Kirkekrig neste gang?

I dag gjorde jeg min borgerplikt. Først stortingsvalget, så kirkevalget. Sistnevnte var en suksess, ifølge valgpersonalet – cirka hundre hadde stemt i dag. Kanskje så mange som ti prosent av de stemmeberettigede i Mjøndalen menighet vil ha stemt på kandidatene til menighets- og bispedømmeråd når lokalene stenger i morgen. Det vil være langt flere enn normalt.

Jeg fikk en mail for noen dager siden, med henvisning til en liste over teologisk konservative kandidater til bispedømmerådene. Noen uker tidligere fikk jeg forresten en telefon også, med beskjed om at jeg burde jobbe for at denne listen ble brukt. Det må jeg medgi at jeg ikke gjorde, selv om jeg har stor sans for prinsippet at folk skal få vite hva kandidatene står for. Derimot har de konservative organisasjonene, deriblant min egen arbeidsgiver, oppfordret sine medlemmer til å mobilisere i dette valget.

Det kan godt hende kirkemøtet får konservativt flertall de første årene som en følge av denne kampanjen. Men så er jeg spent på hva som skjer. Jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg at de homofiles organisasjoner vil unnlate å mobilisere kraftig til neste kirkevalg, sammen med andre grupperinger som deler deres syn. Neste kirkevalg vil antakelig i langt større grad enn årets bli et valg der viktige spørsmål blir avgjort av stemmene til folk flest, ansporet av sterke avisoppslag om strenge mørke prestemenn som prøver å hindre kjærlighetens frie utfoldelse.

Da kan kirkekrigen være i gang på en måte vi ikke har sett til nå. Mobiliseringskampanjene fra konservativt hold kan bli puslete i møte med massive framstøt fra motsatt hold.

Det eneste de konservative kan håpe på, er at fremtidige kirkevalg drukner fullstendig i den politiske valgkampen, slik dette valget gjorde. Kombinasjonen kirkevalg/stortingsvalg var kanskje ikke Giskes glupeste trekk likevel.