Ingen grunn til panikk

Karsten Ødegård i Ås Filmklubb har vist Knerten-filmen for 200 unger. Hvordan ungene likte den, har han ikke sagt noe om, men for ham ble det litt for mye sex. – Filmen er slitsom, masete og oversexfiksert. En fornærmelse mot Anne-Cath. Vestlys åndsverk, sier han til NRK.

Jeg så filmen for en god stund siden – og anbefaler den for de åtte-ti tusen leserne av julenummeret til barnebladet Superblink. Ikke fordi den er perfekt, men fordi jeg tror mange unger vil like den, fordi den formidler gode verdier, og fordi jeg ikke synes det er grunn til panikk om moren og faren til Lillebror tuller litt med undertøyet faren selger.

Jeg vet ikke om Karsten Ødegård har unger selv. Jeg har fire. Som barnebladredaktør har jeg dessuten mottatt flere tusen tusen spørsmål fra leserne – mange av dem om seksualitet. Min erfaring med unger i målgruppen for Knerten, er at de ikke er like raske til å tenke erotikk når de ser en underbukse som Karsten Ødegård. Jovisst har barn seksualitet, men definisjonene er langt mer uklare enn i de voksnes verden. De opplever ikke underbukse på hodet som en sexlek. De oppfatter det som en lek med det plagget de må ta av for å gå på do. Litt sånn “ææææsj!”, men ganske morsomt.

– Kasting av dukker med struttende overdeler i fanget på barn? Flørting og seksualisering fjennom hele filmen? Beklager, Ødegård. Jeg tror ikke det. Ikke mer sex her enn i et vanlig barns hverdag.

Akkurat det er et viktig poeng: Også seksualitet preger hverdagen. Alle småsøsken er øyevitner til storesøsknenes seksuelle oppvåkning, på godt og vondt. De fleste (i hvert fall de heldige) opplever at foreldrene flørter. Det skulle bare mangle at en film om et barns hverdag styrte unna slike ting. Troverdige skildringer av barns liv er helt i Anne-Cath. Vestlys ånd.

Voksne gjør en tabbe når de bruker sine egne referanser som definisjonsramme for barnas seksualitet.

Om samme tema: Rare Jolver