Retten til å le

Dersom jeg møtte noen som bekjente seg til åsatroen (det finnes flere offentlig godkjente trossamfunn innenfor retningen) ville jeg legge stor vekt på å være respektfull og høflig mot dem. Samtidig vil jeg nok ha en viss forståelse for dem som mener at Odin, Tor og Balder er komiske mytiske figurer, og derfor føler behov for å harselere med åsatroen, for eksempel slik det er gjort i tegneserien Valhall. Det er en del av religionsfriheten å mene at andres religion er latterlig, og ha rett til å gi uttrykk for det.

På samme måte har Hedningesamfunnet en soleklar rett til å gi uttrykk for det de mener er latterlig ved den kristne tro og andre religioner. Som kristen har jeg ikke annet å gjøre enn å godta at noen tar avstand fra mine verdier på denne måten. Om det er vanskelig, er det likevel en rettighet som til syvende og sist beskytter meg selv. (En helt annen sak er at jeg har store problemer med å forstå at noen blir provosert av harselas med kristen tro.)

At Senterpartiet har gått inn for å forby denne typen harselas er ikke overraskende. De viste også i statskirkedebatten at de sliter med å komme seg videre fra 1900-tallets ideal om enhetskultur og store vilje til ideologisk overformynderi. At et så lite parti skal kunne kjøpslå seg til en innskrekning av en så fundamental demokratisk frihet, er selvsagt forstemmende.

Men at Kristelig folkeparti vil gjøre kristne en så stor bjørnetjeneste at de støtter forslaget, det er ufattelig. Ser de ikke boomerang-effekten dette kan få mot kristne selv? Dette svekker jo faktisk religionsfriheten, som er fundamental i det norske samfunnet. For ikke å snakke om muligheten til trosdialog som faktisk kastes ut av vinduet ved å forby glimrende utgangspunkt for debatt og samtale.

Hva ble oppnådd?

– Våre mål er helt og holdent gjennomført, sa Israels statsminister Ehud Olmert, i forbindelse med at krigshandlingene mot Gaza opphørte den 18. januar. – Vi har ødelagt smuglerrutene og våpenlagrene. Tallet på rakettangrep mot Israel er kraftig redusert. Vi har gjennomført en smart og modig operasjon med gode resultater, la han til.

Nå melder Aftenposten det motsatte: Støtten til Hamas gror i Gazas ruiner. Smuglertunnelene til Egypt blir reparert, og alt tyder på at Hamas holder fast grep om makten trass i 22 dagers krig.

Spørsmålet er om dette bildet holder seg også på lengre sikt. Men den foreløpige konklusjonen er at nok en krig som både har ført til omfattende sivile lidelser og ytterligere svekket Israels omdømme, var forgjeves.

Det er tragisk at israelerne ikke innså det hele verden sa på forhånd. Uansett var de ikke avhengige av denne innsikten. Noen ubrytelige etiske prinsipper ville hindret en slik krig. Det er dypt beklagelig at ikke politikerne i Israel kan gjøre Barack Obamas ord til sine:

"Hva gjelder vårt felles forsvar, avviser vi valget mellom vår sikkerhet og våre idealer. (...) Disse idealer lyser fremdeles opp verden, og vi vil ikke oppgi dem av hensyn til egne interesser."

Men dette er kanskje bare naive tanker som ikke lar seg gjennomføre i praksis? Selv den norske motstandskampen, som vi hyller i disse dager, var med sine likvidasjoner full av brudd på viktige menneskerettsprinsipper.

Krigen i Gaza

Tanken slo meg da jeg skrev forrige bloggnotat om nyttårsløfter: Dette er feil tema! Å skrive om trivielle ting er nesten en hån mot menneskene som mister livet på Gazastripen.

Jeg merker meg at halvparten av mine facebook-venner har sluttet seg til opprop og grupper som gir tung støtte til Israel. Resten gir like engasjert støtte til palestinerne. Som Thomas Hylland Eriksen skriver i dagens Aftenposten: «Fremdeles er Israel et spesielt land, som betraktes med hat av noen, med ærefrykt av andre. Israel er et land man blir venn eller fiende av.»

Beklageligvis synes ikke mange av mine med-israelsvenner å skjelne klart mellom skyld og ansvar. Svært mange kan skrive under på at Hamas har hovedskylden for det som skjer i Gaza. Spørsmålet om hvem som har størst politisk ansvar er et helt annet. Selv om Hamas har vunnet et valg på Gaza, er det hevet over enhver tvil at organisasjonen er en terrororganisasjon – og dermed umulig å stille til ansvar. Da står saken annerledes hva angår en vestlig, demokratisk stat. Israel har alle forpliktelser som hviler på ansvarlige stater, ikke minst fordi landet har sluttet seg til internasjonale konvensjoner om krig, fred og menneskeretter. Det gir Israel et mangedoblet politisk ansvar for situasjonen.

