Sin egen lille boble

Den politiske påvirkningsaksjonen “Kristenfolket” har fått uendelig mye mer oppmerksomhet enn de fortjener. Mens de i virkeligheten består av marginale, til dels ekstreme representanter for det kristne Norge, gir det verbale innholdet i navnet inntrykk av at de samler kristne generelt. Det er lenge siden et “kristent” initiativ har provosert så mange kristne.

Aksjonsgruppen selv anser muligens navnevalget som noe av det mest geniale de har gjort hittil. På grunn av det, har oppmerksomheten rundt initiativet – og om sakene de kjemper for – vært større enn de kunne drømme om. Samtidig er ikke all oppmerksomhet god. Folk kan ikke ha unngått å få med seg at de fleste kristne synes å ta avstand fra både navnet og enkelte av sakene. Dermed er det lettere for motstanderne å marginalisere initiativet og plassere det i båsen for ekstremiteter.

Jeg skjønner at kristne reagerer, men vil minne om at det er lange tradisjoner i kirkenorge for at grupperinger og fraksjoner bruker pretensiøse betegnelser på seg selv. Jeg er vokst opp i Den kristelige menighet, og er nå innmeldt i Den norske kirke. I sistnevnte organisasjon erkjenner man heldigvis at navnet er misvisende. Videre kjenner jeg lavkirkeligheten godt nok til å kunne bevitne at jo lenger ut på den konservative fløyen man kommer, jo snevrere blir rammene for “den sanne kirken”. Kan hende er det ekstremt, men det er ikke uvanlig.

Personlig vil jeg heller tipse om hvor dårlig navnet kommuniserer. Selv om en del kristenledere ga uttrykk overfor Vårt Land for at de anså seg selv som en del av kristenfolket, er det tretti år siden den typen betegnelser var vanlige. Ikke mange kristne under femti går rundt og opplever seg som en del av et “folk”. Nå gir navnet asossiasjoner til en liten sekt som reiser rundt i campingvogner og holder rare møter. Derfor forteller det kanskje også om aksjonsledere som ikke har klart å følge med i tiden men istedet lever i sin egen lille boble?

Kunne noen fortalt dem det?