Vil vi se en død?

Det blir likskue av Michael Jackson fredag, melder VG-nett. Det vil si: De slår opp på forsiden at man “vil “vise Jacksons døde kropp til publikum”! I den tidligere versjonen av artikkelen står det lite om detaljene rundt likskuet. Istedet henvises det til CNN.

Hos CNN er det ikke en stor nyhet at kroppen skal vises fram. Nyheten er at det skal skje på fredag, og at det skal skje i det som var hans hjem, Neverland Ranch.

Har vi et unaturlig forhold til døden her i landet? Har vi institusjonalisert den i så stor grad at det er blitt ekstremt å se et dødt menneske? I en tankevekkende artikkel i Aftenposten, skriver gravferdskonsulent Lars Erik Svanholm:

“Som ung mann og fjerdegenerasjons gravferdskonsulent har jeg av og til en følelse av å være usynlig. Når døden har inntruffet skal vi gå bakveien, parkere bilen diskret, passe på at ingen blir unødig oppskaket. Oppskaket av selve dødens eksistens. Unødig fordi det skal være enkelt å se en annen vei.”

Legen Stein Husebø har uttalt at døden er flyttet inn på institusjon. Nesten ingen har sett noen dø. Den døde plasseres etter kort tid i likkjelleren, for aldri mer å bli sett.

Kanskje grunnen til at stadig flere nå ser på døden som en løsning, er at vi slipper å forholde oss til den? Å dø er å bli fjernet, liksom, enten det gjelder et ufødt liv eller en som dør på sykehjem.

En av de virkelig gode reportasjene jeg har lest i år, handlet om Svein Kåre Handeland, som tapte kampen mot kreften. Da han var død, fikk to år gamle Johanne leke i sengen til pappaen sin, og klemme ham. Og da han senere lå på bårerommet, ønsket hun å være alene med ham. Hun lukket døren bak seg. Noen sekunder senere så moren inn. Da sto Johanne på tå ved båren og strøk pappaen på kinnet.

Johanne kommer antakelig til å glemme det hun opplevde. Hun er et priviligert barn likevel.

150 år for å flytte noen tall

Forretningsmannen Bernard Madoff fikk 150 års fengsel for sitt økonomiske bedrageri.

Selv i USA er denne straffeutmålingen mye strengere enn mange får for drap. Også dersom vi ser bort fra det urealistiske antallet år (i tråd med amerikansk rettspraksis), er straffen i strid med rettsfølelsen til folk flest. Mord, voldsforbrytelser, pedofile handlinger og andre seksuelle overgrep opprører oss, og får oss til å kreve stadig strengere straffer (for ikke å si hevn). Men det finnes ingen facebook-gruppe som heter “Ja til strengere straffer for hvitsnippforbrytere!” Kjell Inge Røkke er like populær etter at han ble dømt for korrupsjon. Selv når skrivebordskriminaliteten er utført av en politiker, unngår vi som oftest lynsjestemning.

Det er verre å ta livet av noen enn å ta pengene fra dem. Men variasjonene i engasjementet vårt ved ulike typer kriminalitet, viser en svak side ved tabloid-demokratiet. Den instinktive reaksjonen når vi leser saker om vold og overgrep forklarer seg antakelig i et evolusjonsperspektiv, men det er ikke rasjonelt å reagere svakere på kriminalitet som utføres ved et skrivebord.

Flytter vi søkelyset fra den ytre handlingen og over på offeret, ser vi mange som har fått livet sitt ødelagt av kriminalitet og umoral utført bak et skrivebord. – Livet har vært et helvete på jord. Det føles som et mareritt som vi aldri våkner fra, sa en av dem som var blitt svindlet av Madoff.

Retter vi lyset mot gjerningsmannen selv, blir det enda mer tankevekkende. Voldsutøvelse skjer gjerne i rus eller affekt. Pedofile og andre overgripere har ofte store psykiske problemer selv. Men Madoff gjorde sine forbrytelser med fullt overlegg – over 20 år. Han visste hvilke konsekvenser dette ville få for ofrene og sin egen familie. Han beregnet spillet sitt, og motivasjonen var griskhet.

I det perspektivet er det enda mindre logisk at voldsforbryterne opprører oss mest. Men kanskje det også har en forlaring som ikke handler om evolusjonsbiologi? For noen dager siden blogget jeg om det å definere et ytterpunkt langt unna seg selv, og ta avstand fra det. Da framstår en selv i et bedre lys. For å si det sånn: Mange av oss har aldri banket opp eller voldtatt noen. Vi er da ikke forbrytere! Men noen av oss har kanskje latt en håndverker ta jobben svart? I så fall er den viktigste forskjellen mellom Madoff og oss selv først og fremst størrelsen på forbrytelsen. 

