En mening med det?

Lørdag kveld mistet Yusuf sin kone og fem døtre i en tragisk brann i Stockholm. Like etter ulykken ble han intervjuet av svensk presse. Han hadde naturlig nok problemer med å fatte hva som hadde skjedd, men ga uttrykk for at han fant styrke i troen.

- Jeg har innsett at det ikke er mer jeg kan gjøre nå. Det er min tro som gjør at jeg orker. Gud ga meg min familie, og nå har han tatt den bort, sier han.

Det som skjedde med Yusuf er ekstremt, men ikke uvanlig. Under krig og katastrofer har mennesker blitt påført ufattelig smerte. Mange har grepet tak i det eneste som kunne gi en slags trøst: “Det er en mening med det.”

I kristen pastoralteologi er man blitt mer forsiktig med å hevde at Gud står bak, eller at han har en mening med alt. Det reiser nemlig problemstillinger som ikke går opp: Hvordan kan en god Gud stå bak det som er vondt – særlig når Bibelen gir uttrykk for at han ønsker det motsatte? Samtidig ønsker man å si at Gud ikke har sluppet kontrollen fra seg. En dag skal han si at “nok er nok”.

Det viktigste er ofte å understreke at Gud er tilstede i det vonde. Han identifiserer seg med den som lider. Han har selv vært på jorden i mennesket Jesus Kristus, og har bokstavelig talt opplevd smerten på kroppen. Derfor vet han bedre enn noen hvordan vi har det.

Men slike ord kan lett bli tomme hvis de som representerer ham på jorden ikke bryr seg. Det store spørsmålet i møte med Yusuf og alle andre som lider i verden blir derfor: Hvordan viser vi at Kristus identifiserer seg med den lidende?

Denne gangen var det Yusuf i Stockholm. Neste gang kan det være min egen nabo.