Krigen i Gaza
Tanken slo meg da jeg skrev forrige bloggnotat om nyttårsløfter: Dette er feil tema! Å skrive om trivielle ting er nesten en hån mot menneskene som mister livet på Gazastripen.
Jeg merker meg at halvparten av mine facebook-venner har sluttet seg til opprop og grupper som gir tung støtte til Israel. Resten gir like engasjert støtte til palestinerne. Som Thomas Hylland Eriksen skriver i dagens Aftenposten: «Fremdeles er Israel et spesielt land, som betraktes med hat av noen, med ærefrykt av andre. Israel er et land man blir venn eller fiende av.»
Beklageligvis synes ikke mange av mine med-israelsvenner å skjelne klart mellom skyld og ansvar. Svært mange kan skrive under på at Hamas har hovedskylden for det som skjer i Gaza. Spørsmålet om hvem som har størst politisk ansvar er et helt annet. Selv om Hamas har vunnet et valg på Gaza, er det hevet over enhver tvil at organisasjonen er en terrororganisasjon – og dermed umulig å stille til ansvar. Da står saken annerledes hva angår en vestlig, demokratisk stat. Israel har alle forpliktelser som hviler på ansvarlige stater, ikke minst fordi landet har sluttet seg til internasjonale konvensjoner om krig, fred og menneskeretter. Det gir Israel et mangedoblet politisk ansvar for situasjonen.
Jeg ergrer meg litt over populismen i politiske uttalelser her hjemme. «Israels reaksjon er uforholdsmessig sterk», sier norske partiledere. Hva mener de med det? At Israel bør stoppe Hamas, men de bør gjøre det på en litt snillere måte? Skal man først stanse raketter fra en organisasjon som Hamas på et sted som Gaza, er det ikke mulig å gjøre det uten store tap av liv. På en måte kan man nesten undre seg over at ikke tapene er uendelig mye større – med så mange mennesker sperret inne på et så lite område.
Problemet er et helt annet: At Israel sannsynligvis aldri kommer til å greie å stoppe rakettene. De vil kanskje oppnå en liten pause. Stansen vil kanskje til og med bli langvarig, hvis vi snakker om det konkrete fyrverkeriet fra utskytningsrampene til Hamas. Men raketter – i betydningen mer eller mindre ukontrollerte utslag av ekstremisme som truer israelske liv – vil fortsette med å hagle inn over Israel i uoverskuelig framtid. Man har aldri klart å temme ekstremisme med kuler. Den trives bare så alt for godt i krig, fattigdom og elendighet. Derfor er og blir dialog den eneste farbare veien.
Antakelig vet den israelske regjeringen dette. De har imidlertid et annet hensyn å ta: Hvis man ikke viser styrke nå, vil høyresiden vinne valget 10. februar. Med Benjamin Netanyahu i statsministerstolen vil det bli mindre dialog enn på lenge. Hvis den langt mer moderate Tzipi Livni og regjeringspartiet Kadima vinner valget, kan derimot dialogen med palestinerne fortsette på sikt. Siden valget akkurat nå kun kan vinnes ved å vise styrke, kan den israelske regjeringen ha tenkt at krigen i Gaza er et uunngåelig paradoks: Den blir en forutsetning for dialog på lang sikt. Historien forteller imidlertid at man ved å skape så mye hat og ekstremisme samtidig spenner beina på alle utsikter til dialog.
Det som fortviler mest er likevel den norske medlidenhetsdiskrimineringen hver gang det smeller i Midt-Østen: Når palestinerne rammes får de sympati av sine tilhengere, mens israelvennene er tause. Når israelerne rammes får de tilsvarende medfølelse av sine venner, som knytter nevene mot palestinerne.
Hvorfor er det så få som tar inn over seg at mennesker har uendelig verdi, og som derfor protesterer hver gang uskyldige mennesker lider, enten de er jøder eller arabere – eller afrikanere for den saks skyld?


5 kommentarer:
Velkommen til å sende inn din kommentar. Rasistiske, krenkende og grovt usaklige innlegg blir fjernet. Resten får stå :)