Hanne Nabitu Herland

er et nytt navn i samfunnsdebatten som særlig har markert seg i diskusjonen om islam vs. “kristne” verdier. Hun synes å ha et ståsted langt inne i FrP-land, og lar seg på ingen måte stresse av de som måtte mene at tittelen religionshistoriker forplikter til nøkterne og balanserte vurderinger.  Samtidig når hun langt med å være både kunnskapsrik og retorisk dyktig.

For noen dager siden gikk hun til frontalangrep på Arnfinn Nordbø fordi han etter hennes syn “krever toleranse, men gir ingen”. Hun lar karakteristikkene hagle over gutten, og hevder at han har lagt opp til en av “nåtidens mest skruppelløse svertekampanjer”, et “sofistikert angrep på meningsfriheten” og fremviser en “frihetsinnskrenkende intoleranse”. Han er på  “åpenbar sympatijakt”, ved hjelp av et “følelsesladet og velregissert mediestunt” og “søker å demonisere konservative kristne”. Hun mener også at han søker hevn ved å utgi boken sin.

Dette var mye sterkt, og alt er ikke nevnt. Noe av det kunne vært riktig hvis hun hadde uttalt seg om en medsynser, en kristen autoritet eller en fagperson. Men Arnfinn Nordbø er ingen av delene (selv om han selv kanskje ikke er så bevisst på hvilken rolle han har). Han er først og fremst et øyevitne, en som forteller sin egen historie. Han er krenket etter å ha blitt utsatt for avvisning og fordømmelse i en situasjon der han har følt seg ekstremt sårbar. Hans uttalelser er først og fremst et subjektivt vitnesbyrd om hva denne opplevelsen av krenkelse kan gjøre med et menneske.

Du stiller ikke nærmest faglige objektivitetskrav til den krenkedes historie. Det har ikke Nabitu Herland skjønt. Hun har ikke forstått hvilket jordskjelv som skjer i en persons liv når han plutselig ikke lenger klarer å leve opp til kravene i det miljøet han har identifisert seg så totalt med. Hun bagatelliserer det han har blitt utsatt for, og kommer med usaklige påstander om hans motiver.

Jeg skjønner de som reagerer på Arnfinn Nordbøs bok. Den er først og fremst preget av mangel på distanse til det som har skjedd i livet hans. Samtidig får ethvert miljø de “utbryterne” man fortjener. Arnfinn var aktivt med i en fløy av NLM som antakelig blir sett på som relativt ytterliggående av flertallet innenfor organisasjonen.  Det ble en bumerang som traff ham og hans familie  ettertrykkelig.

Heldigvis har det kommet noe godt ut av historien. NLM Ung har kommet med et manifest som klart tar avstand fra den typen mobbing Arnfinn opplevde.  Debatten har fått mange til å tenke gjennom hva det betyr å respektere annerledes tenkende. Så er det å håpe at noen kan bistå familien i opprydningen etter en helt unødvendig katastrofe.