Irving og TV2

Å gjøre bråket rundt David Irvings norgesbesøk til en debatt om ytringsfrihet er en avsporing. Jeg har ikke hørt om noen i Norge som vil forby Irving å uttrykke sitt syn. Spørsmålet er hvorfor en redaktør skal gi ham tilgang til sin talerstol.

Det er nemlig ikke sånn at enhver som kaller seg historiker har rett til å slippe til i mediene. Det har ingen, faktisk. Når man likevel slipper dem til, er det fordi man mener vedkommende har et perspektiv på historien som er verdt å lytte til. Hvis en avis eller tv-kanal slipper til en useriøs løgner, svekker man sin egen posisjon som en troverdig formidler av fakta og synspunkter. Løgn og svindel skal man nemlig beskytte seerne mot. Det gjelder selv om Irving er blitt berømt på grunn av sine ekstremiteter.

Nå vil TV2 antakelig påstå at Trude Teige faktisk beskyttet seerne mot Irvings useriøse påstander ved å stille kritiske spørsmål. Ifølge Per Edgar Kokkvold avkledte hun historikeren. Jeg er helt uenig. Riktignok stilte hun flere gode, kritiske spørsmål i utgangspunktet , men hun var relativt hjelpeløs i møte med svarene hans. Istedet for avslørende oppfølgingsspørsmål, fikk en hel del påstander stå uimotsagt.

Ved å invitere David Irving til å fremme sine synspunkter har TV2 ikke tatt sitt redaktøransvar alvorlig nok. Det er all grunn til å tro at det er høye seertall som lokker. Men følger man denne lettvinte linjen, vil kanalen få mindre betydning i framtiden. Det er synd, for vi trenger minst  to seriøse formidlere av nyheter og debatt.

Onde uhyrer

Ondskap er fascinerende. Det synes i hvert fall de fleste av oss. Vi sluker stoff om Joseph Fritzl og andre uhyrer og er glade for at vi ikke er som dem. Eller – langt der inne – redde for at vi er det.

Dag Hareide vil snakke om det. Sammen med Sykehuset Innlandet og Hamar Biskop inviterer han til seminar om ondskap på Nansenskolen, og ble i den forbindelse intervjuet i Vårt Lands papirutgave i går. “Jeg har vokst opp med Thorbjørn Enger, med snille røvere og rever som ga vegetarløfte. … På 50-tallet trodde vi  at bare alle fikk utdanning, ville vi slutte å slå hverandre”, sier han.

Slik ble det ikke. Fritzl-saken og drøssevis av andre monster-oppslag gir oss fortsatt rikelig med anledning til å reflekterer over fenomenet ondskap. Og det viser seg at så godt som alltid at alle “monstre”, selv er ofre i en eller annen forstand. Maktmennesker har store udekkede emosjonelle behov. De er aggressive fordi de verken har kontakt med seg selv eller makter å se seg i perspektiv. De er ødelagte etter ekstreme psykiske påkjenninger, de er usikre og skaffer seg bekreftelse på den eneste måten de kjenner. Andre er er oppdratt til frykt og feighet. Selv når vi står ovenfor de tyngste tilfellene hender det at jeg sier til meg selv: Hadde jeg hatt den samme biologiske og sosiale arv, og vært under de samme oppvekstvilkår, ville jeg antakelig ikke vært et hakk bedre.

Det gjør avstanden mellom meg selv, Fritzl og andre monstre langt mindre. Et lite stykke på vei kan det naturvitenskapelige og det kristne menneskesynet følge hverandre: Vi har alle den destruktive muligheten i oss.

Men kristendommen stanser ikke der. Den legger i tillegg et ansvar på meg for mine valg – noe som også innebærer en mulighet for å velge riktigere. I min situasjon handler disse valgene om helt andre ting enn om jeg skal sperre barnet mitt nede i en kjeller på livstid, men det er like fullt moralske valg. Noen ganger er det valg mellom det jeg ønsker og det som er rett: Valg mellom bitte litt ondskap eller bitte litt godhet. 

Jeg er ikke bedre enn jeg er i de små valgene.

Til høyre for klimakampen

Denne helgen arrangerte Norges Kristne Råd, Menighetsfakultetet og Kirkens Nødhjelp konferansen Tro til forandring, som handler om kristnes ansvar for skaperverket. De konservative misjonsorganisasjonene var ikke tilstede. Det har de heller ikke vært i andre sammenhenger hvor klima- og miljøtrusselen er fokusert.

