Tungt for Frp i UL-debatt

I natt kom jeg hjem fra UL – NLMs årlige ungdomsarrangement. Var der for å lede den politiske debatten sammen med Øystein Sunde Pedersen, leder for NLM Ung.

Dette var første året med politisk tilstedeværelse på UL. Jeg tror det forteller om en endring i virkelighetsoppfatningen til bedehusbevegelsen. Tidligere var man opptatt av å beskytte mot ideologisk påvirkning som man ikke kunne stå inne for. Nå ser man at forsøk på å styre informasjon og påvirkning i beste fall oppfattes som usympatisk og belærende, i verste fall som totalitært.

Ikke desto mindre var Øystein og jeg klare på hvilke temaer som var viktige for oss personlig. Hovedtemaene var klima og fattigdomsbekjempelse globalt, toleranse og mobbing, og livsvern og menneskeverd. Debattantene var Audun Lysbakken (SV), Hadia Tajik (Ap), Kjell Ingolf Ropstad (KrF, innbytter for Knut Arild Hareide som prioriterte TV2 ), Torbjørn Røe Isaksen (H) og Solveig Horne (Frp, innbytter for Kjetil Solsvik-Olsen, som trakk seg av ukjente årsaker).

Vi ville at alle skulle få si sitt, og passet på at partiene kom omtrent like mye til orde. Likevel utmerket Høyres Isaksen seg med ideologisk gjennomreflekterte standpunkter. Overraskende at en politiker som snakket såpass “vanskelig” fikk så mye applaus. Ropstad var på hjemmebane. Han har bakgrunn fra en NLM-skole, i likhet med svært mange av tilhørerne, og snakket deres språk. Så mange heiarop fikk han fra salen, at han tillot seg å holde en sluttappell med sterkt religiøse overtoner. Ropstad er flink, men her gikk han ut av politikerrollen, etter mitt skjønn. Hvis Krf vil bli større, må de slutte å oppføre seg som noe annet enn et politisk parti.

Arbeiderpartiet og SV burde fått mer applaus, argumentasjonen og sakene tatt i betraktning. Når de ikke fikk det, er nok årsaken at det fremdeles ikke er god tone å sympatisere med venstresiden. Jeg tror dette er holdninger som vil forsvinne mer og mer. Trenden er på vei bort fra båstenkning. Dessuten har den nye abortdebatten (se tidligere innlegg) preget venstresiden også. Jeg synes jeg – i hvert fall i retorikken – ser en større respekt for det ufødte livet nå enn tidligere, særlig hos yngre politikere. Lysbakken var for eksempel både ærlig og ydmyk da han snakket om SVs rolle i Mehmet-saken.

Fremskrittspartiet hadde den tyngste jobben. Temaene som var valgt ut, var i utgangspunktet dårlige saker for partiet. Til tross for at Horne en veldig sympatisk og folkelig politiker, tror jeg ikke det satt mange Frp-sympatisører igjen i salen da debatten var over.

(Les også hva Torbjørn Røe Isaksen skriver om debatten)

En mening med det?

Lørdag kveld mistet Yusuf sin kone og fem døtre i en tragisk brann i Stockholm. Like etter ulykken ble han intervjuet av svensk presse. Han hadde naturlig nok problemer med å fatte hva som hadde skjedd, men ga uttrykk for at han fant styrke i troen.

- Jeg har innsett at det ikke er mer jeg kan gjøre nå. Det er min tro som gjør at jeg orker. Gud ga meg min familie, og nå har han tatt den bort, sier han.

Det som skjedde med Yusuf er ekstremt, men ikke uvanlig. Under krig og katastrofer har mennesker blitt påført ufattelig smerte. Mange har grepet tak i det eneste som kunne gi en slags trøst: “Det er en mening med det.”