Ikke så farlig å krenke litt

Da den muslimske sandefjordspilleren Fenan Salcinovic hadde hjulpet sin trosfelle og lagkamerat Admir Rascic til å skåre mot Strømsgodset, bøyde begge to seg for å be en takkebønn. Det fikk lagkamerat Espen Nystuen til å benytte anledningen til å gjøre noen kjappe, samleielignende bevegelser mot Salcinovic bakfra.

– Guttehumor, som ikke må overdramatiseres, vil noen si. Det mente Nystuen også. Jeg er på en måte enig. Fotballproffen Salcinovic står det sikkert over. Han er nok vant til det meste og vet at takkebønnen hans ikke blir forringet av andres tull. Samtidig forteller episoden litt om en del nordmenns manglende forståelse for religiøse følelser, uvitenhet om menneskers forhold til det hellige, og om islam.

Medienes omtale av religion handler ofte om alvorlige religiøse menneskers meninger. Jo sterkere og mer avvikende meninger, jo større blir oppslaget. Islam blir framstilt som særlig ekstrem. Når vi så møter en muslim som er moderat, tolerant og sympatisk (og det gjør vi jo ofte, hvis vi blir kjent med muslimer) tror vi lett at religionen betyr mindre. Da er det kanskje ikke så farlig med respekten.

I virkeligheten er det ingen sammenheng mellom sterke, sinte meninger og dype religiøse følelser. Religiøsitet er en erkjennelse av noe som er uendelig mye større enn seg selv. Religiøsitet er å bøye seg for dette store, en erkjennelse av menneskelivets avhengighet av det. Religiøsitet er ydmykhet, ærbødighet, et personlig avhengighetsforhold til Gud (og mye mer). Krenkelse av dette, er krenkelse av noe dypt inne i sjelen. I praksis en slags forakt for noe mange mennesker setter høyere enn seg selv.

Jeg tror ikke Nystuen mente å krenke i det hele tatt. Han oppførte seg bare som de tøffe guttene i klassen på kirkebesøk: Skikkelig kult å tulle med det som liksom skal være hellig! På gudstjenester med barnedåp ser vi ofte noen av gjestene – helst menn – som har behov for å le litt, for å vise at de absolutt ikke kan fadervår eller synes det er kjekt med bønner og salmer. Litt sånn pubertalt og søtt, og ganske hjelpeløst i møte med realitetene i verden.

Utviklingen mot et flerkulturelt samfunn har gjort at slike holdninger er i ferd med å avta. Det er noe av det positive ved innvandringen.

Bhatti har moral

– Det går ikke an å leve i Vesten lenger. Her må jeg leve i frykt for å bli arrestert, og dessuten vil jeg ikke at barna mine skal bli så veldig påvirket av norsk kultur, sier Bhatti til Dagbladet.

Jeg reagerer instinktivt. Han er nettopp sluppet ut fra fengselet, etter å ha vært dømt for medvirkning til drapsforsøk og rasistisk motivert skyting mot en synagoge. Han er fremdeles tiltalt for andre kriminelle forhold. Likevel tillater han seg både å kritisere norsk kultur, le av, og “leke politi og røver” med dem som prøver å beskytte samfunnet mot ham.

La oss bare få fastslått en ting: Bhatti har faktisk moral! Det viser hans kritiske holdning til ting ved den norske kulturen som ikke er så bra. Han nevner ikke noe konkret, men denne typen kritikk pleier å handle om at vi behandler våre eldre dårlig. At vi har for liten ansvarlighet i forhold til sex og alkohol, og prioriterer karriere og statusjag på bekostning av mennesket.

Noen av disse tingene henger sammen med individuelle rettigheter i et fritt samfunn, og kan derfor ikke forbys. Men vi må samtidig gi kritikerne et poeng. Vi har et ganske kaldt samfunn her i Norge. At en kriminell påpeker sånt, viser bare at han ikke har mistet sitt moralske gangsyn helt.

Men så var det det med å se sin egen bjelke, eller rusk, eller hva man har i øyet. Burde ikke Bhatti gjøre det?

