Medskyldig og offer

Den 36 år gamle stefaren til Christoffer Gjerstad Kihle ble i dag dømt til åtte års fengsel for å ha skadet gutten så voldsomt at han døde. Aktor sa imidlertid ifølge Aftenpostens kommentator at guttens mor stod for det største sviket mot ham – det totale svik mot sin egen sønn. På grunn av det sviket hadde Christoffer ingen å gå til.

Det er på sin plass at påtalemyndigheten på en slik måte understreker mors ansvar for å beskytte barnet sitt. Hvis hun lar vold skje uten å gripe inn, er hun medskyldig. Hvis hun ikke er vitne til volden, men avstår fra å gjøre det som står i hennes makt for å finne ut hva som forårsaker skadene og beskytte ham mot det, har hun også sviktet sin grunnleggende forpliktelse som mor.

På den annen side er det viktig å ikke glemme at kvinner i samliv med psykopater også er offer. De er frarøvet selvrespekten og ofte manipulert til å tro at problemet ligger hos dem. Dessuten: Kvinner som har innsett sitt ansvar, og har tatt det vanskelige oppgjøret med psykopaten, kan ha det problemet at deler av samfunnet fortsatt lar seg manipulere av ham. Jeg har selv sett representanter for offentligheten definere moren som problemet, selv om de kjenner til farens voldshandlinger – hun «krenker jo ham» ved å ta tilbake kontrollen over eget liv. Til syvende og sist står mange kvinner ganske alene overfor det mennesket som gjør sitt beste for å ødelegge livet hennes.

Derfor kunne aktor gjerne lagt en del av ansvaret for Christoffers liv på det offentlige Norge, som ofte ikke er i stand til å beskytte kvinner mot menn som hater dem.

Avansert underholdning

Mellom 1,5 og 2,7 millioner mennesker dør av malaria hvert år, ifølge Wikipedia. Og hvis vi snakker om influensa, dør 20 000 til 30 000 mennesker årlig bare i USA – av de vanlige typene som vi driver og forbereder med vaksiner. I Norge er visst tallet rundt 1 300.

(Gjesp!)

Men når en influensa tar livet av 159 i Mexico, ekspertene understreker at viruset smitter og oppfører seg som et vanlig influensavirus i resten av verden og medisinene ligger klar for sikkerhets skyld, da får vi side opp og side ned om saken.

Hva skjer?

Ganske enkelt at avisene skriver om det som interesserer oss. Og følelsen av å være truet på liv og død av en overhengende fare bare må vi gi oppmerksomhet til i en ellers understimulert tilværelse (eller overstimulert, resultatet blir det samme). Malaria og andre sykdommer har vi hørt om før – og vi lever fortsatt. Derfor føler vi oss ikke truet. Svineinfluensaen er derimot noe nytt. Noe som kan være en ny svartedau for det vi vet (selv om vi selvsagt ikke tror det). Vi reagerer instinktivt ved å være på vakt. Nå må livet beskyttes!

Kampen for livets opprettholdelse er blitt en slags avansert underholdning i en tilværelse der fleste av oss møter få utfordringer og farer. Media tar ganske enkelt på alvor at mens tidligere generasjoner har slåss for livet, kjeder vi oss. De tilbyr oss det lille kicket vi kan få ved å føle at vi er i fare en stakket stund, til vi nok en gang faller tilbake i våre understimulerte, overbeskyttede liv.

Lars Gilberg kommenterer ifluensafrykten i dagens Vårt Land. Han henviser til orienteringsløperne som ikke bryr seg om flåttfaren, men løper likevel. «De er mentalt innstilt på å leve mens de lever», skriver han.

Men er det ikke nettopp det vi gjør når vi hauser opp relativt ufarlige virus? Vi gjør det vi opplever som det mest meningsfulle i livet – vi kjemper for det? 

Monsen og fiendene

Nina Karin Monsen har fått Fritt Ord-prisen. Og mange fiender. De hadde hun fra før, mente hun, hun følte seg nesten forfulgt. Noen kalte henne paranoid. Uansett er det nok ikke bare koselig å bli sammenlignet med David Irving og Mahmoud Ahmadineja.

Monsen sier en del ting jeg er prinsipielt uenig i og en del jeg er enig i. Alt sammen formidles uten nevneverdig empati. Her er det ikke snakk om å trekke inn forståelse eller formildende omstendigheter. Her er det hvitt eller svart, godt eller dårlig, rett eller galt, basta bom.

