Moderne pietisme
Det har fått en viss oppmerksomhet at jeg etterlyste engasjement fra de lavkirkelige misjonsorganisasjonene i miljøsaken. Noen tilbakemeldinger, også muntlige, har inneholdt spørsmålene: “Hvorfor skal vi være spesielt opptatt av akkurat dette? Fordi det er på mote akkurat nå?
Det finnes jo tusenvis av gode formål, og egne organisasjoner for alt mulig. Hva bestemmer misjonsorganisasjones engasjement, hvorfor ber vi dem om å engasjere seg for miljøet og global rettferdighet, og ikke i kampen mot atomvåpen, mot inhumane slaktemetoder for kylling og høns, eller uholdbare forhold for pelsdyr i bur? Alle spørsmål er jo etiske problemstillinger knyttet til skaperverket?
Spørsmålet er egentlig en avsporing. Poenget er ikke at organisasjoner eller kristne skal gå fullstendig opp i enkeltsaker. Svaret ligger i ordet “hverdagskristendom”. De lavkirkelige organisasjonene er preget av pietismen. Dens grunntanke er at tro ikke bare er en tilslutning til en lære, en kulturell tradisjon, eller en kirkelig institusjon, men først og fremst et personlig forhold til Gud. I stedet for likegyldighet tar jeg Gud med i de store og små valgene som møter meg fra jeg står opp om morgenen til jeg legger meg om kvelden. Poenget er å forkynne en tro som gir konsekvenser i dagliglivet.
Kunnskapen vi har fått om klimaet, matvaresituasjonen i verden, global urettferdighet, osv, gjør at at mange av de daglige valgene faktisk blir valg mellom rett og galt. Det er et trosrelevant spørsmål hvorfor jeg skal ha et meningsløst høyt forbruk når jeg vet at det går ut over så mange. Valg mellom bil eller sykkel blir et valg mellom rett og galt når når jeg vet at bilbruken skader miljøet og jeg like gjerne kan bruke sykkel. Mitt forbruk av kjøtt handler om omsorg for min neste når jeg vet at matvaremangelen for fattige i sør henger sammen med Vestens overforbruk.
Kristne, ikke minst dem med pietistisk forankring, er opptatt av Jesu eksempel. Jesu forhold til fattige er påfallende ofte nevnt i Bibelen. Dette perspektivet falt mer eller mindre bort fra hverdagskristendommen etter at velferdsstaten ble innført. Vår omsorg for våre omgivelser ble begrenset til den faste summen til misjonen. Nå har kunnskapen om konsekvenser og sammenhenger gjort at vi igjen møter de fattige i hverdagen. Møter jeg dem med de samme holdninger som Jesus og de første kristne hadde, eller er jeg likegyldig?
Det handler om hverdagskristendom.
(Innlegget er også publisert på verdidebatt.no.)
3 kommentarer:
Jeg er både enig og uenig.
Tradisjonelt har vel de fleste misjonsvennene hatt en miljøvennlig livsstil. Nøysomhet og sparsommelighet, kombinert med å prioritere kortreiste (les: norske) varer, har ikke vært utypisk så vidt jeg vet, også etter at velferdsstaten ble innført. En del både eldre og unge vil derfor ikke helt kjenne seg igjen i det du beskriver.
I tillegg mener jeg at omsorg for naturen og relasjonen til naturen var med i pensum på lavkirkelige bibelskoler helt tilbake til 80-tallet. Så temaet har ikke gått hus forbi.
Samtidig handler dette ikke bare om handlinger men også om holdninger og motiver. Og jeg har inntrykk av at enkelte kristne tross miljøvennlig livsstil mangler "syn for miljøsaka", av den grunn at vi lever i de siste tider, kombinert med at "himmel og jord skal brenne, høyder og berg forsvinne".
Og jeg kan vel strekke meg til å si at dersom Jesus kommer tilbake i løpet av en 20 til 30 år, rekker vi ikke å slite ut jorda før den tid. Men jeg mener nå samtidig at her kan man kan stille et spørsmål eller to.
Og kanskje også plante et tre eller to.
Og dersom du i tillegg vil ha litt oppmerksomhet, kan du vise til at Norsk Bibels oversettelse av 2. Peters brev 3,10 har dårlig kildegrunnlag sammenlignet med Bibelselskapets oversettelse. Og kanskje til og med våge deg frampå med at 2. Petersbrev (sammen med 2-3 Johannes, Jakob, Judas og Hebreerne) hørte med til de omstridte skriftene, og at også fader Luther stilte spørsmål ved noen av disse. Men i det minste kan man spørre: Hvor mye teologi om at himmel og jord skal brenne kan man bygge på ett skriftord.
Vel, dette ble litt heavy.
Og ellers har Vestibylen utviklet seg til å bli en fin blogg.
Mye av grunnlaget til våre problemer i dag, , ligger i at vi er alt for mange mennesker på kloden. Det er ikke noe vi kan løpe fra, selv om vi prøver alt vi kan, å være "teknologi-optimister".
Hva er ditt syn på f.eks "Smiths venner" og mormonere? Denne gjengen får i gjennomsnitt 6,2 barn pr. ekteskap. I mine ører høres det ut som et ledd i en perfekt plan for "verdensutlsettelse", i god "James Bond-skurk"-stil.
Pelsdyr, sirkusdyr og utrydding av ulv har igrunn bare en enkel kobling med menneskelig utøvd nihilisme. Jeg tror ikke religiøse er verre enn andre her, men heller ikke bedre. Men det hjelper dem heller ikke.
Jeg har snakket med deg før på denne bloggen, på noen enkelte saker, uten å gå for langt inn på religiøse saker. Jeg har til gode å møte med noen troende som klarer å forene tro med de faktiske forhold i verden. Når jeg i tillegg har følelsen av religion blir et middel for hedonisme, tror man nesten at man er innblandet i et komplott.
Hilsen den rasende ("gale") vegetarianen.
Legg inn en kommentar
Velkommen til å sende inn din kommentar. Rasistiske, krenkende og grovt usaklige innlegg blir fjernet. Resten får stå :)