I kristen pastoralteologi er man blitt mer forsiktig med å hevde at Gud står bak, eller at han har en mening med alt. Det reiser nemlig problemstillinger som ikke går opp: Hvordan kan en god Gud stå bak det som er vondt – særlig når Bibelen gir uttrykk for at han ønsker det motsatte? Samtidig ønsker man å si at Gud ikke har sluppet kontrollen fra seg. En dag skal han si at “nok er nok”.

Det viktigste er ofte å understreke at Gud er tilstede i det vonde. Han identifiserer seg med den som lider. Han har selv vært på jorden i mennesket Jesus Kristus, og har bokstavelig talt opplevd smerten på kroppen. Derfor vet han bedre enn noen hvordan vi har det.

Men slike ord kan lett bli tomme hvis de som representerer ham på jorden ikke bryr seg. Det store spørsmålet i møte med Yusuf og alle andre som lider i verden blir derfor: Hvordan viser vi at Kristus identifiserer seg med den lidende?

Denne gangen var det Yusuf i Stockholm. Neste gang kan det være min egen nabo.

Når misjon blir farlig

Tre utenlandske hjelpearbeidere er forsvunnet i den nordkenyanske byen Mandera. Ifølge en somalisk tjenestemann skal de være drept. Det melder VG-nett og Dagbladet i dag.

Sannsynligheten er stor for at vi snakker om kristne hjelpearbeidere som også har drevet dialog- og relasjonsbasert formidling av sin tro. De visste i så fall at dette var et risikabelt arbeid. Utlendinger har vært upopulære i Mandera lenge. Få etniske grupper har et så anstrengt forhold til misjon som somalifolket.

I noen muslimske områder ser man på kristen trosformidling som noe av det samme som muhammedkarrikaturene representerer – en nedvurdering av Muhammed og islam. I disse områdene er det selvsagt at slike “overtramp” ikke kan tillates.

På den annen side inkluderer et prinsipielt forsvar for ytringsfrihet både retten til å ytre seg kritisk om andre menneskers trosstandpunkter, og til å argumentere for sin egen tro. Av en eller annen grunn får karrikaturer av Muhammed stadig større forståelse, mens kristen misjon fortsatt blir sett på som en tvilsom syssel. Dette til tross for at norske misjonsorganisasjoner etter mitt skjønn gir uttrykk for et tydeligere ønske om respekt for andres tro enn karikaturtegnerne gjør. Da Vebjørn Selbekk trykte karikaturene i Magazinet for noen år siden, var norske misjonsledere gjennomgående kritiske.

I et leserinnlegg i Vårt Land kritiserte prestevikar Eskil Skjeldal NLMs misjonsatsning blant muslimer. Dagens oppslag i VG viste hvor aktuelt temaet er. Misjonsoppdraget er egnet til å skape motsetninger og konflikt dersom noen ønsker å bruke det slik.

Samtidig er jeg helt enig med Espen Ottosen, som presiserte i sitt tilsvar at misjon er å dele det beste vi har med andre mennesker. Det handler om nestekjærlighet, og behøver slett ikke stå i motsetning til respekt.

“Det viktigste er ikke å få ting sagt, men å få det hørt”, skrev Skjeldal. Er det noen som tar akkurat det på alvor, er det kristent fagpersonell i muslimske områder. Her handler det ikke å stå på en banankasse og rope ut provoserende slagord. Det handler om medmennesker som gjør et fabelaktig bistandsarbeid ut fra kristen nestekjerlighet.  Og som, dersom de møter et ønske om det, deler sitt syn på det aller viktigste og beste i livet. Altså, respektfull, dialogbasert trosformidling til likeverdige medmennesker.

Veldig viktig plasterlapp

Jeg har flere ganger trengt plasterlapp under jobbreiser i utlandet, men media har aldri slått det opp. Det hadde minimal nyhetsverdi fordi det ikke skjedde i et terrorangrep. Hadde jeg befunnet meg i nærheten av en nydetonert bombe, ville det selvsagt vært helt annerledes.

