Digge Spitznogle

Jeg er ikke venn med Kristin Spitznogle. Jeg kom bare over facebook-siden hennes på profilen til vår felles venn, Jan-Aage Torp. At de har slumpet til å få hverandre som venner er kanskje helt naturlig med henholdsvis 3553 og 1788 oppføringer på vennelistene.

Kristin hadde en del bilder av seg selv. Ikke noe spesielt med det, det er jo ganske vanlig. Vennene har lagt igjen sine beundrende kommentarer av typen: «Sukk!», «DIGG!», «Så UTROLIG sexy du er, kunne ønske jeg var lesbisk», «nydelige dama» og «med et så bra motiv måtte det jo bare bli bra!». Og Kristin Spitznogle er selvsagt lik de fleste av oss og tenker at bekreftelse av en pen kropp er bedre enn ingen bekreftelse, så hun kvitterer velvillig med takk og bukk i alle retninger.

Om Kristin Spitznogle trenger mer oppmerksomhet enn flertallet, har jeg ingen formening om, siden jeg ikke kjenner henne. Uansett er vi i samme båt, vi trenger alle bekreftelse. Hvor vi får den fra varierer. Noen skilter med kvantitet på vennelista.  Andre med kvalitet. Utenfor Facebook høster noen oppmerksomhet fra talerstoler, andre fra tv-ruter, sladderpresse, og ved å sørge for å få fokus på seg selv i alle mulige sosiale settinger. Felles for enkelte er at de har et

stort men svakt ego.

Det var en kollega som gjorde meg oppmerksom på uttrykket. Det rommer så mye: Et underernært behov for anerkjennelse, en avhengighet av å få kompensert for det lille jeg-et med masse bekreftelse av den store man så gjerne ville vært. Bortsett fra groupiene blir det ikke plass til så mange mennesker ved siden av dem med et stort men svakt ego. De som er der ender gjerne opp med å enten forsvinne, eller ese ut selv senere.

I en annen del av skalaen er mennesker som henter bekreftelsen fra et sted inni seg. De har selv blitt bekreftet på grunnleggende nivå i trygge omgivelser. Det har gitt dem en ro og sikkerhet – og en evne til å dele plass med andre. Det finnes mange sånne også. Heldigvis, for dem og oss.

Vi skjønner antakelig ikke helt hvilken gave vi gir mennesker når vi bekrefter dem – ikke som kropp eller gluping eller kul. Men som menneske, som kronen på skaperverket. Sånn som Jesus Kristus møtte enkeltmennesker. Eller i hvert fall noe i den retningen. Hvis vi klarer det.