Klart de feiger ut
Det er oppskrytt å være frihetskjemper. For hver av dem som blir kjent, er det millioner som råtner i fengsel eller blir henrettet uten at verden får høre om dem. Hvor mange av de cirka 20 millioner oposisjonelle som satt i fengsel for sin motstand mot nazi-regimet vet vi navnet på? Halvparten av dem døde. Eller hvem av de 30 millioner politiske fangene i tidligere Sovjetunionen fikk vi noen gang høre om? Noen få, og de har vi glemt.
Noen opplevde at regimet de kjempet mot falt. Bare unntaksvis på grunn av deres innsats, men likevel. Ufattelig mange opplevde det aldri. Utallige ofret livet for en tapt sak.
Det er forståelig at aktivister kan feige ut. Noen av de oposisjonelle i Iran har gjort det. VG og Dagbladet melder om fanger som legger seg langflate. En av dem, tidligere visepresident Mohammad Ali Abtahi, var kledd i fangedrakt og hadde tatt av 18 kilo ut da han møtte i retten. Nå siterte han regimets versjon av det som skjedde.
Klart jeg forstår det. Frihetskjempere har ikke fremtiden med seg. Den aller heldigste promillen får jobb som toalettevasker etter at de har klart å flykte til et annet land. Hva er det som betyr noe, når det kommer til stykket? Er ikke meningen med livet egentlig å ha det godt sammen med kona og barna? Hvorfor betale dyrt uten å vinne noe?
Utallige gjør det likevel. De ofrer alt uten noen annen grunn enn at de tror det er rett og sant. Jeg vet ikke hvordan biologene forklarer det. Jeg finner ikke noe annet svar enn at mennesket bærer Skaperens fingeravtrykk.
Mer om Iran:
Neda og løgnene
Over for denne gang


3 kommentarer:
Velkommen til å sende inn din kommentar. Rasistiske, krenkende og grovt usaklige innlegg blir fjernet. Resten får stå :)