Rødmende rødt, hvitt og blått

17. mai er unnagjort for i år. Hjemme hos oss feiret vi med den norskeste av alle norske retter: Såkalt hot dog. I tillegg hadde vi rømmegrøt, fenalår, flatbrød og spekeskinke som pynt på bordet, for tradisjonens skyld.

Jeg så ikke et eneste utenlandsk flagg noe sted. Bare nesten: En kjempemørk innvandrer markerte sin norskhet ved å gå med et svært slips i flaggets mønster. Det var antakelig innkjøpt på Lidl eller Europris, i hvert fall var blåfargen nesten pastellgrønn. Det finnes sikkert en øy i Østersjøen et sted som vedkjenner seg et flagg med de fargene, men det tok innvandreren med knusende ro. I stedet høstet han anerkjennende blikk fra de etter hvert så mange FrP-tilhengerne i Mjøndalen. De handler en del på Europris selv, og har antakelig også litt problemer med å forstå såpass avansert ironisk humor.

Uansett var det litt rart å se alle de nordmennene med utenlandsk opprinnelse som viftet med det norske flagget. Når så mange ga uttrykk for å ville tvinge dem på forhånd, må de ha viftet med en litt ekkel bismak. I så fall har de min forståelse.

Forsøket på å forby utenlandske flagg på 17. mai viser at det finnes temmelig grumsete holdninger blant mange nordmenn. Kan det tolkes som annet enn utrygghet på vår kulturs vegne når man vil ty til forbud for å tvinge fram den rette patriotismen hos folk?

Vi har noen grelle eksempler i historien vår på at vi har vært redde for innflytelsen fra "fjernkulturelle". I sin tid hadde ikke jøder og jesuitter adgang til riket. For ikke så lenge siden var det ganske få som protesterte da tyskerne drepte halvparten av vår jødiske befolkning. Utrygghet kan gi skremmende utslag.

Kanskje det er typisk norsk å være tøffest i kjeften?