Noen som har sett pomeranianen min?

Enhver nettavis med respekt for seg selv bør ha en gladsak på forsiden. Dagbladet gjorde et skup da de i går kunne fortelle om Thea (19) som var blitt frastjålet pomeranian-hunden sin på frekkeste måte. I en spennende reality-reportasje får vi være med på jakten, og til slutt oppleve gjensynsgleden sammen med eieren.

VG hadde en mindre spektakulær versjon, men ikke desto mindre en gladsak. Den handlet om en familie som hadde mistet campingvognen – og det like før ferien! Men også de lette i si fortvilelse – og fant den igjen ikke langt unna!

Klassisk tema. Typisk for oss mennesker. Vi kjenner igjen uroen, sårbarheten og forvilelsen når vi har mistet noe som betyr mye for oss. Og vi kjenner igjen den utrolige gleden når det tapte er funnet. Rart i grunnen, gleden burde jo være enda større for det vi ikke mister. Men neida. Det er når noe ikke tas for gitt at følelsene utløses.

Du finner en del fortellinger om temaet tapt/funnet i gamle litterære verk. For eksempel hadde Jesus flere historier om temaet: En gjeter mistet sauen sin, og lette helt til han fant den igjen. En kvinne mistet en sølvmynt og ga seg ikke før den var der den skulle være. Begge feiret da alt var i orden igjen.

Det spesielle med akkurat de historiene var at den som hadde mistet noe var Gud. Det må ha vært noe nytt, det å framstille en allmektig Gud som sårbar og fortvilet – fordi han hadde mistet mennesket. Litt uspiselig å gjøre Gud så svak, liksom. Men tankevekkende, fordi det var ment som en illustrasjon av Guds kjærlighet.