Selvfølgelig. Men er det noen som klarer det? Opplever ikke stort sett alle mennesker og miljøer seg som moralske – fordi de følger verdier de selv setter høyt – til tross for at de legger mindre vekt på andre verdier? Sliter ikke alle med å se sine egne feil? Har vi ikke alle vært vitne til at venner og bekjente med skoger fulle av svin, rakker ned på andres feil og sviktende moral? Har vi ikke selv opplevd å bli revet med av moralsk vrede, samtidig som vi må innrømme at også vi saktens har våre svake sider?

Det var Jesus som snakket om bjelken i våre egne øyne – at at vi skulle se den før vi tok flisen ut av andres. Det betyr ikke at alle gjør like mye galt som Bhatti, eller at vi må være fullkomne før vi kritiserer noe som er galt. Jeg tror snarere det handlet om det presten sa før nattverden i kirken i dag: “Jesus spiste sammen med tollere og syndere. Du er også velkommen til måltidet, sammen med alle de andre.”

På en måte er vi alle i samme båt. Eller for å si det med presten: Vi kan alle få plass ved samme bord!

Hvor er Michael Jackson nå?

Popkongen Michael Jackson er død. Vi kjente ham som en artist i verdensklasse, men også som en skandalebefengt kjendis med en ganske alternativ virkelighetsforståelse. Selv Obama uttalte at livet hans hadde tragiske sider. De siste årene syntes han å opptre mer og mer paranoid. Kanskje med god grunn, sett fra hans univers.

Nå er livet over. Men ikke definitivt, skal vi ta troen til størsteparten av jordens befolkning på alvor. Kristne, muslimer og mange andre religioner tror – og håper – at døden ikke har siste ordet, at Michael Jackson tvert imot vender tilbake til han som ga ham livet.

Hvordan blir det? Eller for å leke litt med det faste spørsmålet i Magasinet: “Hva kommer Gud til å si til Michael når han kommer til himmelen?”

Ok, det er en privatsak mellom Gud og Michael, av helt naturlige årsaker. Men det står noe ganske sterkt i Bibelen om møtet med Gud: At Gud skal “dømme det skjulte i menneskene.”

I så fall skal Michael treffe en som har sett alt. En som så ham da han var et lite sjarmtroll med stort potensial. Så hele ham da andre begynte å se hva de kunne tjene på ham. Så hva som skjedde da berømmelsen og stjernestatusen begynte å gjøre noe med ham som han ikke hadde kontroll over.

Hvis Gud er en overdommer, er det ganske betryggende å tenke på at han – i motsetning til alle oss andre dommere – har sett alt. Forstår alt. Kjenner utgangspunktet, sammenhengen, omstendighetene.

Men det er et annet perspektiv i den samme Bibelen som setter en strek over alt dette som handler om dom. Det er håpet om at Michael har møtt Gud i mennesket Jesus Kristus. Og får høre ordene som millioner av kristne kaller et evangelium:

“Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.”

Neda og løgnene

Den unge jenta Neda er blitt det fremste symbolet på oppstanden mot det iranske regimet. Avisene forteller om knallharde tiltak mot familien for å begrense virkningene av dette. Nå påstår myndighetene blant  annet at demonstrantene selv har drept henne. Den regjeringsvennlige avisen Javan tar den helt ut, og hevder at en BBC-korrespondent bestilte drapet av henne for å kunne lage en bra dokumentar.

Sett med våre øyne virker en slik påstand så utrolig at vi lurer på om det er flere som er skutt i hodet. Dette faller inn i samme kategori som virkelighetsfornektelsen til “komiske Ali”, tenker vi, og plasserer tullet helt andre steder på verdenskartet enn der vi selv befinner oss.

I virkeligheten er ikke redaktøren for slike påstander skutt i det hele tatt. Selve påstanden, at en BBC-korrespondent skal ha brukt leiemorder for å få en god sak, er nemlig ikke hovedsaken. Den virker først og fremst ekstrem fordi vi i Vesten har så stor tillit til vestlig presse.

Hovedsaken er at redaktøren devaluerer en så viktig etisk grunnverdi som sannhet til fordel for en verdi som blir enda viktigere: Patriotisme. Patriotismen burde være en avledet verdi, en respons på de kvalitetene man ser ved et sted, en organisasjon, ideologi eller andre ting. Her får den en selvstendig og overordnet verdi. Sannheten og andre fundamentale verdier blir underordnet og relativisert.

