Egne regler på toppen?

Finnes det et eget, hemmelig regelsett for mennesker i samfunnets maktposisjoner? Er det slik at når man kommer på toppen og får en virkelig oversikt over et samfunns trusler og utfordringer – da legger man helt automatisk fra seg gamle normer og verdier der nede i uvitenhetens verden, og overtar et mer realistisk syn på grenser og retningslinjer? Omtrent som i agentthrillerne?

I USA har systemskiftet gitt innsikt i stadig mer av tenkningen til den avgåtte republikanske administrasjonen. Det siste nå er at Bush åpnet for likvidering av ledere i al-Qaida. CIA skal ha satt i gang planlegging, og muligens også trening, med dette siktemålet. Og tjenestemenn forteller om en “la oss plaffe dem ned-holdning” i organisasjonen.

Nå må jeg medgi at jeg av og til får en “var det ikke verre?-følelse” når jeg leser om konkrete “avsløringer” fra Bush-administrasjonen. Kanskje har jeg vært påvirket av en mistillit som i enkelte miljøer har vært helt ute av proporsjoner. Men spørsmålet er like aktuelt: Hva er det som får mennesker med makt til å oppføre seg som om de var hevet over gjeldende regler og normer i samfunnet. Spørsmålet er enda mer aktuelt for ledere i totalitære regimer, som glatt setter seg over universelle menneskerettigheter og opptrer som om både mennesker og moralske verdier er personlige eiendommer de kan skalte og valte med. Lignende holdninger kan man se når mennesker kommer i maktposisjoner i mindre sammenhenger.

Hva er det som skjer med verdier og grenser når mennesker får makt? Psykologisk har fenomenet helt sikkert mange interessante forklaringer. En maktposisjon gir både beruselse og et tyngende ansvar. Terskelen for å flytte grenser blir lavere når situasjonen er ekstrem. Mye kan oppleves som mindre viktig når man står overfor alvorlig trussel, enten den er rettet mot en nasjon eller er mer personlig. I krig og kjærlighet er alt tillatt, sier man. Målet helliger middelet er et mindre sympatisk motto.

Uansett svar: Når man kommer i maktposisjon er det tydeligvis ofte for sent å få avklart hvilke verdier man vil navigere etter. Grensene,  absoluttene, de ufravikelige prinsippene, må avklares på forhånd. Religiøse mennesker kan av og til snakke om at tro og følelser er to forskjellige ting. Fordi troen var avklart på forhånd, har den overlevd ekstreme svingninger i livssituasjonen. Sånn må det antakelig være med andre verdier også.

(Les også om Neda og løgnene)