Selv synes jeg det ofte er lettest å forholde seg til mennesker som er prinsipielle og rett på sak. Særlig når de skriver om ting som ikke treffer meg direkte. Det er kanskje litt verre å sitte midt i skuddlinjen. Den plassen gir ikke minst ekstra gode forutsetninger for å oppdage det dersom presisjonen ikke er helt på topp. Forenklinger kan være nyttige når eksempler skal tilpasses prinsipper. Men de svir og skaper mistillit.

På den annen side kjennetegner sterke ord og tvilsom presisjon store deler av den offentlige debatten, med mindre vi snakker om faglige diskusjoner på høyt akademisk nivå. Nina Karin Monsen er én av ganske mange ubehøvlete debattanter der ute. Den største forskjellen ligger i hvem hun er ubehøvlet mot.

Mange har påpekt hvor hardt regimet for politisk korrekthet er i Norge. Du skal ikke avvike mye før noen vil sparke deg fra både stillinger og verv. Ved å gi pris til Nina Karin Monsen hjelper stiftelsen Fritt Ord oss til å bli mer tolerante.

Toppfotball

Jeg var på fotballkamp i dag. Mjøndalen, selvfølgelig. Ikke topplaget, som gjør det kanonbra i første divisjon akkurat nå, men aldersgruppen sju til 12 år gammel. Anledningen var vårens Buskerud Storsenter-cup. 131 kamper ble unnagjort på to dager, og jeg overvar 21 av dem fra speakerboksen.

I de eldste aldersklassene så jeg bare guttelag. For dem var fotball blitt alvor. Og for foreldrene deres. En av fedrene kjeftet så voldsomt fra tribunen at jeg ble redd for både ham og spillerne. Han hørte meg ikke da jeg tilbød ham mikrofonen så han kunne spare stemmen.

Kontrasten til de yngste jentelagene var påtakelig. De var på banen for å treffe venner. De som ikke hadde ballen, kastet ikke bort tiden på å løpe og hoie og skrike. Istedet utvekslet de synspunkter på frisyrer og tyggis. Et par av dem var veldig flinke til å slå hjul, og tilskuerne fikk seg en herlig latter da den ene helt uforvarende gikk inn i en takling på hendene. Men flinke var de! Mjøndalens 2001–kontingent av jenter knuste Eiker Kvikk 18–0 i akkurat den kampen.

Og jeg fikk en av mine beste fotball-opplevelser siden Norge slo Brasil i 1998.

Identitet

Det var ganske fullt i lokalene til Antirasistisk senter, da muslimer og kristne, homotilhengere- og motstandere (samt noen midt imellom), debatterte respekt for homofile i religiøse miljøer. Jeg skal ikke bruke plass på å gjengi debatten, ut over å si at jeg synes den var god og ganske saklig.

Selv om jeg rakk hånda i været straks det ble åpnet for spørsmål, og holdt den oppe til ordstyrer Kadafi Zaman noterte meg, slapp jeg aldri til med spørsmålet mitt. Det var kanskje ikke så viktig, for andre stilte spørsmål i samme gate. Svarene var tankevekkende:

Mange, deriblant politisk rådgiver Hadia Tajik, understreket behovet for respekt, både for religiøse oppfatninger og for homofile. Leder for Skeiv Ungdom, Stian Amadeus Antonsen (en utrolig flott person som jeg kjenner fra før) ivret for dialog, og fortalte om samtalene han har hatt med Norsk Luthersk Misjonssamband, som munnet ut i et manifest mot mobbing. På den andre siden var to av kirkens representanter de mest kompromissløse i debatten. Gard Realf Sandaker-Nielsen, leder av Åpen kirkegruppe, og Solveig Fiske, biskop i Hamar, opplevde seg etter hva jeg kunne forstå kun respektert av mennesker som delte deres syn.

Dette er på én måte uforståelig og helt i strid med grunnleggende demokratisk tenkning. Dersom alle var enige, ville det ikke være behov for gjensidig respekt og toleranse. På den andre siden er tilnærmingen kanskje veldig forståelig. Mens folk som Stian Amadeus Antonsen kan fortelle om familie og venner som aksepterer ham, har en del medlemmer av Åpen kirkegruppe en helt annen bakgrunn. Først har mange av dem vært gjennom en vanskelig prosess fram til å finne og akseptere sin homofile identitet, deretter har en del antakelig også opplevd fordømmelse og harde ord fra venner og familie. En kan bli uforsonlig av mindre.

