Hva ville Jesus gjort?

Oslo 9. mars 2009: En mann passerer meg med et hardt grep rundt armen til en yngre kvinne. Hun føres – åpenbart mot sin vilje – mot en bil, men roper ikke på hjelp med annet enn øynene. Jeg gjør ingen ting. Ingen andre heller.

Oslo 16. mars 2009: Et voldsomt skrik, etterfulgt av intens gråt, høres fra nederste etasje på Oslo S. Jeg passerer forbi rulletrappene to etasjer over, stopper og lytter, men går videre. Det gjør alle andre også.

Oslo 27. mars 2009: En narkoman ligger i en unaturlig stilling ved siden av pappkruset sitt på brua mellom Byporten og Oslo City. Ansiktet er dekket av jakken, så det er umulig å se om han bare sover eller om det har skjedd noe mer alvorlig. Jeg sjekker ham ikke. Ingen andre heller.

Dette er hverdagen i Oslo. Hver gang jeg går forbi slike hendelser, gjør jeg det med dårlig samvittighet. Hvorfor gjør jeg ikke noe? Fordi jeg er redd for bråk? Fordi jeg har liten tid? Fordi det er politiets oppgave å ta seg av slike?

Jeg prøver å ha Jesus som ideal. Hva ville han gjort? Jeg ser for meg at han ville gjort noe. Men så hadde han litt bedre tid enn meg. Han hadde jo ikke en krevende stilling i Norsk Luthersk Misjonssamband ...

Hjelp – vi mener noe!

Studentavisen Universitas smeller til på lederplass med følgende appell: «La prester ha fri sex!» De har nemlig intervjuet teologistudenter og en lektor på Teologisk fakultet som er rystet over at man anbefaler samboende prestestudenter å gifte seg. «Når kommer den dagen da religionens portvoktere skal innse at prester må bli tildelt den frihet og rett til privatliv som samfunnet for lengst har innrømmet alle andre», spør avisen indignert. Det samme spør diverse studenter og ansatte ved Teologisk fakultet.

Det kan sikkert diskuteres om og når samboerskapet er blitt så lovregulert og forpliktende at det i praksis er et ekteskap med et annet navn. Også det faktum at det norske ekteskapet har fått et endret innhold, gjør det litt mindre selvsagt hvor grensen skal settes. Det som er litt interessant er hvordan framtidige prester kan demonstrere en nærmest total likegyldighet for teologien når de tar stilling i et teologisk spørsmål.

I Norge er dette et særtrekk ved statskirken. Katolikkene har ikke slike problemer, der er det noen som bestemmer og definerer, mens resten må innrette seg. Frikirkene har ikke slike problemer ennå, påvirkningen de mottar fra samfunnet er fortsatt relativt begrenset. Men i Den norske kirke finnes miljøer med den forståelse at kirken er et begrep uten objektivt innhold, derfor kan og må vi fylle det med vårt eget helt personlige og private innhold. Teologi er egentlig totalt uinteressant, veiledende kriterier skal ikke fastsettes, kirken er og blir et rom for de personlige standpunkters utfoldelse, for religiøsitet og tro med liten t. Det er dette det innebærer å være en åpen og romslig folkekirke.

Hvor kommer dette fra? Hvorfor har noen forvekslet det å ha en åpen dør med det å være uten vegger? Hvorfor har man tenkt at kirken må tømmes for ideologisk innhold for å få plass til mennesker?

I går tok A-magasinet opp den norske debattkulturen. Knut OlavAlmås kommer inn på at Norge er preget av janteloven, noe som innebærer «en voldsom hårsårhet overfor kritikk». Tonje Egedius kaller det «en kultur som higer etter konformitet og mangler åpenhet om kontroversielle spørsmål».

Selv om ingen av dem nevnte kirken, går det an å skimte konturene av en årsak til sviktende ideologisk forankring i kirken: Når det kommer til de virkelig kontroversielle spørsmålene er vi umåtelig redde for å tråkke folk på tærne ved å si at vi faktisk mener noe som de kanskje ikke mener (og det å tråkke folk på tærne er jo det motsatte av kirkens oppgave…). Dessuten er vi kanskje minst like redde for selv å bli avslørt som ideologiske avvikere i de spørsmålene som flertallet alt har gjort seg opp en mening om.

