Avansert underholdning

Mellom 1,5 og 2,7 millioner mennesker dør av malaria hvert år, ifølge Wikipedia. Og hvis vi snakker om influensa, dør 20 000 til 30 000 mennesker årlig bare i USA – av de vanlige typene som vi driver og forbereder med vaksiner. I Norge er visst tallet rundt 1 300.

(Gjesp!)

Men når en influensa tar livet av 159 i Mexico, ekspertene understreker at viruset smitter og oppfører seg som et vanlig influensavirus i resten av verden og medisinene ligger klar for sikkerhets skyld, da får vi side opp og side ned om saken.

Hva skjer?

Ganske enkelt at avisene skriver om det som interesserer oss. Og følelsen av å være truet på liv og død av en overhengende fare bare må vi gi oppmerksomhet til i en ellers understimulert tilværelse (eller overstimulert, resultatet blir det samme). Malaria og andre sykdommer har vi hørt om før – og vi lever fortsatt. Derfor føler vi oss ikke truet. Svineinfluensaen er derimot noe nytt. Noe som kan være en ny svartedau for det vi vet (selv om vi selvsagt ikke tror det). Vi reagerer instinktivt ved å være på vakt. Nå må livet beskyttes!

Kampen for livets opprettholdelse er blitt en slags avansert underholdning i en tilværelse der fleste av oss møter få utfordringer og farer. Media tar ganske enkelt på alvor at mens tidligere generasjoner har slåss for livet, kjeder vi oss. De tilbyr oss det lille kicket vi kan få ved å føle at vi er i fare en stakket stund, til vi nok en gang faller tilbake i våre understimulerte, overbeskyttede liv.

Lars Gilberg kommenterer ifluensafrykten i dagens Vårt Land. Han henviser til orienteringsløperne som ikke bryr seg om flåttfaren, men løper likevel. «De er mentalt innstilt på å leve mens de lever», skriver han.

Men er det ikke nettopp det vi gjør når vi hauser opp relativt ufarlige virus? Vi gjør det vi opplever som det mest meningsfulle i livet – vi kjemper for det?