Dette skjer ikke bare i Midtøsten. Vi kunne nevne Bush sin åpning for tortur hvis saken var viktig nok. Eller vi kunne nevne trossamfunn og menigheter med udemokratiske trekk her i Norge. For noen år siden sa for eksempel den avdøde sektmotstanderen Joseph Wilting om sin tid i Jehovas vitner: – Når vi uttalte oss om organisasjonen, var det ikke så farlig hva som var sant, bare det stilte Jehovas vitner i et positivt lys. Jeg kjenner meg igjen fra min egen oppvekst i trossamfunnet Smiths venner.

Skal vi trekke det enda lenger, er dette selvsagt heller ikke begrenset til sektsfæren. De fleste av oss ønsker å ha et bevisst forhold til sannhet og andre grunnleggende verdier. Om vi har det, viser seg gjerne når andre interesser blir virkelig viktige.

Slik blir du tolerert

Fremskrittspartiet i Oslo vil ikke at halvnakne homser skal danse i byens gater førstkommende lørdag. Dette kan føre til mindre toleranse, tror byråd Sylvi Listhaug.

Selv om de fleste av oss har sett så mange homofile i ulike kostymer nå at vi knapt leer på øyenbrynene, kan det hende noen vil reagere.  Folk som er utstyrt med kjettinger og batonger kan virke litt skumle, enten de er homo- eller heterofile. Men Listhaug tar feil med hensyn til effekten av det. Tvert imot fører dette til mer toleranse.

Oppskriften er enkel. Dersom du vil bli akseptert, så sørg for å plassere deg et stykke unna yttergrensene. Siden homoparadene er så ekstreme, oppnår de fleste homofile en hyggelig effekt resten av året: – De er jo faktisk ganske normale!

Du ser effekten i andre sammenhenger også: Shabana Rehman ble for eksempel et skrekkens eksempel på hvor langt bort fra sin kultur og sitt religiøse ståsted en muslimsk jente kunne komme. – Hun gjør ikke noe bra for oss muslimske jenter, for hun er så ekstrem, ble det sagt i diskusjonsforaene på nettet. Jeg tror effekten ble motsatt. Når unge muslimske jenter viste tendenser til frigjøringstrang kunne bekymrede foreldre trøste seg med at de i det minste ikke var så ekstreme som Shabana. Hun hadde tøyd strikken for dem.

Et annet eksempel er styrelederen for organisasjonen Med Israel for fred, Morten Fjell Rasmussen: – Det finnes tre kategorier israel-venner, sa han til Vårt Land lørdag. I den tredje kategorien plasserte han “dem som støtter Stor-Israel fra Middelhavet til Jordan-elven”, et ekstremt standpunkt som ytterst få deler. Dermed kunne han enkelt plassere seg selv og sin organisasjon i det moderate midt-sjiktet.

Så vil du bli akseptert i samfunnet, er oppskriften klar: Sørg for å definere en ytterlighet langt unna deg selv.

Over for denne gang

I dag forteller avisene at vokterrådet i Iran fastholder valgresultatet. Samtidig har de begynt å følge en mer hardhendt linje mot demonstrantene. Nå er det langt færre av dem i gatene.

Dermed var demokratibølgen i Iran over for denne gang. Akkurat som den gikk over i Kina etter massakren på Den himmelske freds plass i 1989. Nå er ikke demokrati så viktig i Kina lenger. Folk har nemlig fått det bedre materielt sett. Spiller makhaverne i Iran sine kort riktig, vil folk glemme revolusjonsbehovet der også.

Oppskriften på en revolusjon er frustrasjon og misnøye. Mennesker må ha noe å vinne på å satse liv og helse på å protestere. Selv om den intellektuelle eliten og øvre middelklasse kan ønske frihet, er de avhengig av støtte i det brede lag for å få gjennomslag. Og i dette sjiktet er demokratiske prinsipper sjelden det viktigste, men behovet for å få det  bedre. Hvis dette behovet tilfredsstilles på andre måter, kan man unngå mye bråk.

Sånn er vi mennesker. Ikke bare i Iran og Kina, men overalt. Det som teller når det kommer til stykket, er at vi har det bra og får leve uten alt for store inngrep i komfort og levestandard. De andre tingene etablerer vi avstand til. Det er det vi sliter med når vi prøver å endre folks oppfatninger om andre viktige ting. Naturen og klimaet er ikke så viktig hvis det koster særlig mye å bevare det. At halve verden lider på grunn av urettferdig fordeling kan vi også leve med. Bare vi har det bra.

Deprimerende? Det behøver ikke være slik. Vi kan ta et oppgjør med materialistiske makeligheten hver for oss. Det kan bli ganske mange tilsammen.

