Ungdomsopprør

Det måtte bare skje. 14-åringen kom hjem fra turnstevne i helgen – med øredobb i øret. Tidligere hadde han nøyd seg med å stikke sikkerhetsnåler gjennom det øret, men nå hadde han tatt skrittet videre. (Bildet er heldigvis bare en illustrasjon fra fotolia.com.)

- Dritkult sa moren.

– Du får visst lett betennelse når du gjør det selv, sa jeg.

Det gikk en dag, så var ungdomsopprøret over. Nå er han den gode gamle.

Men gutten må jo få løsrevet seg. Det gjør at jeg begynner å bli redd for neste utspill. Hva blir det? Alkohol? Dop? Farskap?

Bør jeg rett og slett revurdere strategien, kanskje overreagere kraftig på bagateller, sånn at frigjøringsfasen blir relativt ufarlig? Kanskje den gamle pietistiske linjen, der man sa nei til trommer, dans og kino, hadde noe for seg likevel? Da var i det minste løsrivelsen uten fare for liv og helse, selv om ungene ble sosialt dysfunksjonelle langt opp i voksen alder.

På den andre siden: Hvem har bestemt at man ikke kan bli voksen uten et opprør? Kanskje det finnes helt andre måter å frigjøre seg på? Siden jeg har fire gutter satser jeg på det.