Modigst, tøffest, kjekkest...

Vårt Lands Jarle Kallestad foreslår en pris for Norges modigste kristenleder. Det spørs vel om akkurat det var ukens mest gjennomtenkte forslag.

La meg nok en gang bruke meg selv som eksempel. Noen hevdet i sin tid at jeg var modig som tok et offentlig oppgjør med Smiths venner (lenken er bare ett av mange eksempler). Men hvorfor skulle det være modig? Det kostet jo meg ingen ting.

For det første høstet jeg stort sett anerkjennelse fra dem jeg identifiserte meg med, mens sinte reaksjoner fra dem jeg ikke identifiserte meg med ikke gikk særlig mye inn på meg.

For det andre gjorde jeg dette på tross av at det gikk ut over deler av storfamilien min. Noen av dem vil kanskje mene at jeg i beste fall var modig på deres vegne, i verste fall verken forstod eller brydde meg om hvilke konsekvenser dette fikk for dem.

For det tredje tror jeg mange representanter for Smiths venner snarere ville kalle min drivkraft for narsissisme enn for mot. Det bør kanskje diskuteres av andre enn meg, men de fleste av oss er forskjellig skrudd sammen. Noen liker oppmerksomhet, andre ikke. For noen betyr medmenneskers reaksjoner mye, andre er langt mindre bevisste på disse sidene ved det sosiale samspillet.

Vi trenger mennesker som står opp og sier hva de står for. For mange krever det sikkert mot å gjøre dette. Men skal vi dele ut priser, må kriteriene kanskje være mindre subjektive, for eksempel knyttet til innholdet i budskapet, eller virkningene av det.