Rørt

Det jeg festet meg mest ved i Aftenposten på lørdag var et brev til Simon Flem Devold i På skråss.  Her skrev Camilla at hun og mannen hadde lest om Morten på 11 år som skulle dø og ville fortelle foreldrene at han var glad i dem. “Mannen min og jeg gråt over frokostbordet og lovet hverandre at barna våre alltid skal vite at vi elsker dem”, skrev hun. 

Vi er så forskjellige. Noen har et større behov for å gråte enn andre. Enkelte har undertrykt følelsene sine så lenge at de ikke klarer å kjenne etter en gang. Mannsidealet går i retning hardhet og selvkontroll. Blant Fotolias seks millioner illustrasjonsbilder fant jeg ikke ett eneste foto av en mann med vestlig utseende og  tårer i øynene. Derimot var det mange av gråtende kvinner. Derfor blir jeg ekstra glad av å høre om menn som er så trygge på seg selv og andre at de våger å bli rørt.

En opplevelse for 16 år siden gjorde inntrykk på meg. Jeg var på kino sammen med min kone. Jeg er ikke sikker på hvilken film det var, tror kanskje det var Schindlers liste. Jeg husker heller ikke hvilken scene jeg ble rørt av, men jeg husker at jeg kjempet mot klumpen i halsen. Jeg skulle være sterk og tøff og ikke under noen omstendighet grine! Det var jo bare en film!

På skrå foran meg satt Reidar Harket, en kjent og respektert overlege ved Buskerud Sentralsykehus. Han gråt åpenlyst – uten å skamme seg et fnugg. Etterpå trakk han fram lommetørklet, tørket tårene – og pusset nesen så hele kinosalen hørte det.

Han tenkte antakelig ikke så mye over det, men for meg stod den handlingen som noe av det modigste og mandigste jeg hadde sett. Fremdeles tenker jeg på ham når jeg blir rørt.

Farvel til bedehusfolket

Gratulerer til alle i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og andre bedehusbaserte organisasjoner som vil opprette et frikirkelig alternativ til Den norske kirke.  I dag fikk de bønnesvar – fra en som sjelden liker å oppfylle bønnene til denne delen av kirken. Trond Giske har utnevnt Erling Pettersen til ny biskop i Stavanger, til tross for at Kjetil Aano fikk størst votum. Pettersen er liberal i det største stridsspørsmålet i kirken akkurat nå: homofilt samlevende prester.

Det er en gavepakke til frikirkekreftene i de konservative organisasjonene, som forlengst har uttalt at homofilispørsmålet er kirkesplittende. Selv om ingen ting er endret prinsipielt (prinsipielle endringer oppleves gjerne mindre dramatisk siden de sjelden får umiddelbare konsekvenser) vil dette føre til at NLMs største organisatoriske enhet, Stavanger krets, vil oppleve en veldig mye dypere kløft mellom seg og kirken. Denne kretsen utgjør et massivt tyngdepunkt på organisasjonens generalforsamling, som arrangeres om få uker. Og der skal det stemmes over om NLM skal opprette et kirkesamfunn. Jeg tror denne bispeutnevnelsen kan være avgjørende for utfallet.

Dette betyr i praksis at kirken langt på vei mister mange av sine mest aktive lekfolk i denne delen av landet. Det er muligens også en av Trond Giskes hensikter. En kirke som blir kvitt sin tyngste og tregeste ballast kan oppnå betydelig større fart i den retningen de rødgrønne ønsker før den får lov til å styre seg selv.

Lettermans humor

I dag fikk jeg denne meldingen på Facebook fra en bekjent:

– Jeg har lyst til å utfordre deg til å skrive om Letterman og hans dårlig spøk om at voksne har sex med tenåringer. En nettpoll på VG mener dette er god spøk. Lever vi i et pervertert samfunn? Du utfordres herved til å sette fokus.

Jeg leste meg opp på artikler i VG og Aftenposten, som fortalte følgende: Letterman hadde fleipet med at eksvisepresidentkandidat Sarah Palin hadde hatt med seg datteren på en baseball-kamp. Der var hun ifølge vitsen blitt «smelt på tjukka» av en av spillerne i pausen.

Avstemningen i VG viste at 76 prosent syntes dette var en morsom vits (i motsetning til Palin, som hadde hisset seg kraftig opp). Artikkelen fortalte også at Letterman ba om unnskyldning i går, ikke minst fordi den aktuelle datteren bare var 14 år. Han hadde ment den andre datteren, som var 18.