Det ville være synd hvis vi i framtiden måtte konkludere med at janteloven tok knekken på kirken.

Hijab

Hijabdebatten har dabbet av, og godt er det. Men debatten om islam (et ord som tydeligvis betyr "alt muslimer måtte finne på") blusser helt sikkert opp igjen før valget. Siv Jensen vil prøve å sikre seg oppslutning ved å gjenta det oppsiktsvekkende radikale standpunktet "Muslimene må følge norsk lov, de også!" Og førti prosent av den etnisk norske befolkningen i landet vil nikke megetsignede og tenke at det er jammen bra vi har FrP (helt til de står med stemmeseddelen i hånden og lurer på om de virkelig å ønsker å se Per Sandberg og Jan Arild Ellingsen i landets viktigste maktposisjoner).

Jeg tenkte at jeg skulle gi et apropos til hijabdebatten, sånn på tampen. Det finnes nemlig rotnorske miljøer som inntil nå nylig skilte seg ut med klær som i prinsippet hadde samme funksjon som en hijab: Skjørt som sluttet midt på leggen var obligatorisk for alle kvinnelige medlemmer av Smiths venner, trossamfunnet jeg vokste opp i. Dessuten skulle hodet tildekkes på kvinner når de ba eller "vitnet". Regelen om skjørt er mest interessant, siden den også gjaldt i det offentlige rom.

Skjørtet var først og fremst en tekkelig måte å kle seg på, og markerte at det var forskjell på kvinne og mann. Og selvfølgelig var det frivillig. Alle gikk med skjørt fordi de hadde valgt det selv, og hvorfor ingen brukte friheten til å velge noe annet hadde vi vel egentlig ikke noe svar på. De mest frimodige ble plukket ut til å være talskvinner for de andre, men ingen av dem kom på å si sannheten om skjørtbruken: Vi gjør det fordi det ikke er akseptert å gå kledd annerledes i dette miljøet.

For å gjøre en lang historie kort: Plutselig sluttet de fleste i Smiths Venner å gå med skjørt. Hvorfor? Fordi det på et tidspunkt faktisk ble frivillig! Da var det så som så med overbevisningen.

Dette er ikke en kritikk mot verken Smiths venner eller hijab. Men jeg tror at det offentlige fokuset på trossamfunnet gjorde noe viktig: Ledere og talspersoner ble så opptatt av å forsikre om at ting var frivillig at nye generasjoner trodde på det. De offentlige uttalelsene forpliktet dem etter hvert internt, noe som førte til reelle endringer.

Jeg forstår de som blir provoserte av at oppegående, velutdannede konservative kvinnelige muslimer bedyrer frivilligheten i hijabbruken. De har grunn til å vite at det ikke er slik for mange. Men virkningene av uttalelsene er positive. Det blir understreket for kommende generasjoner at noen valg kan de ta selv. Det kommer helt sikkert stadig flere til å gjøre.

Og det har vist seg at når folk flest velger selv, da tar de et valg som ligner på flertallets valg. På godt og vondt.

Smiths Venner og Vestibylen

I helgen tok jeg i bruk domenet vestibylen.no igjen, etter at det har vært nede en stund. Navnet Vestibylen rommer for mye god symbolikk til at jeg kunne la det ligge ubrukt. Så nå har Tankespinn (som x antall blogger heter) skiftet navn.

De fleste som kjenner meg, vet at jeg har bakgrunn i trossamfunnet Smiths venner, også kjent som Den kristelige menighet. I min oppvekst på 70- og 80-tallet var menigheten ultrakonservativ og i sterk oposisjon til både samfunnet generelt og det kirkelige etablissement. Jeg fant veien ut i 1991, etter å ha kommet til at det umulig kunne stemme at vårt lille trossamfunn var de eneste som hadde rett, mens hele den verdensvide kirken hadde tatt feil i 2000 år.