Det handler ganske enkelt at to to bomber i Jakarta ikke er så interessant for oss i Norge.  Det er for langt borte, vi identifiserer oss ikke med menneskene som bor der. Hvis det derimot finnes elementer i nyheten som kan bringe den nærmere, blir vi mer interessert. For eksempel at nordmenn manes til forsiktighet i landet. Eller at en kvinne som antakelig snart kommer til å lande på Gardermoen var involvert. Slike ting bringer hendelsen tettere opp til livet vårt. Jo nærmere, jo mindre krav til innholdet i nyheten. Dersom saken skulle dekkes på lokalavisnivå, for eksempel av Eikerbladet, ville det antakelig vært nok at en mjøndøl var i landet da bomben smalt. (Og for meg personlig er det faktisk litt sterkt å tenke på at broren min besøker dama på Filippinene akkurat nå.)

Nå er ikke en plasterlapp voldsomme greier, derfor mistet nyheten raskt plasseringen sin på toppen av nettsidene, til fordel for den sjokkerende avsløringen av rotter og elendige hygieneforhold på norske restauranter. Det er nært, det. Vi kunne jo risikert å spise der.

Sånn er vi mennesker. Vi kan ikke engasjere oss like mye i alt, selv om det faktisk er snakk om en devaluering av andre menneskers verdi i forhold til andre ting. Det er kanskje ikke så stor grunn til å kritisere at vi føler avstand til det som skjer i Jakarta.

Men må det være slik? Vi har også fått vite at Manchester-spillere om noen dager skulle vært på et av hotellene som gikk i luften. Det oppleves aktuelt, ganske enkelt fordi vi følger med på engelsk fotball hver uke. Slik sett er Indonesia utvilsomt nærmere livet vårt nå enn før eksplosjonene, nå har vi jo lest om landet.

Det er medienes valg om de vil lage nyheter fra andre deler av verden, også når katastrofene ikke inntreffer. Men hvis de hadde maktet å gjøre andre deler av verden mer interessante for oss enn rottene i Oslos restaurantverden, da hadde de sluppet å slå stort opp at en norsk kvinne fikk plasterlapp på på grunn av eksplosjonene i Jakarta. Istedet kunne de brukt desto mer plass på dem som fikk så store skader at plaster ikke var nok.

(Les også: Hakket til døde i Afrika)

Papirkulen – et punktum

Jeg husker Roger fra kappløpene i gaten hjemme. Konkurranser var ikke hans sterke side. Heller ikke forklaringene når han tapte. – Jeg gjorde det med vilje, pleide han å si. Vi måtte for all del ikke tro at han ikke kunne ha vunnet, hvis han hadde giddet. Istedet valgte han å tape. Han hadde hatt en dypere hensikt med hele konkurransen som vi andre ikke hadde oppdaget.

Jeg kom til å tenke på gutten fra barndommens verden da jeg leste forfatter Erik Fosnes Hansens forklaring i Aftenposten i dag. Han forteller om hensikten bak papirkulen som ble kastet under en radio-debatt søndag: “Jeg tenkte: Hvis jeg nå kaster denne lille, lette tingen på Tønsbergs ordfører, hva skjer vel da? Jo, da blir det ordentlig bråk. Er da dette, tenkte jeg, god nok grunn til å få bråk? Jo, tenkte jeg, det er nok det.”

Det kan godt hende forfatteren egentlig holdt hodet kaldt under hele debatten, at alt var tilsiktet og beregnet, og at han ikke er en hissigpropp, slik det virket som. I så fall er han en veldig bra skuespiller siden han klarte å lure oss alle.

Grunnen til at jeg nevner saken igjen, er at presiseringen til Fosnes Hansen viser så godt poenget fra mitt forrige notat om saken. Vi kan gjøre mange feil og stå for dem etterpå. Men ingen må tro at vi ikke har kontroll på følelsene – i det minste hvis vi er edru. Å framstå uten total selvbeherskelse er selve skrekken. Da er man useriøs og barnslig.