Da jeg leste den nylanserte boka til Arnfinn Nordbø slo det meg at kristne fellesskap antakelig er identitetsskapende på en helt annen måte enn mange andre interessefellesskap. Når en homofil ikke lenger kan identifisere seg med verdiene i sitt miljø, får dette noen ganger dramatiske konsekvenser. Over natten opplever han å bli nærmest verdiløs i det miljøet som alltid før hadde bekreftet ham. Vi kan ikke se bort fra at både av den homofiles kamp for aksept for sitt nye ståsted, og miljøets innsats for å vinne ham tilbake, kan handle om forsøk på å gjenopprette denne verdien.

Ser vi en konsekvens av at den første trosartikkelen har vært lite tilstede i norsk vekkelsesforkynnelse? Har vi latt omtanken, kjærligheten, selve menneskeverdet, bli forankret i noe annet enn det faktum at vi er skapt i Guds bilde? Det er kanskje på tide å stille spørsmålet.

Det viktige spørsmålet

I dag skal jeg på seminar, arrangert av tre interesseorganisasjoner for homofile sammen med Antirasistisk senter.  Temaet er ufattelig aktuelt: «Hvordan kan vi møte hverandre med respekt og dermed bygge et samfunn med mangfold både i seksualitet og livssyn?»

Hvis ikke det gjøres av noen andre, har jeg tenkt å stille det viktigste spørsmålet i debatten om homofili akkurat nå: Er det mulig for homofile å føle seg respektert av noen som er uenige med dem i spørsmålet om homofile parforhold kan forsvares ut fra kristen etikk?

Dersom svaret er ja, mener jeg vi i prinsippet har løst den vanskelige konflikten om homofilisaken som har ridd kristennorge i mange år. Dersom svaret er nei, vil ikke problemet løse seg med det første.

Jeg kommer tilbake til saken.

Kontakt

Pinsevennleder Aril Svartdahl (broren til Egil, sønnen til Hans, gift med Lotta) er portrettert i dagens Vårt Land. Han var pastor i Salemkirken i Oslo, men etter 12 år fikk han beskjed av lederrådet om at tiden var over. Det ble en tøff tid  med sykemelding og terapi.

Svartdahl nevner to ting som alle ledere i denne typen virksomhet kan lære noe av. (1) Han forteller at familien ble så alene da han sluttet i jobben. «Relasjonene hadde vært bygd på tjeneste, ikke på vennskap», sier han. (2) Hjelpen for han personlig var blant annet å «få kontakt med egne følelser».

Det er påfallende hvor mye det betyr å få kontakt med følelsene sine. Det er påfallende hvor framtredende denne kontakten er hos små barn,  men hvor fort den forsvinner dersom barnet forventes å undertrykke følelsene i stedet. Og det er påfallende hvor mange konflikter og vanskeligheter som skyldes nettopp dette at mennesker ikke klarer å tolke sitt emosjonelle reaksjonsmønster og bakgrunnen for det.

Og det er påfallende hvor mange som opplever det samme som Svartdahl etter å ha gått på en smell: Dette førte til at jeg fikk kontakt med meg selv!

Tenk om flere kunne oppdage det før smellen!

Dårlig barne-tv

Den arabiske tv-kanalen Al-Jazeera vekker oppmerksomhet etter nok en gang å påvirke barn med groteskt jødehat. Etter en historie om en jøde som for 1400 år siden måtte dø fordi han antastet en ærbar kvinne, fastslås det i barneprogrammet at jødene av natur er forræderske, troløse, bedragerske og fientlige. En liten gutt blir hentet fram og får skryt fordi han foreslår at jødene må ødelegges.

Flere nettaviser, blant annet Aftenposten.no,  har allerede fokusert på saken. Det er antakelig ikke nødvendig å nevne at med sånne holdninger ser det dystert ut for utsiktene til fred i Midtøsten.

Men som barnebladredaktør må jeg få lov til å påpeke en helt annen ting, nemlig at Al-Jazeera har et stykke igjen å gå før de kan sies å lage fengende barneprogrammer. En imam som står på en talerstol og holder en tale som går langt over hodene på målgruppen, er ikke overdrevet pedagogisk, selv om han får fram en liten krigersk tass på slutten. Dette gjør jo selv kristne lavbudsjettkanaler til rene trendryttere i forhold.

