Over for denne gang

I dag forteller avisene at vokterrådet i Iran fastholder valgresultatet. Samtidig har de begynt å følge en mer hardhendt linje mot demonstrantene. Nå er det langt færre av dem i gatene.

Dermed var demokratibølgen i Iran over for denne gang. Akkurat som den gikk over i Kina etter massakren på Den himmelske freds plass i 1989. Nå er ikke demokrati så viktig i Kina lenger. Folk har nemlig fått det bedre materielt sett. Spiller makhaverne i Iran sine kort riktig, vil folk glemme revolusjonsbehovet der også.

Oppskriften på en revolusjon er frustrasjon og misnøye. Mennesker må ha noe å vinne på å satse liv og helse på å protestere. Selv om den intellektuelle eliten og øvre middelklasse kan ønske frihet, er de avhengig av støtte i det brede lag for å få gjennomslag. Og i dette sjiktet er demokratiske prinsipper sjelden det viktigste, men behovet for å få det  bedre. Hvis dette behovet tilfredsstilles på andre måter, kan man unngå mye bråk.

Sånn er vi mennesker. Ikke bare i Iran og Kina, men overalt. Det som teller når det kommer til stykket, er at vi har det bra og får leve uten alt for store inngrep i komfort og levestandard. De andre tingene etablerer vi avstand til. Det er det vi sliter med når vi prøver å endre folks oppfatninger om andre viktige ting. Naturen og klimaet er ikke så viktig hvis det koster særlig mye å bevare det. At halve verden lider på grunn av urettferdig fordeling kan vi også leve med. Bare vi har det bra.

Deprimerende? Det behøver ikke være slik. Vi kan ta et oppgjør med materialistiske makeligheten hver for oss. Det kan bli ganske mange tilsammen.