Ivirkeligheten er følelsesmessige reaksjoner og overreaksjoner noe av det som ligger nærmest menneskelivet. Slike ting burde være noe av det enkleste å innrømme, beklage og legge bak seg. Og mye lettere å tilgi enn mye annet. Men ikke for oss nordmenn, nei. Vi skal ha kontroll. Helt til det raser sammen for alvor.

Dette handler ikke bare om Fosnes Hansen. Det handler like mye om Frp-Olsen som benyttet anledningen til å signalisere at – her teller ikke argumentene, bare at jeg er mindre barnslig enn deg. Og om alle oss andre som syntes saken var så oppsiktsvekkende at vi skrev om den. All ære til Vårt Land og Aftenposten som ga saken de proporsjonene den egentlig fortjente. De laget hver sin bitte lille notis om den.

Oi, de er faktisk homofile!

Når Dagbladet kårer Norges mektigste homofile, er hensikten sikkert god. Ved å vise at mange homofile har nådd langt i samfunnet, ønsker man antakelig å ufarliggjøre homofili, noe som igjen kan føre til at færre får identitetsproblemer og lever i skjul.

Det kan godt hende at dette var et poeng for ti år siden. Nå er sannsynligvis effekten av at Per Kristian Foss er homo forlengst brukt opp. Vi har helt klart fått et nyansert bilde av homofile mennesker ved å vite at Finn Schjøll, Bjarte Hjelmeland, Erling Lae og mange andre flotte politikere og kulturpersonligheter har denne legningen.

På den annen side: Hvor mye nummer bør man egentlig gjøre ut av en seksuell legning? Selv i de kristne miljøene jeg vanker i, hører du stadig sjeldnere kommentarer av typen “…og tenk, hun er faktisk lesbisk!” og “Han har nådd så langt, selv om han er homo!” Opplysninger om homofil legning trekker vi mer og mer på skuldrene av, akkurat som opplysninger om at noen heterofile har valgt å bo sammen uten å være gift. “Jaja”, tenker vi, “vi ser forskjellig på ting.” Og så fortsetter vi å planlegge hva vi skal ha til middag.

Jeg er ikke sikker, men jeg lurer på om Dagbladet forsinker sitt eget prosjekt – alminneliggjøringen av homofili – ved å gjøre et stort nummer av at – tenk – disse menneskene er faktisk homofile!

(Om samme temaet: Slik blir du tolerert)

KrF kan komme tilbake

KrF er så langt unna gullvalget i 1997 som de kan komme. Særlig mister de oppslutning på Vestlandet. Man antar at det er de såkalte “kjernevelgerne” som svikter – antakelig de samme som forsøkte å “kuppe” Anita Apelthun Sæle inn på sikker plass under nominasjonen i fjor høst.

Personlig er jeg ikke i tvil om at partiets høyreside (som tydeligvis er alt for troløs til å kalles “kjernevelgere”) er det største hinderet for videre vekst. Denne siden sementerer inntrykket av KrF som et sært parti for fordomsfulle kristenfundamentalister. Da partiet for 12 år siden fikk nesten 14 prosent i stortingsvalget, var det fordi Bondevik klarte å vise at verdier er viktig for en bredere gruppe enn enn dem som tilhører bedehusmiljøet og karismatiske menigheter.

Utviklingen i samfunnet vil skape et sug etter ikkematerielle verdier. Derfor har KrF gode muligheter for å komme tilbake. Men først man må man innse at høyresiden er tapt, at det ikke vil være noen tragedie om den forsvinner over til FrP eller Kristent Samlingsparti. Og så kan man begynne å bygge et kristendemokratisk parti som ikke kan forveksles med en menighet.

Les om saken i VG, Dagbladet og Vårt Land.

