Det aller beste

Foreldre vil det aller beste for ungene sine. Vil de ikke det?

I dag kom et nytt nummer av Morgenbladet i postkassen. Det var der jeg leste artikkelen som gjorde meg oppmerksom på problemstillingen igjen. Den handlet om et av de dialogmøtene som Abid Q. Raja arrangerer i Litteraturhuset. Denne gangen var det kvinneundertrykkelse som sto på dagsorden, og foreldre som presser – eller tvinger – barna sine inn i ekteskap.

– Ingen tror vel at disse foreldrene vil barna sine noe vondt? spurte Raja før han ga mikrofonen til sin kone, Nadia Ansar, som er psykolog. Ansar bekreftet at hun mener de fleste foreldre, også de som presser sønnene og døtrene til lydighet, gjør det med barnas beste for øye.

Tror vi egentlig på det? Vil de fleste foreldre alltid det aller beste for ungene sine? Spørsmålet kan stilles til foreldre som presser ungene sine inn i ekteskap (med personer som foreldrene ofte ikke kjenner selv – et viktig aspekt som sjelden blir nevnt). Er det ungenes beste de tenker på, eller handler det mest om foreldrenes egen anseelse i slekten og miljøet?

Men spørsmålet kan like stilles mye til foreldre med norsk kulturbakgrunn. Foreldre som prioriterer kjøpekraft og karriere framfor familielivet, for eksempel. Foreldre som slår, eller krenker barna sine på andre måter, uten at det faller dem inn å evaluere sine egne handlinger. Jeg sier ikke at de ønsker barna sine vondt. De ville nok sloss for dem, om situasjonen krevde det. Men vil de barnas beste hele tiden?

Jeg tror vi foreldre trenger å høre at vi slett ikke alltid er flinke til å sette barnas behov først. At vi trenger å bli mindre egoistisk og mer opptatt av barnas beste. Mange ganger er det nettopp det det står på.

Det gjelder meg også.