– Jeg vil dø frisk!

Mine medpassasjerer på setet bak meg pratet om det å bli gammel, og alt det kjipe som følger med alderdommen. – Jeg vil dø frisk! sa den ene.

– Det er neimen ikke alle som er så heldige! sa den andre.

I mange kulturer er eldre mennesker de mest respekterte. Når man er gammel fortjener man å få hvile etter mange års innsats. Det er ikke så viktig om man ikke er like kjapp og sterk som før, som gammel har man en annen rolle. Hvitt hår og skjegg skaper respekt i seg selv.

I dagens Norge respekterer vi dem som makter å holde seg unge. Ingen sier rett ut at eldre mennesker er overflødige, for ikke å si en belastning, men vi avslører det når vi snakker om oss selv: “Neimen om jeg vil være til byrde for noen …”

Mine medpassasjerer på bussen nevnte spesielt “det å gå i barndommen”. Det er forståelig at man vil unngå en sykdom som demens. Samtidig har mange demente et godt og verdig liv. Når vi heller vil være død enn dement, er det et vitnesbyrd om vårt syn på demente. Frykter vi å bli noe vi selv forakter?

Når mennesker dør friske, som mine medpassasjerer ønsket, betegnes det nesten utelukkende som “altfor tidlig”, og derfor en tragedie. Når livet haler ut, blir det også sett på som tragisk, derfor organisasjoner som “Foreningen Retten til en verdig død”. Vi har et problem med alderdommen og døden i en tid hvor vi liker å tro at vi ellers har ganske bra kontroll.

Det er oppskrytt å være gud. Det merker vi når vi prøver.