De store miraklene

Å blogge om verdier med utgangspunkt i nyheter, kan lett bli en negativ syssel. Det handler fort om å kommentere triste eller opprørende nyheter eller forsøke seg på en analyse av en eller annen uønsket utvikling. Da jeg sjekket nettavisene i morges stod valget mellom

• Vold og tortur utført av britske soldater i Irak
• Sjokktall for KrF (som sikkert er en gladsak i Dagbladet)
• Eldre homofile hetses

De positive sakene er ofte lettere, og handler sjelden om trender. Per Hilmar reddet for eksempel bestevennen fra en iskald død og en dement 84-åring ble funnet i god behold. Det ble så som så med bloggingen. Helt til jeg så denne saken:

• Mirakuløs helbredelse i Storbritannia

Nyheten handler om 16 år gamle Hannah Clark som måtte få transplantert inn et hjerte som toåring. Da det insatte hjertet sviktet trodde alle hun skulle dø. Da viste det imidlertid at hennes eget syke hjerte fungerte som normalt igjen. Helbredelsen beskrives som magisk og mirakluøs.

En typisk “Gud helbreder-sak” på hvilken som helst blogg med et kristent utgangspunkt. Problemet er at Gud ikke ble nevnt i artikkelen. Ingen ting tydet på at jenta hadde vært på møte med helbrederen Svein Magne Pedersen eller var  blitt håndspålagt av andre. Hun kommer dermed ikke inn i kristnes statistikk over “Gud kan-saker” som gjør leger ydmyke i forhold til bønnens makt.

Er miraklet mindre av den grunn? Og er Gud mindre ansvarlig? I dette tilfellet handlet det sannsynligvis om menneskekroppens naturlige evne til selvhelbredelse – en egenskap som er nedlagt i selve skaperverket. Er ikke slike muligheter, for ikke å si selve skaperverket, naturen og livet selv, uendelig mye større mirakler enn enkelte små uforklarlige hendelser?

(Om samme temaet: Big Bisniss)

Egne regler på toppen?

Finnes det et eget, hemmelig regelsett for mennesker i samfunnets maktposisjoner? Er det slik at når man kommer på toppen og får en virkelig oversikt over et samfunns trusler og utfordringer – da legger man helt automatisk fra seg gamle normer og verdier der nede i uvitenhetens verden, og overtar et mer realistisk syn på grenser og retningslinjer? Omtrent som i agentthrillerne?

I USA har systemskiftet gitt innsikt i stadig mer av tenkningen til den avgåtte republikanske administrasjonen. Det siste nå er at Bush åpnet for likvidering av ledere i al-Qaida. CIA skal ha satt i gang planlegging, og muligens også trening, med dette siktemålet. Og tjenestemenn forteller om en “la oss plaffe dem ned-holdning” i organisasjonen.

Nå må jeg medgi at jeg av og til får en “var det ikke verre?-følelse” når jeg leser om konkrete “avsløringer” fra Bush-administrasjonen. Kanskje har jeg vært påvirket av en mistillit som i enkelte miljøer har vært helt ute av proporsjoner. Men spørsmålet er like aktuelt: Hva er det som får mennesker med makt til å oppføre seg som om de var hevet over gjeldende regler og normer i samfunnet. Spørsmålet er enda mer aktuelt for ledere i totalitære regimer, som glatt setter seg over universelle menneskerettigheter og opptrer som om både mennesker og moralske verdier er personlige eiendommer de kan skalte og valte med. Lignende holdninger kan man se når mennesker kommer i maktposisjoner i mindre sammenhenger.

Hva er det som skjer med verdier og grenser når mennesker får makt? Psykologisk har fenomenet helt sikkert mange interessante forklaringer. En maktposisjon gir både beruselse og et tyngende ansvar. Terskelen for å flytte grenser blir lavere når situasjonen er ekstrem. Mye kan oppleves som mindre viktig når man står overfor alvorlig trussel, enten den er rettet mot en nasjon eller er mer personlig. I krig og kjærlighet er alt tillatt, sier man. Målet helliger middelet er et mindre sympatisk motto.

Uansett svar: Når man kommer i maktposisjon er det tydeligvis ofte for sent å få avklart hvilke verdier man vil navigere etter. Grensene,  absoluttene, de ufravikelige prinsippene, må avklares på forhånd. Religiøse mennesker kan av og til snakke om at tro og følelser er to forskjellige ting. Fordi troen var avklart på forhånd, har den overlevd ekstreme svingninger i livssituasjonen. Sånn må det antakelig være med andre verdier også.

