Elefantørene

Hele livet hadde fått høre at han hadde utstående ører. Han var mildt sagt lut lei. (Faren hadde forresten de samme ørene. Han måtte i tillegg bruke cola-briller, men det var ørene han hadde blitt mobbet for. “Elefanten”, hadde de kalt ham.)

Men en dag snudde alt seg. Han fikk møte verdens mektigste mann. Og verdens mektigste mann viste seg å ha samme type ører. Altfor utstående. Men det spilte visst ingen rolle. – Yes, we can,  hadde presidenten sagt. 

Barack Obama har gjennomført sitt første besøk til Afrika. Hans budskap var nesten det samme som USA har sagt til Afrika i alle år: “Afrikas framtid er i afrikanernes hender. Men det krever godt lederskap og en slutt på tyranniet.”

Men Obama sa en ting til. Nemlig ordene han har blitt berømt for: “Yes, we can!"  Denne gangen henvendt til dem.

Hva er det som gjør at disse ordene går så til de grader inn over hele verden? Hva er det han egentlig sier? Det samme som tusen andre statsledere har sagt? “Look at me! I made it! I am the king of the world!”?

Jeg tror vi ser og hører en statsleder med et engasjement ut over sitt ego, sin makt og karriere. En president som ønsker at de små skal reise seg, at det skal lykkes for dem. Obama synes å være styrt av menneskelig empati og godvilje. Det er det som er så oppsiktsvekkende.

Og vi vil så gjerne tro at det vi ser er sant, selv om politikere og ledere over hele verden stadig prøver å motbevise at slike egenskaper finnes så høyt oppe.