Herman Kahan tilgir OJ

Denne uken ble det kjent at TV 2 og Otto Jespersen ifølge Pressens faglige utvalg brøt god presseskikk i de såkalte jødemonologene i programmet Torsdagsklubben. Kjennelsen slo fast at Jespersens intensjonen ikke var å snakke nedsettende om jøder. Den henviser likevel til at Jespersen "harselerer med en tragedie som mange mennesker ennå føler ettervirkningene av, og som står som en av de største forbrytelser i menneskehetens historie". Derfor burde monologen vært endret. (La meg presisere at Pressens faglige utvalg ikke antydet at uttalelsene var lovstridige, deres oppgave var bare å si noe om hva som er god presseskikk.)

Selv om jeg ikke mener at Jespersens uttalelser var antisemittiske hvis de ble forstått riktig, synes jeg kjennelsen var god og nødvendig. Den forteller at noen realiteter har berørt mennesker på en så sterk måte at det er nødvendig å omtale dem med ekstra stor varsomhet. Men det var ikke det som gjorde dette til ukas gode sak.

Derimot ble jeg full av beundring og respekt for 83 år gamle Herman Kahans uttalelse i forbindelse med dommen. Jeg vil anta at Otto Jespersen framstår som ondskapens yppersteprest for de fleste 83 år gamle mennesker. Men denne storsinnede personligheten, som selv har overlevd holocaust, uttaler nå at Jespersen er "en fornuftig og grei mann og helt sikkert ikke en antisemitt". Før jul fortalte han i Vårt Land at han hadde ligget søvnløs som følge av Jespersens jødemonolog. Nå tilgir han Jespersen, og ønsker å legge saken bak seg.

Det er lett å drive gjøn med mennesker som blir rasende og gir tilbake med samme mynt. Noe helt annet er det å gjøre det med mennesker som tilgir. Kahans svar til Jespersen kom på et riktig tidspunkt, og er noe av det klokeste som er sagt i debatten om jødemonologene.

Det som gjorde dette til ukens gode sak, var det enestående moralske eksemplet til etterfølgelse Kahan ga da han tilga. Tilgivelse er en nesten umulig ting, hvis et mennesker virkelig er blitt rammet av et overgrep eller en urettferdighet. Samtidig er den av og til den eneste farbare veien videre, det eneste alternativet til hat og uforsonlighet. Derfor er det veldig verdifullt for et samfunn at vi har mennesker med styrke og storsinn nok til å vise at tilgivelse og forsoning faktisk er mulig.

Ideologiske bindinger

En av ukens triste saker sto i Aftenposten tirsdag 24. februar. For å ta forhistorien først: Sosiologiprofessor Willy Pedersen leverte høsten 2007 en forskningsrapport som viste at provosert abort gir mer omfattende traumer for kvinner enn man hittil har antatt. Funnene ble utgangspunkt for en av de kanskje viktigste abortdebattene siden abortloven ble innført i 1978.

Mange av de iherdigste forkjemperne for fri abort ble sterkt provosert av både funnene og debatten, og ikke overraskende kom det en ny rapport (på bestilling fra Helse- og omsorgsdepartementet) som fastslo at Pedersen hadde tatt fullstendig feil. Det var ingen kobling mellom abort og psykiske plager, fastslo Sintef-rapporten.

Pedersen selv tok resultatene med sto ro. – Den eneste rimelige konklusjonen er at funnene fra ulike studier spriker. (…) Vi trenger bedre studier. Men fremfor alt trenger vi at forskere løsner opp sine ideologiske bindinger. De er ofte sterke på dette feltet, sa han til NTB.

Og så kom Aftenposten tirsdag med nyheten (som jeg dessverre ikke har funnet på nettet): En av forskerne, psykiater Anne Nordal Broen, kunne fortelle at resultatene fra hennes bidrag ble fordreid slik at de ble brukt til å rettferdiggjøre «den høyst tvilsomme» konklusjonen. Hun går sterkt i rette med Sintef-rapporten, som hun mener fastslår det motsatte av hva hun kom fram til i sin doktoravhandling. Hun kan også fortelle at prosjektlederen ferdigstilte den endelige rapporten uten at hun eller andre forskere fikk uttalt seg. – Vi var en gruppe som kunne hatt et annet syn på dette. I stedet endte det med at to personer skrev rapporten og trakk sine egne konklusjoner. Vi andre er helt satt på sidelinjen uten at vi har fått vite noe som helst, uttalte hun til Aftenposten.

Hennes uttalelser viser i beste fall at ideen om uavhengig forskning er ganske naiv, og at det trengs mer enn én forskningsrapport for å få en troverdig konklusjon. I verste fall viser dette at det finnes miljøer som villige til å ofre ganske mange kilo sannhet for å fremme sine ideologiske kjepphester. Det kan nesten minne om raseforskningen med dertil hørende hodeskallemålinger som ble foretatt for hundre år siden. Den var sikkert redelig nok på detaljnivået, men led av den svakheten at den hadde et ganske tvilsomt ideologisk paradigme som utgangspunkt.

Big bissniss

Superhelbrederen Svein Magne Pedersen har gått i strupen på snåsamannen. Han liker ikke at han selv har fått et imageproblem fordi snåsamannen jobber gratis. Selv gjør han ganske store penger på at Gud helbreder gjennom ham. – Vi har 20 personer på lønningslista, så vi må få penger på et eller annet vis, sier han. Et søk på skattelisten viser at han ikke bare har omsorg for de ansatte i firmaet.

Selv tror jeg på både snåsamannen og Svein Magne Pedersen med hensyn til helbredende evner. Evnene ligger i deres egen smittende overbevisning, godt hjulpet av menneskets iboende evne til selvhelbredelse. Det er uten tvil Gud som har skapt slike evner.

Likevel tror jeg minst på folk som gjør Gud til big bissniss, være seg helbredere, kristne pengepredikanter eller new age-promotører.