Dette er ikke overraskende. Klimaengasjement har tradisjonelt samlet venstresiden i kirken. Mange har vært skeptisk til å legitimere liberal teologi ved å samarbeide med denne siden. En annen årsak er organisasjonenes smale engasjement. Oppdraget er å vinne mennesker for Kristus, ikke bevare kloden for nye generasjoner. På den annen side er man ikke taus i samfunnsdebatten. Ikke minst i diskusjonen om seksualetikk, tradisjonelle familieverdier og livsvern er organisasjonene representert. Utgangspunktet er prinsipielt det samme som i miljødebatten: Man tror at et godt samfunn er et samfunn der kristne mennesker tar ansvar og kristne verdier får stort gjennomslag.

Personlig har jeg vært skuffet over organisasjonenes halvhjertede innstilling til miljøet. Et kristent engasjement handler ikke bare om å si nei til det som Bibelen er negativ til, men like mye om å si ja til det som er rett og godt. Det blir stadig bedre dokumentert at klimakampen er et være eller ikke være for sårbare folkegrupper i de fattigste delene av verden. Man anerkjenner diakoni som en av kirkens oppgaver i verden. Det er på tide å innse at det er et diakonalt ansvar å delta i kampen mot klimaendringene.

Det er i ferd med å bli flaut å ignorere klimatrusselen. Den yngre generasjonen er i ferd med å se det. Det ville være synd og helt unødvendig om engasjert og tenkende ungdom forsvant for misjonsorganisasjonene fordi de ikke hadde rom for hele deres kristne engasjement .

En hasjrøykers omsorgsfulle råd

– Politiets jakt på hasjkjøpere vil bare flytte hasjhandelen til lukkede rom. Det er negativt for bekjempelsen, mener en mann Aftenposten har snakket med. Han har flere gode råd for hvordan man kan forebygge hasjrøyking, blant annet “nøytral rådgivning og en åpen debatt uten moralisering”.

Vi skal holde åpent om mannens omsorgsfulle råd er ørlite farget av at han er aktiv hasjrøyker selv og ønsker legalisering av stoffet. 

Argumentet er interessant, fordi det i ulike former brukes så ofte: Hvis vi ikke legaliserer (i det minste i praksis) en handling, vil den bli gjort likevel – når ingen ser på. Abort ville blitt utført uansett, med strikkepinner. Hvis man forbød kjøp av sex ville handelen fortsette innendørs. Høye alkoholavgifter og vinmonopol fører til at folk drikker mer svenske polvarer og hjemmebrent. Voldelig kampsport må legaliseres fordi den ellers vil bli bedrevet “i smugene”.

Hvilken vekt har det prinsipielle argumentet mot slike konsekvensscenarier? Finnes det standpunkter som står fast, uavhengig av hva folk likevel gjør og mener, fordi de er begrunnet i ubrytelige verdier?

Foreløpig er drap av syke forbudt, men ifølge Dagbladet er 90 prosent av befolkningen for. Levi Fragell håper at både leger og politikere kan forholde seg “demokratisk” til spørsmålet og ikke “la seg styre av dogmatiske oppfatninger og historiske tradisjoner”. Han er ikke så veldig langt unna argumentet “folk tar selvmord når ingen ser på likevel”.

Jeg sier ikke at alle spørsmål er enkle å gi svar på. Det er et problem at mange har for dogmatiske ståsteder. Likevel (eller kanskje nettopp derfor) blir stortingkandidatenes verdimessige ståsted viktig for meg ved høstens valg.

Når trusler ikke hjelper

Hjemme hos oss er Kasper (11) nest nederst på rangsstigen. I praksis betyr det at han har lite å stille opp med hvis han trenger å sette seg i respekt hos storebrødrene på 14 og 16 år.

I helgen brukte han ukepengene sine på en 12-pakning med Snurretopp fra isbilen. Jeg skulle bare sjekke fiskekakene i fryseren, da jeg oppdaget hvordan han hadde sikret isen sin mot tyveri. Med vannfast tusj hadde han skrevet på lokket:

“DEN SOM SPISER EN SÅNN UTEN TILLATELSE HEIER PÅ LIVERPOOL!”

Det forklarer hvorfor isen fikk være i fred.

– Jeg vil dø frisk!

Mine medpassasjerer på setet bak meg pratet om det å bli gammel, og alt det kjipe som følger med alderdommen. – Jeg vil dø frisk! sa den ene.

