War child

I går var jeg på Litteraturhuset og så filmen "War child". Den handler om rapperen Emmanuel Jal, som tidlig i barndommen kom bort fra foreldrene sine og ble barnesoldat for opprørshæren sør i landet. Både innledningen av Kristine Moskvil Thorsen (Kirkens Nødhjelp) og selve filmen var preget av en nøkternhet og ærlighet som styrket historiens troverdighet. Det var mer enn nok materiale til å lage en tabloid historie med overfokus på sterke detaljer. Istedet var det balanse og nyanser nok til at jeg forlot salen med både alvor og håp.

Noe av det som gjorde mest inntrykk var denne uttalelsen fra hovedpersonen: "Jeg liker måten de gjør narr av Bush på. De ler av ham - og han bryr seg ikke! I Afrika ville det å gjøre narr av en leder være det samme som å be om å bli drept."

George Bush jr. har med god grunn vært kritisert for mye. Men han hadde en viktig kvalifikasjon som selvsagt handlet mer om det amerikanske styringssystemet enn om ham: Han var en demokatisk leder. Han hadde ikke noe valg, han måtte tåle offentlig satire og kritikk. (Det må sies til hans ros at han taklet det med større selvironi enn de fleste andre. Hvordan han ville taklet det innenfor et totalitært system, får vi aldri vite.) Dessuten ble hans handlinger gransket og kritisert ned til hver minste detalj.

Emmanuel Jal skjønte at selv om også demokratiske ledere kan gjøre mye skade, er en av hovedtruslene mot fred i verden mangelen på frihet og demokrati. Demokratiske land fører ikke krig mot egne innbyggere, og starter sjelden kriger mot hverandre. Paradoksalt nok har nettopp Bush sin kamp mot terror skjøvet denne lærdommen i bakgrunnen.

En helt annen ting: Jeg er imponert over Kirkens Nødhjelp sin evne til å engasjere folk flest i prosjektene sine. Til tross for både korrupsjonsproblemer i utlandet og personalkonflikter i Norge, klarer de å samle og engasjere folk for prosjektene sine. Det handler ikke minst om at informasjonsstrategien er med allerede i prosjektenes planleggingsfase. Her har andre organisasjoner noe å lære!