Hjelp – vi mener noe!

Studentavisen Universitas smeller til på lederplass med følgende appell: «La prester ha fri sex!» De har nemlig intervjuet teologistudenter og en lektor på Teologisk fakultet som er rystet over at man anbefaler samboende prestestudenter å gifte seg. «Når kommer den dagen da religionens portvoktere skal innse at prester må bli tildelt den frihet og rett til privatliv som samfunnet for lengst har innrømmet alle andre», spør avisen indignert. Det samme spør diverse studenter og ansatte ved Teologisk fakultet.

Det kan sikkert diskuteres om og når samboerskapet er blitt så lovregulert og forpliktende at det i praksis er et ekteskap med et annet navn. Også det faktum at det norske ekteskapet har fått et endret innhold, gjør det litt mindre selvsagt hvor grensen skal settes. Det som er litt interessant er hvordan framtidige prester kan demonstrere en nærmest total likegyldighet for teologien når de tar stilling i et teologisk spørsmål.

I Norge er dette et særtrekk ved statskirken. Katolikkene har ikke slike problemer, der er det noen som bestemmer og definerer, mens resten må innrette seg. Frikirkene har ikke slike problemer ennå, påvirkningen de mottar fra samfunnet er fortsatt relativt begrenset. Men i Den norske kirke finnes miljøer med den forståelse at kirken er et begrep uten objektivt innhold, derfor kan og må vi fylle det med vårt eget helt personlige og private innhold. Teologi er egentlig totalt uinteressant, veiledende kriterier skal ikke fastsettes, kirken er og blir et rom for de personlige standpunkters utfoldelse, for religiøsitet og tro med liten t. Det er dette det innebærer å være en åpen og romslig folkekirke.

Hvor kommer dette fra? Hvorfor har noen forvekslet det å ha en åpen dør med det å være uten vegger? Hvorfor har man tenkt at kirken må tømmes for ideologisk innhold for å få plass til mennesker?

I går tok A-magasinet opp den norske debattkulturen. Knut OlavAlmås kommer inn på at Norge er preget av janteloven, noe som innebærer «en voldsom hårsårhet overfor kritikk». Tonje Egedius kaller det «en kultur som higer etter konformitet og mangler åpenhet om kontroversielle spørsmål».

Selv om ingen av dem nevnte kirken, går det an å skimte konturene av en årsak til sviktende ideologisk forankring i kirken: Når det kommer til de virkelig kontroversielle spørsmålene er vi umåtelig redde for å tråkke folk på tærne ved å si at vi faktisk mener noe som de kanskje ikke mener (og det å tråkke folk på tærne er jo det motsatte av kirkens oppgave…). Dessuten er vi kanskje minst like redde for selv å bli avslørt som ideologiske avvikere i de spørsmålene som flertallet alt har gjort seg opp en mening om.

Det ville være synd hvis vi i framtiden måtte konkludere med at janteloven tok knekken på kirken.