I strupen på Baasland

Er biskop Ernst Baasland en bra mann eller er han en halvkriminell fyr som har prøvd å lure verden og beskytte seg selv mot konsekvensene?

Da saken ble omtalt i mediene kom det fram at han hadde latt seg lure til å garantere for lån han ikke burde garantert for. Det kom også fram at kona lånte penger av venner fordi hun hadde latt seg lure av sønnen. Dette var store tabber, og mange tapte penger på lånene til kona. Men Baasland tapte mest av alle. Han mistet alt han eide.

Han valgte å si det som det var: Han hadde latt seg lure av sønnen (en voksen mann med ansvar for sitt eget liv), som brukte kona. Han hadde vært utrolig naiv selv, i likhet med de fleste som stoler på sine nærmeste.

Baasland kunne tapt ufattelig mye mer hvis han hadde holdt kortene tettere til brystet i et forsøk på å beskytte familien. Det ville sikkert vært edelt, men samtidig gitt inntrykk av at han prøvde å skjule noe. Mediene ville presset hardere på. Det ville vært vanskelig å holde tungen rett i munnen. Jeg tror han ville skadet både kirken og familien mer hvis han ikke hadde sagt det som det var.

I går prøvde Vårt Land-journalist Liv Riiser å jage ham inn i skammekroken med et oppsiktsvekkende sterkt personangrep på ham. Hun hadde nemlig sett en plakat med innbydelse til møter der Baasland skulle tale. Temet var sant liv, og akkurat det burde han ikke snakke om, mener Riiser (som om ikke all kristen forkynnelse handler sant liv).

Riser kaller Baasland selvopptatt (en uspesifisert påstand som er umulig å forsvare seg mot). Hun beskylder ham for å ha «skjøvet seg bak kona» (hva vet egentlig Liv Riiser om det?). Han kritiserer ham for å ha sagt at han skulle «klare å tilgi sønnen, selv om det var vanskelig» (det ville vel vært mer oppsiktsvekkende om han ikke hadde sagt det). Dessuten skal han ha sammenlignet seg med faren i fortellingen om den fortapte sønnen uten å huske at faren ikke uttalte seg offentlig (akkurat der tar Liv Riiser helt feil, for dette er en lignelse om Gud, og han har vist en eksemplarisk åpenhet om menneskenes feiltrinn.)

Kort sagt: Liv Riiser snakker om ting hun ikke har greie på. Hun innrømmer det selv: Hun sier at hennes «følelse av ubehag» er diffus. Hun har ikke en mer konkret karakteristikk enn umusikalsk om Baaslands uttalelser om forventninger til framtida. Et øyeblikk kan en lure på om hun vet noe vi andre ikke vet, siden hun er så bastant, men det presiserer hun at hun ikke gjør. Hun har ikke noe mer enn den diffuse følelsen sin. Det er ikke mye å gjennomføre et karakterdrap på.

Jeg har alltid sett på Liv Riiser som en glitrende journalist, men dette var rett og slett svært umusikalsk av henne. Den følelsen er ikke diffus, den er meget klar.