Ideologiske bindinger

En av ukens triste saker sto i Aftenposten tirsdag 24. februar. For å ta forhistorien først: Sosiologiprofessor Willy Pedersen leverte høsten 2007 en forskningsrapport som viste at provosert abort gir mer omfattende traumer for kvinner enn man hittil har antatt. Funnene ble utgangspunkt for en av de kanskje viktigste abortdebattene siden abortloven ble innført i 1978.

Mange av de iherdigste forkjemperne for fri abort ble sterkt provosert av både funnene og debatten, og ikke overraskende kom det en ny rapport (på bestilling fra Helse- og omsorgsdepartementet) som fastslo at Pedersen hadde tatt fullstendig feil. Det var ingen kobling mellom abort og psykiske plager, fastslo Sintef-rapporten.

Pedersen selv tok resultatene med sto ro. – Den eneste rimelige konklusjonen er at funnene fra ulike studier spriker. (…) Vi trenger bedre studier. Men fremfor alt trenger vi at forskere løsner opp sine ideologiske bindinger. De er ofte sterke på dette feltet, sa han til NTB.

Og så kom Aftenposten tirsdag med nyheten (som jeg dessverre ikke har funnet på nettet): En av forskerne, psykiater Anne Nordal Broen, kunne fortelle at resultatene fra hennes bidrag ble fordreid slik at de ble brukt til å rettferdiggjøre «den høyst tvilsomme» konklusjonen. Hun går sterkt i rette med Sintef-rapporten, som hun mener fastslår det motsatte av hva hun kom fram til i sin doktoravhandling. Hun kan også fortelle at prosjektlederen ferdigstilte den endelige rapporten uten at hun eller andre forskere fikk uttalt seg. – Vi var en gruppe som kunne hatt et annet syn på dette. I stedet endte det med at to personer skrev rapporten og trakk sine egne konklusjoner. Vi andre er helt satt på sidelinjen uten at vi har fått vite noe som helst, uttalte hun til Aftenposten.

Hennes uttalelser viser i beste fall at ideen om uavhengig forskning er ganske naiv, og at det trengs mer enn én forskningsrapport for å få en troverdig konklusjon. I verste fall viser dette at det finnes miljøer som villige til å ofre ganske mange kilo sannhet for å fremme sine ideologiske kjepphester. Det kan nesten minne om raseforskningen med dertil hørende hodeskallemålinger som ble foretatt for hundre år siden. Den var sikkert redelig nok på detaljnivået, men led av den svakheten at den hadde et ganske tvilsomt ideologisk paradigme som utgangspunkt.