– Det er neimen ikke alle som er så heldige! sa den andre.

I mange kulturer er eldre mennesker de mest respekterte. Når man er gammel fortjener man å få hvile etter mange års innsats. Det er ikke så viktig om man ikke er like kjapp og sterk som før, som gammel har man en annen rolle. Hvitt hår og skjegg skaper respekt i seg selv.

I dagens Norge respekterer vi dem som makter å holde seg unge. Ingen sier rett ut at eldre mennesker er overflødige, for ikke å si en belastning, men vi avslører det når vi snakker om oss selv: “Neimen om jeg vil være til byrde for noen …”

Mine medpassasjerer på bussen nevnte spesielt “det å gå i barndommen”. Det er forståelig at man vil unngå en sykdom som demens. Samtidig har mange demente et godt og verdig liv. Når vi heller vil være død enn dement, er det et vitnesbyrd om vårt syn på demente. Frykter vi å bli noe vi selv forakter?

Når mennesker dør friske, som mine medpassasjerer ønsket, betegnes det nesten utelukkende som “altfor tidlig”, og derfor en tragedie. Når livet haler ut, blir det også sett på som tragisk, derfor organisasjoner som “Foreningen Retten til en verdig død”. Vi har et problem med alderdommen og døden i en tid hvor vi liker å tro at vi ellers har ganske bra kontroll.

Det er oppskrytt å være gud. Det merker vi når vi prøver.

Det aller beste

Foreldre vil det aller beste for ungene sine. Vil de ikke det?

I dag kom et nytt nummer av Morgenbladet i postkassen. Det var der jeg leste artikkelen som gjorde meg oppmerksom på problemstillingen igjen. Den handlet om et av de dialogmøtene som Abid Q. Raja arrangerer i Litteraturhuset. Denne gangen var det kvinneundertrykkelse som sto på dagsorden, og foreldre som presser – eller tvinger – barna sine inn i ekteskap.

– Ingen tror vel at disse foreldrene vil barna sine noe vondt? spurte Raja før han ga mikrofonen til sin kone, Nadia Ansar, som er psykolog. Ansar bekreftet at hun mener de fleste foreldre, også de som presser sønnene og døtrene til lydighet, gjør det med barnas beste for øye.

Tror vi egentlig på det? Vil de fleste foreldre alltid det aller beste for ungene sine? Spørsmålet kan stilles til foreldre som presser ungene sine inn i ekteskap (med personer som foreldrene ofte ikke kjenner selv – et viktig aspekt som sjelden blir nevnt). Er det ungenes beste de tenker på, eller handler det mest om foreldrenes egen anseelse i slekten og miljøet?

Men spørsmålet kan like stilles mye til foreldre med norsk kulturbakgrunn. Foreldre som prioriterer kjøpekraft og karriere framfor familielivet, for eksempel. Foreldre som slår, eller krenker barna sine på andre måter, uten at det faller dem inn å evaluere sine egne handlinger. Jeg sier ikke at de ønsker barna sine vondt. De ville nok sloss for dem, om situasjonen krevde det. Men vil de barnas beste hele tiden?

Jeg tror vi foreldre trenger å høre at vi slett ikke alltid er flinke til å sette barnas behov først. At vi trenger å bli mindre egoistisk og mer opptatt av barnas beste. Mange ganger er det nettopp det det står på.

Det gjelder meg også.

Händel for barn

I en tid hvor Disney og Cartoon Network tilsynelatende legger premissene for hva som er kult for barn, er det voldsomt kjekt å se at en bok om Georg Frederich Händel kan funke like bra.

Den nye boken Halleluja fra IKO-forlaget, har fått meg til å innse at det ikke finnes tema som er kjedelige for unger. Alt kan gjøres engasjerende dersom formidleren forstår barnas tanker og snakker barnas språk. Bjørn Sortland er en av Norges beste på det feltet, og det er fabelaktig hvordan han klarer å engasjere med Halleluja. Den har et enkelt språk og er full av lydord og andre sanseskildringer (selvfølgelig sier en gammel hestedrosje “skvikitiskvæk, skvikitiskvæk” når den går) – uten at den blir for barnslig. Vi får en sterk, men rolig og lavmælt historie om hvordan et møte med komponisten Händel forandrer livet til London-gutten John og familien hans. I tillegg får vi et nydelig kristent budskap som gir et veldig godt utgangspunkt for samtale. Anbefales for alle foreldre som ser betydningen av den rolige stunden på sengekanten.

