Å reise seg igjen
Motgang gjør sterk, melder A-magasinet. Beviset er Monica Kristensen Solås, som vokste på å ikke nå Sydpolen, og enda mer på å bli vraket som generalsekretær i Redningsselskapet. Nå skriver hun visst ganske gode romaner. Et annet er Idar Vollvik, som i det minste har bestemt seg for å ikke gi opp etter at han rotet bort et par milliarder på børsen.
Jeg vet ikke. A-magasinet hadde ett bevis til, og det får jeg lyst til å ta av hatten for: Toppskårer Tommy Nilsen i Lyn fikk karrieren ødelagt da han vred kneet, men ble forelsket i en jente fra Brasil. Nå følger han opp guttene på slum-fotballaget Karanba, både i idrett, skole og familieliv.
Du knekker sammen av motgang, forteller Vårt Land i dag (ingen av sakene er på nettet). Riktignok bruker man ikke de ordene, men det var en av følelsene jeg fikk da jeg leste om Rune Edvard Nilsen etter at jeg hadde gjort meg ferdig med A-magasinet. Rune Edvard var selvstendig næringsdrivende. 17. mai 1999 stod han på Karl Johan og ventet på kona og de to barna som skulle ta bussen fra Grorud. De kom aldri fram. En fyllekjører hadde meid dem ned i et gangfelt. Rune kom seg aldri bort fra Karl Johan. Han knakk sammen og er en av gutta på Plata fortsatt.
Det er ikke alles privilegium å reise seg. “Mennesket vokser i livets strid, heter det velberget blant dem som har striden bak seg. Je veit itte om je er enig. Sjøl syns je heller at je har minka. Snart er je så liten at je kan se opp på himmelen gjennom lissehøla i skoa mine”, sier Hans Børli.
Jeg får lyst til å reise meg i respekt for Rune Edvard. Og for troen han har beholdt. Og så får jeg lyst til å bli sittende når jeg møter vellykkede mennesker som tror de har vært sin egen lykkes smed.
Men aller mest vil jeg bøye hodet ved tanken på at jeg selv ofte unnviker blikket til Rune Edvard og de andre på Plata som fremdeles er i knestående.
1 kommentarer:
Et meget lesverdig innlegg. Det er et interessant tema som for mange av oss kan bli ubehagelig nærgående.
Jeg har ofte undret meg på hvorfor noen klarer seg og andre ikke, når motgangen røyner på. Kan det ganske enkelt være fordi noen er heldige med bagasjen de får utdelt?
Kanskje kjetterske tanker - jeg mener ikke å rakke ned på dem som tross alt klarer seg. Men kanskje hadde de bedre forutsetninger i utgangspunktet enn de som bukket under?
Det er vel iallfall lov å undre seg....
Så har vi ordtaket "det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det".
Jeg lurer på om ikke dette har litt med at det er så mye enklere for oss andre å omgås mennesker som "tar det flott".
Kanskje mange rett og slett opplever et press om å "ta det flott"?
Det er vel ikke til å komme forbi at vi mennesker heller omgås medmennesker som er positive og glade, enn slitne medmennesker som trenger å utøse sin smerte og frustrasjon....
Å omgås de sistnevnte kan nemlig føre til at vi tvinges til å ta innover oss at vi har vært heldige i livets lotteri. Nei, vi vil nok helst tro at det er vår egen fortjeneste at vi har det så bra som vi har det.
Det er nok mest behagelig å omgås de som er på solsiden og dessuten leser vi jo stadig i populærartikler at det er viktig å omgi seg med positive mennesker.
Så da så.....
Legg inn en kommentar
Velkommen til å sende inn din kommentar. Rasistiske, krenkende og grovt usaklige innlegg blir fjernet. Resten får stå :)