Monsen og fiendene

Nina Karin Monsen har fått Fritt Ord-prisen. Og mange fiender. De hadde hun fra før, mente hun, hun følte seg nesten forfulgt. Noen kalte henne paranoid. Uansett er det nok ikke bare koselig å bli sammenlignet med David Irving og Mahmoud Ahmadineja.

Monsen sier en del ting jeg er prinsipielt uenig i og en del jeg er enig i. Alt sammen formidles uten nevneverdig empati. Her er det ikke snakk om å trekke inn forståelse eller formildende omstendigheter. Her er det hvitt eller svart, godt eller dårlig, rett eller galt, basta bom.

Selv synes jeg det ofte er lettest å forholde seg til mennesker som er prinsipielle og rett på sak. Særlig når de skriver om ting som ikke treffer meg direkte. Det er kanskje litt verre å sitte midt i skuddlinjen. Den plassen gir ikke minst ekstra gode forutsetninger for å oppdage det dersom presisjonen ikke er helt på topp. Forenklinger kan være nyttige når eksempler skal tilpasses prinsipper. Men de svir og skaper mistillit.

På den annen side kjennetegner sterke ord og tvilsom presisjon store deler av den offentlige debatten, med mindre vi snakker om faglige diskusjoner på høyt akademisk nivå. Nina Karin Monsen er én av ganske mange ubehøvlete debattanter der ute. Den største forskjellen ligger i hvem hun er ubehøvlet mot.

Mange har påpekt hvor hardt regimet for politisk korrekthet er i Norge. Du skal ikke avvike mye før noen vil sparke deg fra både stillinger og verv. Ved å gi pris til Nina Karin Monsen hjelper stiftelsen Fritt Ord oss til å bli mer tolerante.