IKO-forlaget har åpenbart flinke folk som klarer å finne og knytte til seg forfattere med store formidlingsevner. Tidligere i år utga de Jakten på Juliana, skrevet av redaktøren av Barnas, Runar Bang. Endelig en kristen forfatter som bryter med den kjedelige “snille” kristne barneboktradisjonen. Han tør ikke bare skildre egoisme og hensynsløshet, har lar også andre voksenpersoner i handlingen være brokete skikkelser med både sterke og svake sider. Jeg ga den terningkast fem i Superblink, men tar selvkritikk for det. Boka burde få en sekser, i likhet med Halleluja.

På bussen

I dag kl. 08.40: Paret i 30-årene snakket arabisk til hverandre. Hun bar hijab, han spiste påskeboller fra Narvesen (en slager blant muslimer). Og de hadde hund! En hund som satt på fanget hennes, og som hun var veldig glad i. Men ikke så glad i som de var i hverandre. De kysset og plukket på hverandre og kysset igjen, uten blygsel overhodet. Og de virket så vennlige. Jeg ble glad av å se på dem. De gjorde alle fordommer om hijab-kledde muslimer til skamme.

Men da de gikk av lot mannen den tomme bolleposen ligge igjen på bussetet. Med vilje!

Moral: Hvis ikke de gamle fordommene dine blir bekreftet, finnes det alltid en ny.

Hanne Nabitu Herland

er et nytt navn i samfunnsdebatten som særlig har markert seg i diskusjonen om islam vs. “kristne” verdier. Hun synes å ha et ståsted langt inne i FrP-land, og lar seg på ingen måte stresse av de som måtte mene at tittelen religionshistoriker forplikter til nøkterne og balanserte vurderinger.  Samtidig når hun langt med å være både kunnskapsrik og retorisk dyktig.

For noen dager siden gikk hun til frontalangrep på Arnfinn Nordbø fordi han etter hennes syn “krever toleranse, men gir ingen”. Hun lar karakteristikkene hagle over gutten, og hevder at han har lagt opp til en av “nåtidens mest skruppelløse svertekampanjer”, et “sofistikert angrep på meningsfriheten” og fremviser en “frihetsinnskrenkende intoleranse”. Han er på  “åpenbar sympatijakt”, ved hjelp av et “følelsesladet og velregissert mediestunt” og “søker å demonisere konservative kristne”. Hun mener også at han søker hevn ved å utgi boken sin.

Dette var mye sterkt, og alt er ikke nevnt. Noe av det kunne vært riktig hvis hun hadde uttalt seg om en medsynser, en kristen autoritet eller en fagperson. Men Arnfinn Nordbø er ingen av delene (selv om han selv kanskje ikke er så bevisst på hvilken rolle han har). Han er først og fremst et øyevitne, en som forteller sin egen historie. Han er krenket etter å ha blitt utsatt for avvisning og fordømmelse i en situasjon der han har følt seg ekstremt sårbar. Hans uttalelser er først og fremst et subjektivt vitnesbyrd om hva denne opplevelsen av krenkelse kan gjøre med et menneske.

Du stiller ikke nærmest faglige objektivitetskrav til den krenkedes historie. Det har ikke Nabitu Herland skjønt. Hun har ikke forstått hvilket jordskjelv som skjer i en persons liv når han plutselig ikke lenger klarer å leve opp til kravene i det miljøet han har identifisert seg så totalt med. Hun bagatelliserer det han har blitt utsatt for, og kommer med usaklige påstander om hans motiver.

Jeg skjønner de som reagerer på Arnfinn Nordbøs bok. Den er først og fremst preget av mangel på distanse til det som har skjedd i livet hans. Samtidig får ethvert miljø de “utbryterne” man fortjener. Arnfinn var aktivt med i en fløy av NLM som antakelig blir sett på som relativt ytterliggående av flertallet innenfor organisasjonen.  Det ble en bumerang som traff ham og hans familie  ettertrykkelig.

Heldigvis har det kommet noe godt ut av historien. NLM Ung har kommet med et manifest som klart tar avstand fra den typen mobbing Arnfinn opplevde.  Debatten har fått mange til å tenke gjennom hva det betyr å respektere annerledes tenkende. Så er det å håpe at noen kan bistå familien i opprydningen etter en helt unødvendig katastrofe.

Modigst, tøffest, kjekkest...

Vårt Lands Jarle Kallestad foreslår en pris for Norges modigste kristenleder. Det spørs vel om akkurat det var ukens mest gjennomtenkte forslag.