Men er folk blitt perverse, siden de synes dette var morsomt? Hva var det egentlig de lo av? Var det bildet av en svær baseballspiller som misbrukte en 14-åring? Jeg har vanskelig for å tro det. Tvert imot blir folk opprørt av slike ting, det er nettopp derfor de ofte brukes til å piske opp følelser, for eksempel mot minoriteter. 

I virkeligheten handler dette om moren, ikke datteren. Hun oppfattes som representant for den konservative kristne delen av amerikansk samfunnsliv, og dermed som en slags moralens vokter. At nettopp hennes datter ble gravid som 17-åring, viste at det virkelige livet ofte befinner seg et stykke fra idealet. Dessuten har Palins voldsomme forbruk av klær, samt tvilsomme krav om refundering av utgifter, av  skapt et inntrykk av en diva som er selektiv i sitt etiske engasjement.

Spøken var elendig, men folks latter var nok snarere rettet mot Palin enn mot datteren hennes. Ingen liker moralister. Derfor ler man når de blir tatt med buksene nede.

Det er sannsynlig at Palin skjønte dette. I så fall kan folk ha opplevd at hun i like stor grad som Letterman brukte datteren ved å tolke vitsen så perverst som mulig.

Eksentrikerne

– Hvor er alle eksentrikerne? spør Jan Vardøen i Aftenposten i går.  Triztan Vindtorn er borte,  det samme er alle andre kjendiseksentrikerne som Vardøen kjente til. Nå savner han dem.

Jeg møtte en av dem på t-banen fredag. Det var så fullt at folk stod. Men rundt henne var fire seter ledige. Kun en eldre dame hadde vært så “uheldig” å dumpe ned på plassen rett overfor.

Kvinnen var som klippet ut fra et pinsemøte i mellomkrigstiden, med skjørt og knute i nakken. Hun kan ha vært av taterherkomst, både dialekt og sosiolekt minnet sterkt om Ludvig Karlsen. I hånden holdt hun en gitar, som jeg fikk overrakt straks jeg satte meg. Om jeg kunne spille? – Ikke godt nok til t-banebruk, lo jeg. De neste fire minuttene brukte hun på å forsøke å overtale meg, og det med så mye humor og varme at jeg måtte le høyt. Da vi kom til Tøyen (t-banen gikk tregere enn normalt) ga hun opp, og begynte istedet å holde et lite foredrag om Hans Nilsen Hauge som fikk Ånden da han sang “Jesus, din søte forening å smake”. Og så sang hun og spilte den for alle i vogna. Før jeg gikk av på Jernbanetorget rakk hun å få invitert meg til Filiadelfia på søndag, damen ved siden av meg til eldres hyggestund i Bretvedt kirke på onsdag, og dra i gang “Kjærlighet fra Gud” for de andre passasjerene. Det siste jeg observerte var at den gamle medpassasjeren nynnet med på sangen, mens resten skulte på dem med skrekk og undertrykt nysgjerrighet.

Jeg føler meg alltid beriket av å oppleve sånt, og blir trist når jeg ser skepsisen og frykten slike eksentrikere blir møtt med. Tristest fordi det ikke var kvinnen de var redde for. Det var hverandre.

Likevel vil nok eksentrikerne aldri skygge banen. Det som kjennetegner dem er deres manglende evne eller vilje til å tilpasse seg de felles sosiale kodene. I et samfunn der stadig flere faller på utsiden, vil det ikke bli færre slike, snarere tvert imot. TV Norge-serien Norges Herligste har forresten dokumentert at de er sterkt representert fortsatt. På godt og vondt, men mest godt.

I dag fikk jeg møte nok en eksentriker. Han heter Benjamin, har Downs syndrom, og ble konfirmert under høymessen i Nedre Eiker kirke. Benjamin følte seg ikke helt komfortabel under forbønnshandlingen, og forsøkte å stikke av da de var halvveis. Faren klarte med nød og neppe, og en litt bestemt hånd, å overtale ham til å bli. Det gjorde inntrykk da konfirmasjonslæreren fortalte om konfirmasjonsopplæringen til Benjamin, og viste menigheten det fine kunstverket han hadde laget under perioden. Konfirmasjonen ble en sterk sekvens i en fra før av flott gudstjeneste.