Jeg ergrer meg litt over populismen i politiske uttalelser her hjemme. «Israels reaksjon er uforholdsmessig sterk», sier norske partiledere. Hva mener de med det? At Israel bør stoppe Hamas, men de bør gjøre det på en litt snillere måte? Skal man først stanse raketter fra en organisasjon som Hamas på et sted som Gaza, er det ikke mulig å gjøre det uten store tap av liv. På en måte kan man nesten undre seg over at ikke tapene er uendelig mye større – med så mange mennesker sperret inne på et så lite område.

Problemet er et helt annet: At Israel sannsynligvis aldri kommer til å greie å stoppe rakettene. De vil kanskje oppnå en liten pause. Stansen vil kanskje til og med bli langvarig, hvis vi snakker om det konkrete fyrverkeriet fra utskytningsrampene til Hamas. Men raketter – i betydningen mer eller mindre ukontrollerte utslag av ekstremisme som truer israelske liv – vil fortsette med å hagle inn over Israel i uoverskuelig framtid. Man har aldri klart å temme ekstremisme med kuler. Den trives bare så alt for godt i krig, fattigdom og elendighet. Derfor er og blir dialog den eneste farbare veien.

Antakelig vet den israelske regjeringen dette. De har imidlertid et annet hensyn å ta: Hvis man ikke viser styrke nå, vil høyresiden vinne valget 10. februar. Med Benjamin Netanyahu i statsministerstolen vil det bli mindre dialog enn på lenge. Hvis den langt mer moderate Tzipi Livni og regjeringspartiet Kadima vinner valget, kan derimot dialogen med palestinerne fortsette på sikt. Siden valget akkurat nå kun kan vinnes ved å vise styrke, kan den israelske regjeringen ha tenkt at krigen i Gaza er et uunngåelig paradoks: Den blir en forutsetning for dialog på lang sikt. Historien forteller imidlertid at man ved å skape så mye hat og ekstremisme samtidig spenner beina på alle utsikter til dialog.

Det som fortviler mest er likevel den norske medlidenhetsdiskrimineringen hver gang det smeller i Midt-Østen: Når palestinerne rammes får de sympati av sine tilhengere, mens israelvennene er tause. Når israelerne rammes får de tilsvarende medfølelse av sine venner, som knytter nevene mot palestinerne.

Hvorfor er det så få som tar inn over seg at mennesker har uendelig verdi, og som derfor protesterer hver gang uskyldige mennesker lider, enten de er jøder eller arabere – eller afrikanere for den saks skyld?

Løftene svikter

I kveld er det én uke siden nyttårsaften, visstnok omtrent så lang tid de fleste bruker på å gi opp nyttårsforsettet sitt. Ifølge forskere har to av tre kvinner og en av tre menn inngått nyttårsforsetter, mens 70 prosent av disse har gitt dem opp igjen. Selv gir jeg meg selv og andre så diffuse løfter at ingen kan ta meg for noe etterpå.

Enda dårligere står det visst til med jomfruløftet, som har vært så populært blant kristne amerikanske tenåringer. Fredag kunne Aftenposten fortelle at 82 prosent av dem som har gitt løfte om å være seksuelt avholdende fram til de gifter seg, senere har trukket tilbake løftet. I snitt var de som ga løftet nøyaktig like aktive i sengehalmen som de som ikke ga løftet. Derimot skal de som ga løftet ha honnør for at forseelsene etter alt å dømme var mindre planlagte hos dem: De var nemlig betydelig mindre flinke til å bruke prevensjon. Om resultatet av det er positivt eller negativt, er opp til øyet som ser.

Veien til helvete er brolagt med gode forsetter, heter det visst. Alle som prøver å slanke seg, vet hva det er snakk om: De skal begynne på mandag, derfor spiser de seg opp uken i forveien. Resultatet gir seg selv, siden forberedelsene forteller alt om motivasjonen.

Men hvorfor klarer vi ikke å forandre oss? Det vil si: Noen klarer det: De som får livet snudd 180 grader på grunn av dramatiske hendelser i livet, og de som endrer seg som en følge av langvarig modning. Stikkordet er internaliserte verdier. Personlige verdier endres ikke ved kjapp og overflatisk påvirkning, heller ikke gjennom trusler om evig eller timelig straff. De endres først og fremst gjennom langvarig personlighetsutvikling.