Rørt

Det jeg festet meg mest ved i Aftenposten på lørdag var et brev til Simon Flem Devold i På skråss.  Her skrev Camilla at hun og mannen hadde lest om Morten på 11 år som skulle dø og ville fortelle foreldrene at han var glad i dem. “Mannen min og jeg gråt over frokostbordet og lovet hverandre at barna våre alltid skal vite at vi elsker dem”, skrev hun. 

Vi er så forskjellige. Noen har et større behov for å gråte enn andre. Enkelte har undertrykt følelsene sine så lenge at de ikke klarer å kjenne etter en gang. Mannsidealet går i retning hardhet og selvkontroll. Blant Fotolias seks millioner illustrasjonsbilder fant jeg ikke ett eneste foto av en mann med vestlig utseende og  tårer i øynene. Derimot var det mange av gråtende kvinner. Derfor blir jeg ekstra glad av å høre om menn som er så trygge på seg selv og andre at de våger å bli rørt.

En opplevelse for 16 år siden gjorde inntrykk på meg. Jeg var på kino sammen med min kone. Jeg er ikke sikker på hvilken film det var, tror kanskje det var Schindlers liste. Jeg husker heller ikke hvilken scene jeg ble rørt av, men jeg husker at jeg kjempet mot klumpen i halsen. Jeg skulle være sterk og tøff og ikke under noen omstendighet grine! Det var jo bare en film!

På skrå foran meg satt Reidar Harket, en kjent og respektert overlege ved Buskerud Sentralsykehus. Han gråt åpenlyst – uten å skamme seg et fnugg. Etterpå trakk han fram lommetørklet, tørket tårene – og pusset nesen så hele kinosalen hørte det.

Han tenkte antakelig ikke så mye over det, men for meg stod den handlingen som noe av det modigste og mandigste jeg hadde sett. Fremdeles tenker jeg på ham når jeg blir rørt.