Nei, arabiske barn, hold dere til Disney. Men det trenger jeg antakelig heller ikke å si.

"Guds hånd"

NASAs romobservatorium, Chandra, har fotografert "Guds hånd"! De har publisert et bilde av et gigantisk romfenomen med en form som minner om en hånd.

Men Aftenposten kan heldigvis berolige oss. Dette er ikke Gud. Fenomenet har en naturlig forklaring. Det er bare en såkalt pulsar - en roterende nøytronstjerne som skaper et ekstremt sterkt magnetfelt. Stjernetåken rundt pulsaren strekker seg 150 lysår ut i verdensrommet.

Det var jamen godt. Selv om noen antakelig uansett vil slite med å ikke se Guds hånd i et sånt fenomen.

Påskeboller

Jeg går inn i bussen foran. Alle plassene er opptatt, untatt de på langs, nesten bakerst. Helt bak sitter to tenåringer med minoritetsbakgrunn. De er trolig kriminelle, men jeg har ikke noen problemer med det. De kan bare våge å prøve seg på meg. Jeg setter meg ned med et trygt smil om munnen.

De snakker i munnen på hverandre, antakelig på urdu. Jeg regner med de snakker om sist gang politiet var etter dem. Eller om offerets reaksjoner under slosskampen i helgen. De ler til hverandre på en tøff, kriminell måte.

Plutselig slår de over til norsk. Jeg spisser ørene. Og får med meg følgende dialog:

Den ene: - Jeg skulle kjøpe boller med rosiner! Hun dama kalte det påskeboller. Jeg husket ikke hva det var! Ha ha! Det var dødsflaut!

Den andre: - Ja, det er kjempekjipt! Jeg husker ikke hva alle kakene heter. Men de viktigste husker jeg: Gulrotkake, daimkake, og sånn derre med mandelbunn. Den er dritgod!

De slår over til urdu igjen. Selv smiler jeg, litt oppgitt, av tanken på alle som forhåndsdømmer minoritetsungdom. Hadde de bare blitt kjent med noen av dem, sånn som jeg, ville de skjønt at de er ganske alminnelige mennesker.

Han er oppstanden. So what?

«Han er sannelig oppstanden!» skriver de mest kristne vennene mine på facebook-profilene sine i dag. Jeg spør meg om det betyr noe. Om det betyr noe for meg, eller for folk flest.  

Relevans var et viktig ord i kirkevekstterminologien (som er litt mindre på mote nå enn den var). Det kristne budskapet skulle formidles sånn at det ble relevant for folk. Men hvor relevant er det at Jesus har stått opp fra de døde?

Jeg gjorde et tankeeksperiment da jeg var på bensinstasjonen i dag. Den var full av påsketurister på vei hjem fra fjellet. Hvis jeg hadde spurt dem hva det hadde betydd for dem at Jesus har stått opp, om det kunne bevises, hva ville de svart?

Jeg antok at «ikke noe særlig» ville vært et nærliggende svar. Men så kom jeg til å tenke på snåsamannen. Han betyr tydeligvis noe for folk, det er ikke uten grunn at alle journalister med respekt for seg selv har skrevet minst én kommentar om ham. Folk med overnaturlige evner betyr noe. Hva om snåsamannen hadde blitt myrdet? Torturert i hjel, død og begravet. Men stod opp fra de døde tredje dag? Erklærte at han hadde all makt i himmelen og på jorden. Ble tatt opp til himmelen mens vi så på?

Jeg tror vi ville tilbedt ham. Relevant eller ikke.

I mørket

Jeg er tilbake fra skjærtorsdagsgudstjeneste i Mjøndalen kirke. Salmer, preken og liturgi konsentrerte seg om det som skjedde da Jesus innstiftet nattverden. Og om mørket som fulgte.

Under postludiet ble alteret ryddet. Selv duken ble fjernet. Istedet ble det satt fram en enkel vase med fem blodrøde roser i. For meg var dette sterk symbolikk.

Kristus har vært i mørket. Alene og full av angst. Forlatt av mennesker - og av Gud. Overlatt til folks forakt. Mobbet, hetset, offer for maktspill og for rent hat. Fysisk knekt og hjelpeløs. Han har vært der vi mennesker kan havne i våre mørkeste øyeblikk. Helt på bunnen.

Han gir oss ikke ett svar på våre hvorfor. Han bare sier at han har vært der. Han sier: Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.

God påske.

