Rare Jolver

I går kveld testet jeg ut Rune Belsviks Tjuven på de to yngste guttene (åtte og ti år gamle). For nye lesere kan jeg nevne at Tjuven er høstens mest kontroversielle barnebok, fordi den handler om sex. Hovedpersonen Jolver gjør seg nye erfaringer på området, som i hovedsak går ut på å "gni seg" sammen med klassevenninnen Eline og kameraten Bob. Mange anmeldere har vært skeptiske. Man har blant annet reagert på bokens eksplisitte beskrivelser av seksuelle handlinger ("må barn høre/lese sånt?"), men også på at Eline i boken opptrer som en slags hore. Jeg synes mange av innvendingene er kloke, og at noen av de ukritiske anmelderne virker ureflekterte. Samtidig tror jeg det skal svært mye til for at en barnebok skal være skadelig for barn - hvis den blir lest av en voksen og man tar seg tid til å snakke sammen etterpå. Ikke minst er sex og kropp et ufarlig tema som mange voksne burde snakke mer om sammen med barn enn man gjør.

Vi leste litt under halve boka sammen før leggetid. Guttene fikk med seg de fleste skildringene, og ansatsen til selve handlingen (nemlig at Jolver må skaffe seg penger for å se søsteren til Eline naken). Teorien min på forhånd var at guttene ville synes boken var kjedelig og at de ikke ville kjenne seg igjen i hovedpersonen Jolvers tanker om sex. Jeg var nøye på å ikke legge føringer for hvordan de skulle oppfatte boka.

Mitt inntrykk ble bekreftet: Språket var godt og fengende, men selve historien ble oppfattet som tynn og kjedelig. Forfatteren har kanskje tenkt at de seksuelle skildringene i seg selv skal skape interesse, men det gjorde de ikke. Guttene kjente seg ikke igjen i Jolvers seksuelle følelser. For dem er underlivet først og fremst stedet der bersj og tiss kommer ut. Berøring kan være forbundet med lyst, men andre barns og voksnes nakenhet er i liten grad objektet for den lysten. De opplevde derfor Jolver som en "veldig spesiell fyr". Teorien som en bekjent gav uttrykk for, at barn ville oppleve visse handlinger som normale fordi hovedpersonen gjorde det, var de helt uforstående til. Da jeg spurte dem om de ville fortsette på boka neste kveld, sa de nei. De ville lese ferdig Det er min skyld.

Men boka fikk en uventet positiv effekt: Vi fikk en kjempegod samtale om sex etterpå. Nettopp det faktum at Jolver var så ekstrem, gjorde det lett å snakke om seg selv. Vi fikk en samtale om at seksualiteten forandrer seg når man kommer i puberteten (blant annet at man får en annen type interesse for jenter), og hva det innebærer å ha respekt for seg selv og andre. Sånne tema tror jeg altfor mange foreldre - ikke minst i kristne miljøer - vegrer seg for. Resultatet er at nye generasjoner på den ene siden må kjempe med skam og skyldfølelse for helt naturlige drifter, og på den andre siden får definert sin seksualitet gjennom de mer tilgjengelige kanalene: nettporno, venners groviser og MTVs vrikking og stønning. Det er litt trist.