Påskeboller

Jeg går inn i bussen foran. Alle plassene er opptatt, untatt de på langs, nesten bakerst. Helt bak sitter to tenåringer med minoritetsbakgrunn. De er trolig kriminelle, men jeg har ikke noen problemer med det. De kan bare våge å prøve seg på meg. Jeg setter meg ned med et trygt smil om munnen.

De snakker i munnen på hverandre, antakelig på urdu. Jeg regner med de snakker om sist gang politiet var etter dem. Eller om offerets reaksjoner under slosskampen i helgen. De ler til hverandre på en tøff, kriminell måte.

Plutselig slår de over til norsk. Jeg spisser ørene. Og får med meg følgende dialog:

Den ene: - Jeg skulle kjøpe boller med rosiner! Hun dama kalte det påskeboller. Jeg husket ikke hva det var! Ha ha! Det var dødsflaut!

Den andre: - Ja, det er kjempekjipt! Jeg husker ikke hva alle kakene heter. Men de viktigste husker jeg: Gulrotkake, daimkake, og sånn derre med mandelbunn. Den er dritgod!

De slår over til urdu igjen. Selv smiler jeg, litt oppgitt, av tanken på alle som forhåndsdømmer minoritetsungdom. Hadde de bare blitt kjent med noen av dem, sånn som jeg, ville de skjønt at de er ganske alminnelige mennesker.