Den fromme fasaden

Hun var rystet, kvinnen jeg snakket med i går. Det hadde skjedd unevnelige ting mellom faren og døtrene i to familier som både hun og jeg kjente godt, og ting tydet på at en tredje familiefar også hadde sine svin på skogen. Kvinnen hadde delvis avvist det da hun hørte det første gang. Det var vanskelig å tro noe sånt. De var ikke bare bekjennende kristne, de framsto jo som så gudfryktige!

Egentlig er det rart at vi fortsatt blir lurt av fromme fasader. Vi burde jo ha lært at det ikke finnes noen sammenheng mellom fromme ansiktsuttrykk og talemåter og personlig integritet. Det sier seg selv, egentlig: Alle miljøer har sin stil og sine koder. Vi mennesker er tilpasningsdyktige når det gjelder sosial atferd. Det handler ikke først og fremst om hykleri, for mange er det snarere en ren nødvendighet for at det sosiale skal fungere. Selv høye bekjennelser trenger ikke være forankret i annet enn et ønske om bakenforliggende realiteter, eller ganske enkelt ønsket om aksept.

Personlig integritet er noe annet. Den handler om helt andre ting enn talemåter og ansiktsfolder. Den finnes hos mennesker med fromme fasader, men ikke oftere der enn hos andre. Kanskje det noen ganger er motsatt: Mennesker med en indre trygghet og et avklart gudsforhold har ikke behov for den ytre sminken. Eller kalken, som Jesus kalte det.

"This great nation"

Obama er blitt kritisert for å fortsette med å lire av seg floskler som "this great nation's glorious history" og så videre. Vi regnet med at dette handlet om valgkamp, ikke at han skulle mene det, og fortsette å si det.

Jeg skjønner at mange får en emmen smak i munnen av å høre pompøst nasjonalt skryt. På den annen side er det ikke akkurat en nytelse å høre nordmenn legge ut om hvor mye Norge har å bidra med når vi snakker om ... (bla, bla, bla). Nå i det siste har visst en ny bølge av norsk selvbevissthet skyllet over oss, med fokus på Max Manus og norsk motstandskamp. Når du i tillegg tar i betraktning at over 52 000 (!) facebookmedlemmer vil forby andre flagg enn det norske på 17. mai, blir Obambas floskler lite å henge seg opp i.

Nok om Obama og Max Manus. Poenget er at gruppetilhørighet og nasjonal selvbevissthet synes å være ganske viktig for en del mennesker. Kan det brukes til noe positivt?

Det kommer an på hva vi trekker fram som eksempler på "this great nation's glorious history". Menneskerettighetenes plass i den amerikanske konstitusjonen er ett eksempel på noe virkelig stort i USAs historie, avskaffelsen av slavehandelen et annet. I Norge kan vi nevne at jødeparagafen faktisk ble fjernet fra grunnloven, at vi var ganske tidlig ute med stemmerett for kvinner (og selvsagt mange andre ting).

Riktignok er bakteppet for noen av disse tingene ganske stygt, men det gjør valget av dem som skrytetema bare mer hensiktsmessig. Da får vi en aldri så liten påminnelse om de mindre flatterende kaptlene i "this great nation's glorious history" på kjøpet.

Alt eller ingenting

Jeg var på Furumo svømmehall med guttene nå i formiddag. De spilte vann-volleyball, dykket og rente i vannsklien. Jeg fikk svømt en kilometer og slappet av i badstuen etterpå.

Da jeg satt og peste i badstuen, slo det meg at formen har dabbet av. Jeg har ikke så ofte mulighet til å trene som før. Likevel gjør jeg det når jeg kan. Jeg har nemlig funnet ut at litt er bedre enn ingenting.

Det er ganske revolusjonerende for meg som i utgangspunktet er en enten/eller-type. Jeg har alltid vært avhengig av å gjøre ting skikkelig når de først skal gjøres. Skulle jeg løpe, måtte det være en skikkelig runde første gangen og null avvik fra ukeplanen. Skjedde det et avvik, raste alt sammen og treningen måtte vente til neste gang jeg fikk behov for 180 graders kursendring i livsstilen.

Sånn var det på fromhetsfronten også. Mine muslimske venner kunne mene at litt fromhet var bedre enn ingen ting: "Ok, jeg ber ikke fem ganger for dagen, og jeg er ikke totalavholds, men jeg spiser i hvertfall ikke grisekjøtt." Å være kristen var helt annerledes, enten var man kristen, eller så var man det ikke. Og var man det, skulle man være det skikkelig, det vil si: Om ikke topp resultat, så i hvert fall topp innsats.