(Les også om Neda og løgnene)

Den sinte forfatteren og den hyggelige frekkasen

Det er liten tvil om at forfatter og nyutnevnt kulturråd-medlem Erik Fosnes Hansen hadde de beste argumentene da han møtte en litt famlende FrP-nestleder Per Arne Olsen til debatt i NRK om kulturpolitikk og støtteordninger for kunstnere.

Problemet var bare at sinte menn er skumle, og Fosnes Hansen var så sint i studio at han kunne oppfattes som både uhøflig og truende. Han hevet stemmen, bannet, og kastet det sammenkrøllede notatpapiret sitt på FrP-politikeren, ifølge Dagbladet og VG. Riktignok kan han ha skåret et poeng hos dem som forholder seg mer prinsipielt til både kultur og debatt, rett og slett fordi gode argumenter ikke forringes av en debattants gemytt. Men samtidig ga han FrP-politikeren et gratispoeng. Fremskrittspartiet spiller på å sette mannen i gata opp mot eliten, og her fikk Olsen selve beviset på at kunstnere føler seg hevet seg over alminnelig skikk og bruk, og dermed ikke fortjener noe som helst.

Hadde Fosnes Hansen lest det jeg skriver her, hadde han nok avbrutt meg og kanskje kastet en papirkule i min retning. Og så hadde han spurt hvorfor han skulle bli regnet som uhøflig fordi han ble sint, mens Olsen slipper den samme beskyldningen til tross for at innholdet i sistnevntes påstander var minst like uhøflig. Olsen insinuerte nemlig at forfatteren ville blande sammen sitt faglige skjønn og sine politiske sympatier under utøvelsen av sitt verv i kulturrådet. – Så det er greit å lire av seg uhøfligheter hvis man bare gjør det på måte som høres hyggelig ut på radio? ville Fosnes Hansen kanskje sagt. Eller ropt.

Det ville i så fall vært et godt spørsmål. Og det ville vært et interessant utgangspunkt for en ny diskusjon om nordmenns frykt for følelser, og hvor mye tvilsomt vi er i stand til å akseptere dersom det serveres på en hyggelig måte.

Uansett:  Det beste ville nok vært om Fosnes Hansen hadde sagt “Nå gjør du meg sint, Olsen.” istedet for å kaste papirkuler. “Kunstnere er rare!” tenker de mest velvillige av oss, og rister på hodet. Men det kan diskuteres om dette handler om å være kunstner. Bøkene til Fosnes Hansen ville antakelig vært like bra selv om han hadde oppført seg ordentlig.

(Les også: Ikke så farlig å krenke litt)

Elefantørene

Hele livet hadde fått høre at han hadde utstående ører. Han var mildt sagt lut lei. (Faren hadde forresten de samme ørene. Han måtte i tillegg bruke cola-briller, men det var ørene han hadde blitt mobbet for. “Elefanten”, hadde de kalt ham.)

Men en dag snudde alt seg. Han fikk møte verdens mektigste mann. Og verdens mektigste mann viste seg å ha samme type ører. Altfor utstående. Men det spilte visst ingen rolle. – Yes, we can,  hadde presidenten sagt. 

Barack Obama har gjennomført sitt første besøk til Afrika. Hans budskap var nesten det samme som USA har sagt til Afrika i alle år: “Afrikas framtid er i afrikanernes hender. Men det krever godt lederskap og en slutt på tyranniet.”

Men Obama sa en ting til. Nemlig ordene han har blitt berømt for: “Yes, we can!"  Denne gangen henvendt til dem.

Hva er det som gjør at disse ordene går så til de grader inn over hele verden? Hva er det han egentlig sier? Det samme som tusen andre statsledere har sagt? “Look at me! I made it! I am the king of the world!”?

