Toppfotball

Jeg var på fotballkamp i dag. Mjøndalen, selvfølgelig. Ikke topplaget, som gjør det kanonbra i første divisjon akkurat nå, men aldersgruppen sju til 12 år gammel. Anledningen var vårens Buskerud Storsenter-cup. 131 kamper ble unnagjort på to dager, og jeg overvar 21 av dem fra speakerboksen.

I de eldste aldersklassene så jeg bare guttelag. For dem var fotball blitt alvor. Og for foreldrene deres. En av fedrene kjeftet så voldsomt fra tribunen at jeg ble redd for både ham og spillerne. Han hørte meg ikke da jeg tilbød ham mikrofonen så han kunne spare stemmen.

Kontrasten til de yngste jentelagene var påtakelig. De var på banen for å treffe venner. De som ikke hadde ballen, kastet ikke bort tiden på å løpe og hoie og skrike. Istedet utvekslet de synspunkter på frisyrer og tyggis. Et par av dem var veldig flinke til å slå hjul, og tilskuerne fikk seg en herlig latter da den ene helt uforvarende gikk inn i en takling på hendene. Men flinke var de! Mjøndalens 2001–kontingent av jenter knuste Eiker Kvikk 18–0 i akkurat den kampen.

Og jeg fikk en av mine beste fotball-opplevelser siden Norge slo Brasil i 1998.