I sånne øyeblikk kan jeg komme på intervjuet jeg hørte på radioen for en tid siden. En norsk professor fortalte at vi nå har “gode muligheter til å utrydde denne sykdommen”. Jeg spisset ørene for å få med meg hvilken sykdom han mente, om det var AIDS eller en type kreft. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da det gikk opp for meg at han mente Downs syndrom. Og med å “utrydde” mente han ikke helbrede. Han mente utrydde dem som hadde den.

Jan Vardøen har rett i at det begynner å bli litt kjølig her.

Digge Spitznogle

Jeg er ikke venn med Kristin Spitznogle. Jeg kom bare over facebook-siden hennes på profilen til vår felles venn, Jan-Aage Torp. At de har slumpet til å få hverandre som venner er kanskje helt naturlig med henholdsvis 3553 og 1788 oppføringer på vennelistene.

Kristin hadde en del bilder av seg selv. Ikke noe spesielt med det, det er jo ganske vanlig. Vennene har lagt igjen sine beundrende kommentarer av typen: «Sukk!», «DIGG!», «Så UTROLIG sexy du er, kunne ønske jeg var lesbisk», «nydelige dama» og «med et så bra motiv måtte det jo bare bli bra!». Og Kristin Spitznogle er selvsagt lik de fleste av oss og tenker at bekreftelse av en pen kropp er bedre enn ingen bekreftelse, så hun kvitterer velvillig med takk og bukk i alle retninger.

Om Kristin Spitznogle trenger mer oppmerksomhet enn flertallet, har jeg ingen formening om, siden jeg ikke kjenner henne. Uansett er vi i samme båt, vi trenger alle bekreftelse. Hvor vi får den fra varierer. Noen skilter med kvantitet på vennelista.  Andre med kvalitet. Utenfor Facebook høster noen oppmerksomhet fra talerstoler, andre fra tv-ruter, sladderpresse, og ved å sørge for å få fokus på seg selv i alle mulige sosiale settinger. Felles for enkelte er at de har et

stort men svakt ego.

Det var en kollega som gjorde meg oppmerksom på uttrykket. Det rommer så mye: Et underernært behov for anerkjennelse, en avhengighet av å få kompensert for det lille jeg-et med masse bekreftelse av den store man så gjerne ville vært. Bortsett fra groupiene blir det ikke plass til så mange mennesker ved siden av dem med et stort men svakt ego. De som er der ender gjerne opp med å enten forsvinne, eller ese ut selv senere.

I en annen del av skalaen er mennesker som henter bekreftelsen fra et sted inni seg. De har selv blitt bekreftet på grunnleggende nivå i trygge omgivelser. Det har gitt dem en ro og sikkerhet – og en evne til å dele plass med andre. Det finnes mange sånne også. Heldigvis, for dem og oss.

Vi skjønner antakelig ikke helt hvilken gave vi gir mennesker når vi bekrefter dem – ikke som kropp eller gluping eller kul. Men som menneske, som kronen på skaperverket. Sånn som Jesus Kristus møtte enkeltmennesker. Eller i hvert fall noe i den retningen. Hvis vi klarer det.

Ungdomsopprør

Det måtte bare skje. 14-åringen kom hjem fra turnstevne i helgen – med øredobb i øret. Tidligere hadde han nøyd seg med å stikke sikkerhetsnåler gjennom det øret, men nå hadde han tatt skrittet videre. (Bildet er heldigvis bare en illustrasjon fra fotolia.com.)

- Dritkult sa moren.

– Du får visst lett betennelse når du gjør det selv, sa jeg.

Det gikk en dag, så var ungdomsopprøret over. Nå er han den gode gamle.

Men gutten må jo få løsrevet seg. Det gjør at jeg begynner å bli redd for neste utspill. Hva blir det? Alkohol? Dop? Farskap?

Bør jeg rett og slett revurdere strategien, kanskje overreagere kraftig på bagateller, sånn at frigjøringsfasen blir relativt ufarlig? Kanskje den gamle pietistiske linjen, der man sa nei til trommer, dans og kino, hadde noe for seg likevel? Da var i det minste løsrivelsen uten fare for liv og helse, selv om ungene ble sosialt dysfunksjonelle langt opp i voksen alder.

På den andre siden: Hvem har bestemt at man ikke kan bli voksen uten et opprør? Kanskje det finnes helt andre måter å frigjøre seg på? Siden jeg har fire gutter satser jeg på det.

