive en ødelagt fugl hvis vi kommer over den på skogsturen også. Men noen ganger får empati og etisk bevissthet fram barskheten i oss. Det gjelder selv om minstemann i familien helst vil ta den halvdøde fuglen med seg hjem til rommet i en eske.

Myndighetenes oppgave er å tenke prinsipielt og gjøre overordnede prioriteringer. I dette tilfellet handler det om nær en million skattekroner kunne vært brukt på viktigere vernetiltak. Istedet legger man en fin sak i hendene på Frp – som garantert kommer til å latterliggjøre sløsing av penger på meningsløse symbolsaker, og dermed samle ytterligere støtte til sin ytterst diskutable miljøpolitikk.

Den religionen …

Kristen aktivist dreper abortlege i Kansas, USA. Muslimske fanatikere brenner et barn, fire kvinner og en mann til døde i Punjab, Pakistan. En svartkledd (muligens religiøs) fantatiker skyter vilt rundt seg i en homseklubb i Tel Aviv.

– Det er ekstremistiske handlinger som dette, som gjør religion så vanskelig å forstå, twitrer den relativt anerkjente bloggeren Knut Johannessen, alias Vox Populi, med henvisning til brenningen i Pakistan. Jeg har bare litt forståelse for sukket. For hvilke konklusjoner skal man da trekke av at så godt som alle kristne tar avstand fra drap på abortleger? Eller at Pakistan er rystet over fanatikernes handlinger? Eller at “hele” Israel, inkludert statsministeren, sørger over og fordømmer terroren i homseklubben? Det må jo bli at slike reaksjoner jamen gjør religionen sympatisk og lett å forstå.

Og hvorfor skulle ikke jeg si: “Det er Stalins 20 millioner ofre som gjør ateismen så vanskelig å forstå.” Eller: “Mangel på religion er årsaken til alt ondt i verden. Se bare på Pol Pots to millioner drepte landsmenn!” Antakelig er det mange som har brukt disse faktaene som argument mot ateismen og kommunismen.

Årsaken til menneskets råskap ligger nok dypere enn i ideologier og trosbekjennelser. Derimot er det tankevekkende at ideologi og moralske bud i seg selv ikke er nok til å styre mennesket. Og ikke mindre interessant at Bibelen faktisk påpeker akkurat det.

Klart de feiger ut

Det er oppskrytt å være frihetskjemper. For hver av dem som blir kjent, er det millioner som råtner i fengsel eller blir henrettet uten at verden får høre om dem. Hvor mange av de cirka 20 millioner oposisjonelle som satt i fengsel for sin motstand mot nazi-regimet vet vi navnet på? Halvparten av dem døde. Eller hvem av de 30 millioner politiske fangene i tidligere Sovjetunionen fikk vi noen gang høre om? Noen få, og de har vi glemt.

Noen opplevde at regimet de kjempet mot falt. Bare unntaksvis på grunn av deres innsats, men likevel. Ufattelig mange opplevde det aldri. Utallige ofret livet for en tapt sak.

Det er forståelig at aktivister kan feige ut. Noen av de oposisjonelle i Iran har gjort det. VG og Dagbladet melder om fanger som legger seg langflate. En av dem, tidligere visepresident Mohammad Ali Abtahi, var kledd i fangedrakt og hadde tatt av 18 kilo ut da han møtte i retten. Nå siterte han regimets versjon av det som skjedde.

Klart jeg forstår det. Frihetskjempere har ikke fremtiden med seg. Den aller heldigste promillen får jobb som toalettevasker etter at de har klart å flykte til et annet land. Hva er det som betyr noe, når det kommer til stykket? Er ikke meningen med livet egentlig å ha det godt sammen med kona og barna? Hvorfor betale dyrt uten å vinne noe?

Utallige gjør det likevel. De ofrer alt uten noen annen grunn enn at de tror det er rett og sant. Jeg vet ikke hvordan biologene forklarer det. Jeg finner ikke noe annet svar enn at mennesket bærer Skaperens fingeravtrykk.

Mer om Iran: 
Neda og løgnene 
Over for denne gang

Å reise seg igjen

Motgang gjør sterk, melder A-magasinet. Beviset er Monica Kristensen Solås, som vokste på å ikke nå Sydpolen, og enda mer på å bli vraket som generalsekretær i Redningsselskapet. Nå skriver hun visst ganske gode romaner. Et annet er Idar Vollvik, som i det minste har bestemt seg for å ikke gi opp etter at han rotet bort et par milliarder på børsen.

Jeg vet ikke. A-magasinet hadde ett bevis til, og det får jeg lyst til å ta av hatten for: Toppskårer Tommy Nilsen i Lyn fikk karrieren ødelagt da han vred kneet, men ble forelsket i en jente fra Brasil. Nå følger han opp guttene på slum-fotballaget Karanba, både i idrett, skole og familieliv.

Du knekker sammen av motgang, forteller Vårt Land i dag (ingen av sakene er på nettet). Riktignok bruker man ikke de ordene, men det var en av følelsene jeg fikk da jeg leste om Rune Edvard Nilsen etter at jeg hadde gjort meg ferdig med A-magasinet. Rune Edvard var selvstendig næringsdrivende. 17. mai 1999 stod han på Karl Johan og ventet på kona og de to barna som skulle ta bussen fra Grorud. De kom aldri fram. En fyllekjører hadde meid dem ned i et gangfelt.  Rune kom seg aldri bort fra Karl Johan. Han knakk sammen og er en av gutta på Plata fortsatt.

Det er ikke alles privilegium å reise seg. “Mennesket vokser i livets strid, heter det velberget blant dem som har striden bak seg. Je veit itte om je er enig. Sjøl syns je heller at je har minka. Snart er je så liten at je kan se opp på himmelen gjennom lissehøla i skoa mine”, sier Hans Børli.

Jeg får lyst til å reise meg i respekt for Rune Edvard. Og for troen han har beholdt. Og så får jeg lyst til å bli sittende når jeg møter vellykkede mennesker som tror de har vært sin egen lykkes smed.

Men aller mest vil jeg bøye hodet ved tanken på at jeg selv ofte unnviker blikket til Rune Edvard og de andre på Plata som fremdeles er i knestående.