KrF under sperregrensen?
Før valget irriterte Vetle Lid Larsen seg i A-magasinet over at han selv og vennene hans endte opp med Kristelig folkeparti i partitestene. Han lurte på om testen var fikset. Akkurat det mente han selvfølgelig ikke, men artikkelen er et godt utgangspunkt for en refleksjon om spriket mellom programmet og profilen til Kristelig folkeparti.
Vi snakker om et partiprogram som apellerer til store deler av landets befolkning. Et program som kombinerer det beste fra begge fløyer i politikken. Et program som tar på alvor venstresidens syn for soldiaritet og kollektiv forpliktelse, men også høyresidens respekt for enkeltmenneskets frihet og ansvar. Et program som tar utgangspunkt i et verdigrunnlag store deler av befolkningen ønsker, men som også er raust og inkluderende i forhold til vårt kulturelle mangfold. Programmet til KrF er programmet til et folkeparti.
Profilen, derimot.
Den interne debatten handler om perifere ting som angår et fåtall av befolkningen. Det skal ikke mer til enn at Knut Arild Hareide ber om en viss høflighet og anstendighet overfor medmennesker, før fløyer i partiet skriker opp. “Grunnfjellet” i partiet krever et overordnet fokus på prinsipper som vel er viktige, men som handler mer om protest enn om politikk. Og bekjennelsesplikten stiller høyere krav til medlemmer med verv enn de fleste kristne menigheter gjør ved nattverdsbordet.
Kjell Magne Bondevik løftet partiet til 13,7 prosent i 1997 og 12,4 i 2001. Det var ikke fordi han kompromisset med partiets grunnlag.
Nå nærmer det seg sperregrensen. Det er heller ikke fordi man kompromisser med partiets grunnlag. Men fordi man sliter med å forstå hvordan de viktige sakene i programmet skal formidles for andre enn de mest aktive kirke- og bedehusgjengerne.
KrF fikk 5,5 prosent i år. Kristent Samlingsparti fikk to promille – en sterk økning fra forrige stortingsvalg. Disse stemmene kan meget gjerne deles litt mer likt, mener antakelig Jan Aage Torp, som maner til samarbeid på Facebook. Han kan lett få rett.
KrF har i realiteten valget mellom å sloss med Torp om stemmene til “grunnfjellet”, eller ta signalene til Inger Lise Hansen i Dagbladet og Vårt Land på alvor. Da vil kanskje Torp få flere hundre stemmer til. Men for KrF kan det stå om å være en kuriositet eller et parti med reell innflytelse.
5 kommentarer:
Nå bør Inger L.Hansen gå i seg selv.Dette er å grave sin egen politiske grav.Og,kjære Inger L.Hansen hva sier du?Hva mener du?Hva er din agenda...vanskelig å skjønne.Og sett deg forran TV og lytt til din egen utbasunering av meninger,med den fart ordene strømmer ut fra din munn er det totalt umulig å få med seg inneholdet.
KRF må innse vi lever i år 2009 og
ikke 1809.
JILL
KrF står ved et veiskille, skal de bli små og trygge på grunnfjellet eller skal de satse for å prøve å bygge et folkeparti. Bondevik og Haugland prøvde så godt de kunne, men grunnfjellet ble nervøse og tok noen grep. Resultatet ser vi i dag. KrF må bort fra grunnfjellet hvis de vil vokse. Da må de droppe saker som abort, ekteskapsloven og homofili ellers så kommer sperregrensa om fire år.
Jeg tror det også handler om kommunikasjon. Når det gjelder det kirkelige Norge, skrev den utmerkede Bjørn Are Davidsen på Dekodet nylig at han siden han ble kristen på 70-tallet har undret seg over hvorfor kirken er så dårlig til å kommunisere. Jeg tror dette også til en viss grad gjelder KrF. Image altså.
KrF lever av de gamle. Norge er ett sekulært land, og det egentlige sentrum i Norsk politikk, som ikke er særinteresseparti for mørkemenn, homofobi, og intoleranse heter Venstre. Det Liberale sentrumspartiet uten særinteresser som kristne, eller bønder.
Legg inn en kommentar
Velkommen til å sende inn din kommentar. Rasistiske, krenkende og grovt usaklige innlegg blir fjernet. Resten får stå :)