La meg nok en gang bruke meg selv som eksempel. Noen hevdet i sin tid at jeg var modig som tok et offentlig oppgjør med Smiths venner (lenken er bare ett av mange eksempler). Men hvorfor skulle det være modig? Det kostet jo meg ingen ting.

For det første høstet jeg stort sett anerkjennelse fra dem jeg identifiserte meg med, mens sinte reaksjoner fra dem jeg ikke identifiserte meg med ikke gikk særlig mye inn på meg.

For det andre gjorde jeg dette på tross av at det gikk ut over deler av storfamilien min. Noen av dem vil kanskje mene at jeg i beste fall var modig på deres vegne, i verste fall verken forstod eller brydde meg om hvilke konsekvenser dette fikk for dem.

For det tredje tror jeg mange representanter for Smiths venner snarere ville kalle min drivkraft for narsissisme enn for mot. Det bør kanskje diskuteres av andre enn meg, men de fleste av oss er forskjellig skrudd sammen. Noen liker oppmerksomhet, andre ikke. For noen betyr medmenneskers reaksjoner mye, andre er langt mindre bevisste på disse sidene ved det sosiale samspillet.

Vi trenger mennesker som står opp og sier hva de står for. For mange krever det sikkert mot å gjøre dette. Men skal vi dele ut priser, må kriteriene kanskje være mindre subjektive, for eksempel knyttet til innholdet i budskapet, eller virkningene av det.

Kjempefestlig!

– Og du lever vel ennå i hor? sa KrF-lokalpolitiker Harald Sødal til sin politikerkollega Mette Gundersen (Ap). Hun fortalte om hendelsen på bloggen sin. Til VG sier Sødal at han har fått en lærepenge, men at uttalelsene var humoristisk ment.

Jeg kom til å tenke på noen tåpelige vitser jeg selv dro for en del år tilbake. Jeg var relativt fersk som ansatt i Norsk Luthersk Misjonssamband, som den gangen hadde enda flere lederstillinger enn i dag som kvinner ikke kunne inneha. Jeg fleipet noen ganger ironisk med kvinnelige kolleger om at noen ting var forbeholdt oss menn. En av dem ga uttrykk for at hun ble lei seg.

Årsaken var selvsagt at mens jeg hadde et uanstrengt forhold til dette punktet i NLMs ideologiske ståsted (kanskje fordi det ikke rammet meg) opplevde min kollega det samme punktet som sterkt diskriminerende. Vi befant oss med andre ord ikke på samme nivå i forhold til tematikken.

Samme nivå er et nøkkelord i forhold til humor. Å le av noe sammen forutsetter at sender og mottaker er likestilte i den aktuelle situasjonen. På samme måte som jeg burde forstått at jeg og mine kvinnelige kolleger ikke var det, burde Sødal forstått at Gundersen ikke hadde forutsetning for å le hjertelig av tullet hans. Du får rett og slett ikke latterkrampe av at noen synes du er umoralsk.

Alle har ikke like mye sosial kompetanse. Heldigvis for både Sødal og meg, kan den øke gjennom læring.

På hugget

Her kommer dagens nøtt: Hva er felles i alle religioner? Svaret er: Moralismen.

I går skrev Aftenposten om Hemangini Gupta (28) og hennes venninner som ble overfalt av en gruppe hinduer som skjelte dem ut fordi de viste seg på bar og gikk i jeans. Jeg følte jeg hadde lest det mange ganger før, vel å merke med forskjellige gjerningsmenn, ofre og religioner hver gang: Noen blir sinte fordi andre ikke lever, tror eller mener som de vil.

De av oss som har lest Bibelen kjenner scenariet igjen fra fortellingene om fariseerne som stadig fordømte andre. Hvorfor? Fordi de var opptatt av hva som var feil og rett med hensyn til synlige ting, av å «rense begeret utvendig». Hadde de vært opptatt av de mer skjulte tingene, rettferdighet, barmhjertighet og troskap, ville de vært litt mer lavmælt. Du er nemlig mindre på hugget når ditt eget hode ligger på stabben.

«Det betyr ikke at de synlige tingene er uviktige. Du kan ikke være likegyldig, svarer noen.» Jeg  tror ikke det å være mest opptatt av sine egne feil handler om å være likegyldig til samfunnet. Det er snarere en litt annen strategi. Jeg forandrer mest ved å begynne der jeg har best muligheter til å endre noe.