Jeg tror vi ser og hører en statsleder med et engasjement ut over sitt ego, sin makt og karriere. En president som ønsker at de små skal reise seg, at det skal lykkes for dem. Obama synes å være styrt av menneskelig empati og godvilje. Det er det som er så oppsiktsvekkende.

Og vi vil så gjerne tro at det vi ser er sant, selv om politikere og ledere over hele verden stadig prøver å motbevise at slike egenskaper finnes så høyt oppe.

Prestehets

Sognepresten i Valle har anmeldt flere trusler om drap. Ved en anledning ble en side av menighetsbladet spiddet med en kniv i nakkestøtten på bilen hans. En annen gang skal bilen ha blitt sabotert så bremsene sviktet. Presten kjørte av veien med nakkesmerter som resultat. Nå er han sykemeldt på ubestemt tid.

Etter å ha avhørt presten, mener politiet at han fant på alt selv.  Selv er han helt uforstående til mistanken, melder VG og Vårt Land.

Dagbladet må berømmes for raskt å ha fjernet blogghenvisningene nederst i saken om presten. Det tok nemlig ikke lang tid før minst en blogger var ute med grov hets, tilsynelatende henrykt over anledningen til å rakke ned på kirken.

Nå stemmer ikke alltid politiets mistanke med virkeligheten. Det så vi blant annet da de siktet et somalisk ektepar for kjønnslemlestelse av barna for en uke siden. Siktelsen viste seg å være grunnløs. Men hvis det motsatte er tilfelle for prestens vedkommende, snakker vi om en person med personlige problemer, et menneske – og ikke minst en familie – som trenger hjelp og omsorg.

Men hvorfor en sånn glede over å kunne hetse en prest? Er det grunn til å spørre om det henger sammen med hvordan kirkens budskap oppfattes av folk flest? En slags “de tror de er bedre enn andre-effekt”? For noen år siden gjennomførte misjonsbladet Utsyn en undersøkelse om hvordan folk oppfattet kristne. Det svaralternativet som fikk størst oppslutning var: “Kristne tror de er bedre enn andre.”

Jeg har sans for en kirke som tør å være tydelig i etiske og dogmatiske spørsmål. Samtidig er det avgjørende at kirken ikke kommuniserer at kristendom er et prektig liv. Kristendom er tilgivelse. Nåde, om og om igjen. Og et ønske om å leve et helt liv, et ærlig liv, et oppreist liv. Men ikke et liv som hever dem over andre mennesker.

Det er ikke grunn til å kritisere kirken eller dens ansatte for å være mer selvgode enn andre. Men det er grunn til å bli enda mer bevisst på hvilket budskap vi kristne kommuniserer. Ikke minst mellom ordene.

Bråk rundt Hege Storhaug igjen

Somaliskfødte Amal Aden har anmeldt Hege Storhaug og Human Rights Service for brudd på arbeidsmiljøloven, ulovlig overvåkning og krenkende påstander. Hun kritiserer også metodene i organisasjonen. Man skal blant annet ha vurdert å bruke Aden som agn for å dokumentere kjønnslemlestelse.

Det er umulig for utenforstående å ta stilling i en slik intern konflikt på grunnlag av oppslag i  Dagbladet og Klassekampen, men det er allerede bekreftet at HRS vurderte agn-metoden og gjennomførte overvåkning. Vi kjenner Hege Storhaugs konfronterende stil fra den offentlige debatten, og vi vet også at kvinner som har vært i kontakt med HRS har følt seg presset til å stå fram, for senere å bli sviktet. HRS ønsker å fremme menneskerettigheter. De ønsker å bli oppfattet som en organisasjon som arbeider for mennesker. Dessverre har det blitt skapt et inntrykk av at agendaen er det motsatte.

Har HRS et ansvar for dette selv? Har de klare grenser for hvor langt de kan gå, for hvilke arbeidsmetoder de kan og vil benytte? Har de retningslinjer for hvordan enkeltmennesket skal bli tatt vare på og respektert? Hva kan de gjøre for ikke bli oppfattet slik at de nedvurderer andres kultur? Eller for å vise at hovedmålsettingen er å fremme grunnleggende rettigheter, ikke å ramme mennesker som av ulike årsaker ikke forstår betydningen av slike rettigheter?

