Hijab

Hijabdebatten har dabbet av, og godt er det. Men debatten om islam (et ord som tydeligvis betyr "alt muslimer måtte finne på") blusser helt sikkert opp igjen før valget. Siv Jensen vil prøve å sikre seg oppslutning ved å gjenta det oppsiktsvekkende radikale standpunktet "Muslimene må følge norsk lov, de også!" Og førti prosent av den etnisk norske befolkningen i landet vil nikke megetsignede og tenke at det er jammen bra vi har FrP (helt til de står med stemmeseddelen i hånden og lurer på om de virkelig å ønsker å se Per Sandberg og Jan Arild Ellingsen i landets viktigste maktposisjoner).

Jeg tenkte at jeg skulle gi et apropos til hijabdebatten, sånn på tampen. Det finnes nemlig rotnorske miljøer som inntil nå nylig skilte seg ut med klær som i prinsippet hadde samme funksjon som en hijab: Skjørt som sluttet midt på leggen var obligatorisk for alle kvinnelige medlemmer av Smiths venner, trossamfunnet jeg vokste opp i. Dessuten skulle hodet tildekkes på kvinner når de ba eller "vitnet". Regelen om skjørt er mest interessant, siden den også gjaldt i det offentlige rom.

Skjørtet var først og fremst en tekkelig måte å kle seg på, og markerte at det var forskjell på kvinne og mann. Og selvfølgelig var det frivillig. Alle gikk med skjørt fordi de hadde valgt det selv, og hvorfor ingen brukte friheten til å velge noe annet hadde vi vel egentlig ikke noe svar på. De mest frimodige ble plukket ut til å være talskvinner for de andre, men ingen av dem kom på å si sannheten om skjørtbruken: Vi gjør det fordi det ikke er akseptert å gå kledd annerledes i dette miljøet.

For å gjøre en lang historie kort: Plutselig sluttet de fleste i Smiths Venner å gå med skjørt. Hvorfor? Fordi det på et tidspunkt faktisk ble frivillig! Da var det så som så med overbevisningen.

Dette er ikke en kritikk mot verken Smiths venner eller hijab. Men jeg tror at det offentlige fokuset på trossamfunnet gjorde noe viktig: Ledere og talspersoner ble så opptatt av å forsikre om at ting var frivillig at nye generasjoner trodde på det. De offentlige uttalelsene forpliktet dem etter hvert internt, noe som førte til reelle endringer.

Jeg forstår de som blir provoserte av at oppegående, velutdannede konservative kvinnelige muslimer bedyrer frivilligheten i hijabbruken. De har grunn til å vite at det ikke er slik for mange. Men virkningene av uttalelsene er positive. Det blir understreket for kommende generasjoner at noen valg kan de ta selv. Det kommer helt sikkert stadig flere til å gjøre.

Og det har vist seg at når folk flest velger selv, da tar de et valg som ligner på flertallets valg. På godt og vondt.