Grunnen til at jeg i det hele tatt skriver dette, er at jeg fikk en reaksjon på denne artikkelen. Jeg skrev om Paradise Hotel uten å stresse så voldsomt med huden og puppene man kan komme i skade for å se. Det er ikke verre enn det man ser på badestranden en vanlig sommerdag.

Han som reagerte var en flott fyr, en alt eller ingenting-type, akkurat som jeg. Han lurte på om jeg ikke tok litt vel lett på det. Jesus hadde tross alt sagt at dersom ditt høyre øye frister deg, da riv det ut. Moralen var: Full innsats i kampen mot synden!

Jesus også framsto som en en alt eller ingenting-type, en kompromissløs idealist. Men det er ganske tydelig at han var en realist samtidig. Han var sammen med folk som ble fristet av øynene hele tiden, men han anbefalte dem aldri seriøst å stikke dem ut. Tvert imot var det noe helt annet som var løsningen når man kom til kort: Tilgivelse.

Bare på ett område er det kun alt som er godt nok: Når livet vårt skal bedømmes av en fullkommen Gud. Det er derfor påsken er så grensesprengende. Den handler om at Guds sønn ga alt. På mine vegne.

På de fleste andre områder i livet gjelder regelen: Litt er bedre enn ingenting!

I strupen på Baasland

Er biskop Ernst Baasland en bra mann eller er han en halvkriminell fyr som har prøvd å lure verden og beskytte seg selv mot konsekvensene?

Da saken ble omtalt i mediene kom det fram at han hadde latt seg lure til å garantere for lån han ikke burde garantert for. Det kom også fram at kona lånte penger av venner fordi hun hadde latt seg lure av sønnen. Dette var store tabber, og mange tapte penger på lånene til kona. Men Baasland tapte mest av alle. Han mistet alt han eide.

Han valgte å si det som det var: Han hadde latt seg lure av sønnen (en voksen mann med ansvar for sitt eget liv), som brukte kona. Han hadde vært utrolig naiv selv, i likhet med de fleste som stoler på sine nærmeste.

Baasland kunne tapt ufattelig mye mer hvis han hadde holdt kortene tettere til brystet i et forsøk på å beskytte familien. Det ville sikkert vært edelt, men samtidig gitt inntrykk av at han prøvde å skjule noe. Mediene ville presset hardere på. Det ville vært vanskelig å holde tungen rett i munnen. Jeg tror han ville skadet både kirken og familien mer hvis han ikke hadde sagt det som det var.

I går prøvde Vårt Land-journalist Liv Riiser å jage ham inn i skammekroken med et oppsiktsvekkende sterkt personangrep på ham. Hun hadde nemlig sett en plakat med innbydelse til møter der Baasland skulle tale. Temet var sant liv, og akkurat det burde han ikke snakke om, mener Riiser (som om ikke all kristen forkynnelse handler sant liv).

Riser kaller Baasland selvopptatt (en uspesifisert påstand som er umulig å forsvare seg mot). Hun beskylder ham for å ha «skjøvet seg bak kona» (hva vet egentlig Liv Riiser om det?). Han kritiserer ham for å ha sagt at han skulle «klare å tilgi sønnen, selv om det var vanskelig» (det ville vel vært mer oppsiktsvekkende om han ikke hadde sagt det). Dessuten skal han ha sammenlignet seg med faren i fortellingen om den fortapte sønnen uten å huske at faren ikke uttalte seg offentlig (akkurat der tar Liv Riiser helt feil, for dette er en lignelse om Gud, og han har vist en eksemplarisk åpenhet om menneskenes feiltrinn.)

Kort sagt: Liv Riiser snakker om ting hun ikke har greie på. Hun innrømmer det selv: Hun sier at hennes «følelse av ubehag» er diffus. Hun har ikke en mer konkret karakteristikk enn umusikalsk om Baaslands uttalelser om forventninger til framtida. Et øyeblikk kan en lure på om hun vet noe vi andre ikke vet, siden hun er så bastant, men det presiserer hun at hun ikke gjør. Hun har ikke noe mer enn den diffuse følelsen sin. Det er ikke mye å gjennomføre et karakterdrap på.

Jeg har alltid sett på Liv Riiser som en glitrende journalist, men dette var rett og slett svært umusikalsk av henne. Den følelsen er ikke diffus, den er meget klar.