Papirkulen – et punktum

Jeg husker Roger fra kappløpene i gaten hjemme. Konkurranser var ikke hans sterke side. Heller ikke forklaringene når han tapte. – Jeg gjorde det med vilje, pleide han å si. Vi måtte for all del ikke tro at han ikke kunne ha vunnet, hvis han hadde giddet. Istedet valgte han å tape. Han hadde hatt en dypere hensikt med hele konkurransen som vi andre ikke hadde oppdaget.

Jeg kom til å tenke på gutten fra barndommens verden da jeg leste forfatter Erik Fosnes Hansens forklaring i Aftenposten i dag. Han forteller om hensikten bak papirkulen som ble kastet under en radio-debatt søndag: “Jeg tenkte: Hvis jeg nå kaster denne lille, lette tingen på Tønsbergs ordfører, hva skjer vel da? Jo, da blir det ordentlig bråk. Er da dette, tenkte jeg, god nok grunn til å få bråk? Jo, tenkte jeg, det er nok det.”

Det kan godt hende forfatteren egentlig holdt hodet kaldt under hele debatten, at alt var tilsiktet og beregnet, og at han ikke er en hissigpropp, slik det virket som. I så fall er han en veldig bra skuespiller siden han klarte å lure oss alle.

Grunnen til at jeg nevner saken igjen, er at presiseringen til Fosnes Hansen viser så godt poenget fra mitt forrige notat om saken. Vi kan gjøre mange feil og stå for dem etterpå. Men ingen må tro at vi ikke har kontroll på følelsene – i det minste hvis vi er edru. Å framstå uten total selvbeherskelse er selve skrekken. Da er man useriøs og barnslig.

Ivirkeligheten er følelsesmessige reaksjoner og overreaksjoner noe av det som ligger nærmest menneskelivet. Slike ting burde være noe av det enkleste å innrømme, beklage og legge bak seg. Og mye lettere å tilgi enn mye annet. Men ikke for oss nordmenn, nei. Vi skal ha kontroll. Helt til det raser sammen for alvor.

Dette handler ikke bare om Fosnes Hansen. Det handler like mye om Frp-Olsen som benyttet anledningen til å signalisere at – her teller ikke argumentene, bare at jeg er mindre barnslig enn deg. Og om alle oss andre som syntes saken var så oppsiktsvekkende at vi skrev om den. All ære til Vårt Land og Aftenposten som ga saken de proporsjonene den egentlig fortjente. De laget hver sin bitte lille notis om den.