Eksentrikerne

– Hvor er alle eksentrikerne? spør Jan Vardøen i Aftenposten i går.  Triztan Vindtorn er borte,  det samme er alle andre kjendiseksentrikerne som Vardøen kjente til. Nå savner han dem.

Jeg møtte en av dem på t-banen fredag. Det var så fullt at folk stod. Men rundt henne var fire seter ledige. Kun en eldre dame hadde vært så “uheldig” å dumpe ned på plassen rett overfor.

Kvinnen var som klippet ut fra et pinsemøte i mellomkrigstiden, med skjørt og knute i nakken. Hun kan ha vært av taterherkomst, både dialekt og sosiolekt minnet sterkt om Ludvig Karlsen. I hånden holdt hun en gitar, som jeg fikk overrakt straks jeg satte meg. Om jeg kunne spille? – Ikke godt nok til t-banebruk, lo jeg. De neste fire minuttene brukte hun på å forsøke å overtale meg, og det med så mye humor og varme at jeg måtte le høyt. Da vi kom til Tøyen (t-banen gikk tregere enn normalt) ga hun opp, og begynte istedet å holde et lite foredrag om Hans Nilsen Hauge som fikk Ånden da han sang “Jesus, din søte forening å smake”. Og så sang hun og spilte den for alle i vogna. Før jeg gikk av på Jernbanetorget rakk hun å få invitert meg til Filiadelfia på søndag, damen ved siden av meg til eldres hyggestund i Bretvedt kirke på onsdag, og dra i gang “Kjærlighet fra Gud” for de andre passasjerene. Det siste jeg observerte var at den gamle medpassasjeren nynnet med på sangen, mens resten skulte på dem med skrekk og undertrykt nysgjerrighet.

Jeg føler meg alltid beriket av å oppleve sånt, og blir trist når jeg ser skepsisen og frykten slike eksentrikere blir møtt med. Tristest fordi det ikke var kvinnen de var redde for. Det var hverandre.

Likevel vil nok eksentrikerne aldri skygge banen. Det som kjennetegner dem er deres manglende evne eller vilje til å tilpasse seg de felles sosiale kodene. I et samfunn der stadig flere faller på utsiden, vil det ikke bli færre slike, snarere tvert imot. TV Norge-serien Norges Herligste har forresten dokumentert at de er sterkt representert fortsatt. På godt og vondt, men mest godt.

I dag fikk jeg møte nok en eksentriker. Han heter Benjamin, har Downs syndrom, og ble konfirmert under høymessen i Nedre Eiker kirke. Benjamin følte seg ikke helt komfortabel under forbønnshandlingen, og forsøkte å stikke av da de var halvveis. Faren klarte med nød og neppe, og en litt bestemt hånd, å overtale ham til å bli. Det gjorde inntrykk da konfirmasjonslæreren fortalte om konfirmasjonsopplæringen til Benjamin, og viste menigheten det fine kunstverket han hadde laget under perioden. Konfirmasjonen ble en sterk sekvens i en fra før av flott gudstjeneste.

I sånne øyeblikk kan jeg komme på intervjuet jeg hørte på radioen for en tid siden. En norsk professor fortalte at vi nå har “gode muligheter til å utrydde denne sykdommen”. Jeg spisset ørene for å få med meg hvilken sykdom han mente, om det var AIDS eller en type kreft. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da det gikk opp for meg at han mente Downs syndrom. Og med å “utrydde” mente han ikke helbrede. Han mente utrydde dem som hadde den.

Jan Vardøen har rett i at det begynner å bli litt kjølig her.