Identitet

Det var ganske fullt i lokalene til Antirasistisk senter, da muslimer og kristne, homotilhengere- og motstandere (samt noen midt imellom), debatterte respekt for homofile i religiøse miljøer. Jeg skal ikke bruke plass på å gjengi debatten, ut over å si at jeg synes den var god og ganske saklig.

Selv om jeg rakk hånda i været straks det ble åpnet for spørsmål, og holdt den oppe til ordstyrer Kadafi Zaman noterte meg, slapp jeg aldri til med spørsmålet mitt. Det var kanskje ikke så viktig, for andre stilte spørsmål i samme gate. Svarene var tankevekkende:

Mange, deriblant politisk rådgiver Hadia Tajik, understreket behovet for respekt, både for religiøse oppfatninger og for homofile. Leder for Skeiv Ungdom, Stian Amadeus Antonsen (en utrolig flott person som jeg kjenner fra før) ivret for dialog, og fortalte om samtalene han har hatt med Norsk Luthersk Misjonssamband, som munnet ut i et manifest mot mobbing. På den andre siden var to av kirkens representanter de mest kompromissløse i debatten. Gard Realf Sandaker-Nielsen, leder av Åpen kirkegruppe, og Solveig Fiske, biskop i Hamar, opplevde seg etter hva jeg kunne forstå kun respektert av mennesker som delte deres syn.

Dette er på én måte uforståelig og helt i strid med grunnleggende demokratisk tenkning. Dersom alle var enige, ville det ikke være behov for gjensidig respekt og toleranse. På den andre siden er tilnærmingen kanskje veldig forståelig. Mens folk som Stian Amadeus Antonsen kan fortelle om familie og venner som aksepterer ham, har en del medlemmer av Åpen kirkegruppe en helt annen bakgrunn. Først har mange av dem vært gjennom en vanskelig prosess fram til å finne og akseptere sin homofile identitet, deretter har en del antakelig også opplevd fordømmelse og harde ord fra venner og familie. En kan bli uforsonlig av mindre.

Da jeg leste den nylanserte boka til Arnfinn Nordbø slo det meg at kristne fellesskap antakelig er identitetsskapende på en helt annen måte enn mange andre interessefellesskap. Når en homofil ikke lenger kan identifisere seg med verdiene i sitt miljø, får dette noen ganger dramatiske konsekvenser. Over natten opplever han å bli nærmest verdiløs i det miljøet som alltid før hadde bekreftet ham. Vi kan ikke se bort fra at både av den homofiles kamp for aksept for sitt nye ståsted, og miljøets innsats for å vinne ham tilbake, kan handle om forsøk på å gjenopprette denne verdien.

Ser vi en konsekvens av at den første trosartikkelen har vært lite tilstede i norsk vekkelsesforkynnelse? Har vi latt omtanken, kjærligheten, selve menneskeverdet, bli forankret i noe annet enn det faktum at vi er skapt i Guds bilde? Det er kanskje på tide å stille spørsmålet.