Den fromme fasaden

Hun var rystet, kvinnen jeg snakket med i går. Det hadde skjedd unevnelige ting mellom faren og døtrene i to familier som både hun og jeg kjente godt, og ting tydet på at en tredje familiefar også hadde sine svin på skogen. Kvinnen hadde delvis avvist det da hun hørte det første gang. Det var vanskelig å tro noe sånt. De var ikke bare bekjennende kristne, de framsto jo som så gudfryktige!

Egentlig er det rart at vi fortsatt blir lurt av fromme fasader. Vi burde jo ha lært at det ikke finnes noen sammenheng mellom fromme ansiktsuttrykk og talemåter og personlig integritet. Det sier seg selv, egentlig: Alle miljøer har sin stil og sine koder. Vi mennesker er tilpasningsdyktige når det gjelder sosial atferd. Det handler ikke først og fremst om hykleri, for mange er det snarere en ren nødvendighet for at det sosiale skal fungere. Selv høye bekjennelser trenger ikke være forankret i annet enn et ønske om bakenforliggende realiteter, eller ganske enkelt ønsket om aksept.

Personlig integritet er noe annet. Den handler om helt andre ting enn talemåter og ansiktsfolder. Den finnes hos mennesker med fromme fasader, men ikke oftere der enn hos andre. Kanskje det noen ganger er motsatt: Mennesker med en indre trygghet og et avklart gudsforhold har ikke behov for den ytre sminken. Eller kalken, som Jesus kalte det.