Moderne pietisme

Det har fått en viss oppmerksomhet at jeg etterlyste engasjement fra de lavkirkelige misjonsorganisasjonene i miljøsaken. Noen tilbakemeldinger, også muntlige, har inneholdt spørsmålene: “Hvorfor skal vi være spesielt opptatt av akkurat dette? Fordi det er på mote akkurat nå?

Det finnes jo tusenvis av gode formål, og egne organisasjoner for alt mulig.  Hva bestemmer misjonsorganisasjones engasjement, hvorfor ber vi dem om å engasjere seg for miljøet og global rettferdighet, og ikke i kampen mot atomvåpen, mot inhumane slaktemetoder for kylling og høns, eller uholdbare forhold for pelsdyr i bur? Alle spørsmål er jo etiske problemstillinger knyttet til skaperverket?

Spørsmålet er egentlig en avsporing. Poenget er ikke at organisasjoner eller kristne skal gå fullstendig opp i enkeltsaker. Svaret ligger i ordet “hverdagskristendom”. De lavkirkelige organisasjonene er preget av pietismen. Dens grunntanke er at tro ikke bare er en tilslutning til en lære, en kulturell tradisjon, eller en kirkelig institusjon, men først og fremst et personlig forhold til Gud. I stedet for likegyldighet tar jeg Gud med i de store og små valgene som møter meg fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden. Poenget er å forkynne en tro som gir konsekvenser i dagliglivet.

Kunnskapen vi har fått om klimaet, matvaresituasjonen i verden, global urettferdighet, osv, gjør at at mange av de daglige valgene faktisk blir valg mellom rett og galt. Det er et trosrelevant spørsmål hvorfor jeg skal ha et meningsløst høyt forbruk når jeg vet at det går ut over så mange. Valg mellom bil eller sykkel blir et valg mellom rett og galt når når jeg vet at bilbruken skader miljøet og jeg like gjerne kan bruke sykkel.  Mitt forbruk av kjøtt handler om omsorg for min neste når jeg vet at matvaremangelen for fattige i sør henger sammen med Vestens overforbruk.

Kristne, ikke minst dem med pietistisk forankring, er opptatt av Jesu eksempel. Jesu forhold til fattige er påfallende ofte nevnt i Bibelen. Dette perspektivet falt mer eller mindre bort fra hverdagskristendommen etter at velferdsstaten ble innført. Vår omsorg for våre omgivelser ble begrenset til den faste summen til misjonen. Nå har kunnskapen om konsekvenser og sammenhenger gjort at vi igjen møter de fattige i hverdagen. Møter jeg dem med de samme holdninger som Jesus og de første kristne hadde, eller er jeg likegyldig?

Det handler om hverdagskristendom.

(Innlegget er også publisert på verdidebatt.no.)

Pirrende Bogstadveien

Hvis dominikanerpater Arnfinn Haram vil ha seksuell tenning, tar han en tur ned Bogstadveien. Heller det enn å lese Cupido, sier han. 

Å legge et erotisk tidsskrift i hendene på en munk, og be ham om å anmelde det, må være noe av det mer pikante redaksjonen i Morgenbladet har funnet på i år. At han på sin side tar utfordringen på strak arm, er kanskje overraskende for noen av leserne, skjønt ikke for dem som vet litt om hva mannen står for. Heller ikke at han går inn i tematikken uten å være synlig brydd over det som møter ham.

Den bibelkonservative pateren verken slamrer sint med dørene, eller er sjokkert over den syndige verdenen Cupido representerer. Han har heller ikke behov for å late som om han er aseksuell på innsiden av munkekutta. Tvert imot kritiserer han nærmest tidsskriftet for at det er for lite erotisk. For at de ikke tar erotikken på alvor. Hans tilnærming er at mennesket er et erotisk vesen, og at det faktisk må være noe sensuelt ved Gud siden han skapte mennesket slik – i sitt bilde. Han argumenterer mot overfokus på sex fordi det finnes grenser for hvor mye sensualiteten kan stimuleres før vi begynner å smuggjespe. «Less is more», sier han. Dessuten mener han at mennesket er et åndelig vesen, også når det har sex, og at rendyrking av det fysiske gjør at sex blir kjedelig og mister sitt innhold.

Haram unngår den livredde fy-mentaliteten vi finner igjen i mange kristne miljøer. Han har roen i møte med sin egen sensualitet, og gjør ikke noe nummer av at også han selv blir tent av å se Guds skaperverk i Bogstadveien. Tvert imot. Det er ikke seksualiteten som er brysom. Det er ensidigheten og overdrivelsene.  En befriende tilnærming fra en representant for sølibatet.