Vestibylen var navnet på dialogforumet jeg startet for å få i gang en samtale mellom nåværende og tidligere medlemmer av Smiths venner om teologi og menighetsliv. Det hele begynte forresten som et blad, «Forløsning», med det samme utgangspunktet. Etter hvert ble Vestibylen en betydelig plattform for dialog, og forumet inneholdt tusenvis av innlegg da sidene ble nedlagt. Teknisk sett var nettstedet i ferd med å knele. Det ville kostet ganske mye tid og penger å oppgradere og vedlikeholde det.

Dessuten må jeg innrømme at engasjementet sviktet. Det hadde gått 15 år siden jeg forlot Smiths Venner. Mine egne barn begynte å bli store. De trengte en pappa som først og fremst var tilstede i deres liv. Dessuten hørte det med til den aktive rollen å uttale seg om Smiths Venner til aviser og blader. Det ble en belastning, ikke minst fordi journalister hele tiden fokuserte på det dramatiske, mens balanserte synspunkter kom i bakgrunnen. Mange ganger sa jeg nei til intervjuer da jeg forstod at de ønsket en skarpere brodd mot Smiths venner enn jeg kunne stå inne for, noen ganger trakk jeg hele intervjuet etter å ha lest gjennom det. Jeg opplevde mitt engasjement for Smiths venner som positivt, og ville ikke bruke hammeren på den måten.

Hvordan går det med Smiths venner nå, snart 20 år etter at jeg forlot trosamfunnet? Jeg vet ikke helt. De er i stadig mindre grad i opposisjon til samfunnet. Nettstedet www.brunstad.org blir mer og mer troverdig i den forstand at informasjonen slippes løs. Men de synes fortsatt å være lukket for impulser fra andre kristne, og jeg har inntrykk av at man fortsatt tar sterkt avstand fra det man tror kirken står for. Jeg tror denne linjen vil bli revurdert senere. Utdanningsnivået øker i Smiths venner også, og slagordsteologien basert på manglende kunnskap om kirkens lære vil bli for lettvint i lengden.

Men det store spørsmålet er kanskje om Smiths venner vil få tid til å befatte seg med slike ting som teologi i framtiden, eller om all forretningsdriften vil bli altoppslukende.

War child

I går var jeg på Litteraturhuset og så filmen "War child". Den handler om rapperen Emmanuel Jal, som tidlig i barndommen kom bort fra foreldrene sine og ble barnesoldat for opprørshæren sør i landet. Både innledningen av Kristine Moskvil Thorsen (Kirkens Nødhjelp) og selve filmen var preget av en nøkternhet og ærlighet som styrket historiens troverdighet. Det var mer enn nok materiale til å lage en tabloid historie med overfokus på sterke detaljer. Istedet var det balanse og nyanser nok til at jeg forlot salen med både alvor og håp.

Noe av det som gjorde mest inntrykk var denne uttalelsen fra hovedpersonen: "Jeg liker måten de gjør narr av Bush på. De ler av ham - og han bryr seg ikke! I Afrika ville det å gjøre narr av en leder være det samme som å be om å bli drept."

George Bush jr. har med god grunn vært kritisert for mye. Men han hadde en viktig kvalifikasjon som selvsagt handlet mer om det amerikanske styringssystemet enn om ham: Han var en demokatisk leder. Han hadde ikke noe valg, han måtte tåle offentlig satire og kritikk. (Det må sies til hans ros at han taklet det med større selvironi enn de fleste andre. Hvordan han ville taklet det innenfor et totalitært system, får vi aldri vite.) Dessuten ble hans handlinger gransket og kritisert ned til hver minste detalj.

Emmanuel Jal skjønte at selv om også demokratiske ledere kan gjøre mye skade, er en av hovedtruslene mot fred i verden mangelen på frihet og demokrati. Demokratiske land fører ikke krig mot egne innbyggere, og starter sjelden kriger mot hverandre. Paradoksalt nok har nettopp Bush sin kamp mot terror skjøvet denne lærdommen i bakgrunnen.

En helt annen ting: Jeg er imponert over Kirkens Nødhjelp sin evne til å engasjere folk flest i prosjektene sine. Til tross for både korrupsjonsproblemer i utlandet og personalkonflikter i Norge, klarer de å samle og engasjere folk for prosjektene sine. Det handler ikke minst om at informasjonsstrategien er med allerede i prosjektenes planleggingsfase. Her har andre organisasjoner noe å lære!