Herman Kahan tilgir OJ

Denne uken ble det kjent at TV 2 og Otto Jespersen ifølge Pressens faglige utvalg brøt god presseskikk i de såkalte jødemonologene i programmet Torsdagsklubben. Kjennelsen slo fast at Jespersens intensjonen ikke var å snakke nedsettende om jøder. Den henviser likevel til at Jespersen "harselerer med en tragedie som mange mennesker ennå føler ettervirkningene av, og som står som en av de største forbrytelser i menneskehetens historie". Derfor burde monologen vært endret. (La meg presisere at Pressens faglige utvalg ikke antydet at uttalelsene var lovstridige, deres oppgave var bare å si noe om hva som er god presseskikk.)

Selv om jeg ikke mener at Jespersens uttalelser var antisemittiske hvis de ble forstått riktig, synes jeg kjennelsen var god og nødvendig. Den forteller at noen realiteter har berørt mennesker på en så sterk måte at det er nødvendig å omtale dem med ekstra stor varsomhet. Men det var ikke det som gjorde dette til ukas gode sak.

Derimot ble jeg full av beundring og respekt for 83 år gamle Herman Kahans uttalelse i forbindelse med dommen. Jeg vil anta at Otto Jespersen framstår som ondskapens yppersteprest for de fleste 83 år gamle mennesker. Men denne storsinnede personligheten, som selv har overlevd holocaust, uttaler nå at Jespersen er "en fornuftig og grei mann og helt sikkert ikke en antisemitt". Før jul fortalte han i Vårt Land at han hadde ligget søvnløs som følge av Jespersens jødemonolog. Nå tilgir han Jespersen, og ønsker å legge saken bak seg.

Det er lett å drive gjøn med mennesker som blir rasende og gir tilbake med samme mynt. Noe helt annet er det å gjøre det med mennesker som tilgir. Kahans svar til Jespersen kom på et riktig tidspunkt, og er noe av det klokeste som er sagt i debatten om jødemonologene.

Det som gjorde dette til ukens gode sak, var det enestående moralske eksemplet til etterfølgelse Kahan ga da han tilga. Tilgivelse er en nesten umulig ting, hvis et mennesker virkelig er blitt rammet av et overgrep eller en urettferdighet. Samtidig er den av og til den eneste farbare veien videre, det eneste alternativet til hat og uforsonlighet. Derfor er det veldig verdifullt for et samfunn at vi har mennesker med styrke og storsinn nok til å vise at tilgivelse og forsoning faktisk er mulig.