Vil vi se en død?

Det blir likskue av Michael Jackson fredag, melder VG-nett. Det vil si: De slår opp på forsiden at man “vil “vise Jacksons døde kropp til publikum”! I den tidligere versjonen av artikkelen står det lite om detaljene rundt likskuet. Istedet henvises det til CNN.

Hos CNN er det ikke en stor nyhet at kroppen skal vises fram. Nyheten er at det skal skje på fredag, og at det skal skje i det som var hans hjem, Neverland Ranch.

Har vi et unaturlig forhold til døden her i landet? Har vi institusjonalisert den i så stor grad at det er blitt ekstremt å se et dødt menneske? I en tankevekkende artikkel i Aftenposten, skriver gravferdskonsulent Lars Erik Svanholm:

“Som ung mann og fjerdegenerasjons gravferdskonsulent har jeg av og til en følelse av å være usynlig. Når døden har inntruffet skal vi gå bakveien, parkere bilen diskret, passe på at ingen blir unødig oppskaket. Oppskaket av selve dødens eksistens. Unødig fordi det skal være enkelt å se en annen vei.”

Legen Stein Husebø har uttalt at døden er flyttet inn på institusjon. Nesten ingen har sett noen dø. Den døde plasseres etter kort tid i likkjelleren, for aldri mer å bli sett.

Kanskje grunnen til at stadig flere nå ser på døden som en løsning, er at vi slipper å forholde oss til den? Å dø er å bli fjernet, liksom, enten det gjelder et ufødt liv eller en som dør på sykehjem.

En av de virkelig gode reportasjene jeg har lest i år, handlet om Svein Kåre Handeland, som tapte kampen mot kreften. Da han var død, fikk to år gamle Johanne leke i sengen til pappaen sin, og klemme ham. Og da han senere lå på bårerommet, ønsket hun å være alene med ham. Hun lukket døren bak seg. Noen sekunder senere så moren inn. Da sto Johanne på tå ved båren og strøk pappaen på kinnet.

Johanne kommer antakelig til å glemme det hun opplevde. Hun er et priviligert barn likevel.