En tur innom HRS sin hjemmeside gir ikke inntrykk av at HRS prioriterer dette høyest. Da må organisasjonen regne med anklager, anmeldelser og negativ publisitet. Det er synd, ikke minst for mennesker som virkelig behøver at noen står opp for dem.

“Hakket til døde” – i Afrika

Presidenten i det vestafrikanske landet Guinea-Bissau velger ny president, etter at den forrige ble hakket til døde, melder Dagbladet. Landet er så fattig og ustabilt at selv narkosmuglerne er misfornøyd. 

Det er sikkert viktig å vite. Det er aldri grunn til å kritisere nyhetsformidlere for det de formidler, så lenge det er riktig og relevant.

Men til tross for at det gang på gang blir påpekt, fortsetter trenden: Når nyheter fra Afrika skal formidles, er det sulten, fattigdommen, konfliktene, aidsen og korrupsjonen som er interessant. Det skjer visst ikke så så mye annet der.

Ghana, et annet land i Afrika, avholdt for eksempel også presidentvalg nylig. Atta Mills vant meget jevnt over motkandidaten Nana Akufo-Addo. Typisk potensial for uroligheter. Men ikke i Ghana. Landet er langt fra feilfritt, men det vellykkede valget ble ikke nevnt med ett ord, verken på på db.no eller vg.no. Da jeg søkte på Ghana og valg fikk jeg opp en diskusjon om sjokolade og barnearbeid fra februar. Ikke noe forsideoppslag med stort bilde.

Aftenposten hadde en bra sak  for en uke siden. Her fortalte de om Fellesrådet for Afrika som sender ut nyheter fra afrikanske medier. Vi fikk ti av de positive (saken er dessverre ikke på nettet).  Jeg stakk innom hjemmesiden til Fellesrådet og fikk for eksempel vite at:

• Hele Øst-Afrika får nå bredbånd.
• Nigeria er verdens tredje største produsent av spillefilmer.
• Afrika opplever en sterk økonomisk vekst.

Det er mye vi ikke vet. Som vi kunne visst. Hvis vi var interessert.

Noen som har sett pomeranianen min?

Enhver nettavis med respekt for seg selv bør ha en gladsak på forsiden. Dagbladet gjorde et skup da de i går kunne fortelle om Thea (19) som var blitt frastjålet pomeranian-hunden sin på frekkeste måte. I en spennende reality-reportasje får vi være med på jakten, og til slutt oppleve gjensynsgleden sammen med eieren.

VG hadde en mindre spektakulær versjon, men ikke desto mindre en gladsak. Den handlet om en familie som hadde mistet campingvognen – og det like før ferien! Men også de lette i si fortvilelse – og fant den igjen ikke langt unna!

Klassisk tema. Typisk for oss mennesker. Vi kjenner igjen uroen, sårbarheten og forvilelsen når vi har mistet noe som betyr mye for oss. Og vi kjenner igjen den utrolige gleden når det tapte er funnet. Rart i grunnen, gleden burde jo være enda større for det vi ikke mister. Men neida. Det er når noe ikke tas for gitt at følelsene utløses.

Du finner en del fortellinger om temaet tapt/funnet i gamle litterære verk. For eksempel hadde Jesus flere historier om temaet: En gjeter mistet sauen sin, og lette helt til han fant den igjen. En kvinne mistet en sølvmynt og ga seg ikke før den var der den skulle være. Begge feiret da alt var i orden igjen.

Det spesielle med akkurat de historiene var at den som hadde mistet noe var Gud. Det må ha vært noe nytt, det å framstille en allmektig Gud som sårbar og fortvilet – fordi han hadde mistet mennesket. Litt uspiselig å gjøre Gud så svak, liksom. Men tankevekkende, fordi det var ment som en illustrasjon av Guds kjærlighet.